Nyheter

Grossererkrav om Hertervigs plass

BYHISTORIE: Selv om et vedtak fattes i den aller største enighet og under begeistrede hipp-hurra, er det slett ikke sikkert at det blir umiddelbart effektuert. Det finnes utallige eksempler på at ideer fødes under almen jubel – for så å bli arkivert under rubrikken «haster-ikke-likevel».

Av Engwall Pahr-Iversen

Det var for eksempel tilfellet da Stavanger-grossereren Bernhard Krogh i en avisartikkel midtveis i oktober i 1935 – publisert under den anonyme forkortelsen B K, selv om «alle» kunstinteresserte visste hvem forslagsstilleren var – slo til lyd for at Stavanger burde få en Lars Hertervigs plass. I flere år hadde Krogh vært lokalkjent som en ivrig forkjemper for å bringe Lars Hertervig fram i lyset. Grossereren var også en absolutt drivkraft for den store minneutstillingen i Kunstforeningen for Hertervig som ble åpnet på hundreårsdagen for malerens fødsel, og som også ble en solid publikumssuksess.

Krogh mente at Blidensolparken måtte være et velegnet sted og at Stavanger hadde mange utmerkede billedhoggere som kunne tolke Hertervig. Bernhard Krogh skrev: «Han hadde jo et drømmer- og vismannshode, med et stort og alltid velpleid Leonardo da Vinci-skjegg …»

Grossereren – og det permanente medlem av kunstforeningens styre – hadde også en finansieringsplan på plass. Han skrev at «ikke minst ved hjelp av det legat som advokat Kr. Berg har opprettet», er det muligheter, og han konkluderte: «Hertervigbysten vil ved dette vegkrysset bringe bud og hilsen til kommende tiders travle menneskestrøm, og fra dem som hviler i parken, fra vårt lands største romantiker i det 19. århundrets malerkunst, og fra en billedhugger i det 20 …»

Tanken slo rot også i Stavanger Byselskap og det satte seg fore å gjennomføre forslaget. Også den gang var det slik imidlertid at ting tar tid. Den kommunale kvern skulle male og male – området skulle nemlig omreguleres og dertil få et navnebytte – og Byselskapet som sjelden hadde nok penger til å finansiere sine ulike prosjekter, måtte på leting etter økonomiske samarbeidspartnere. Som vanlig begynte og endte denne turen hos bestyrelsen for Bertha Bergs legat. Når den økonomiske nøden var størst for prosjekter som skulle forskjønne byen, var kassen til advokatmorens legat alltid nærmest.

Mens årene gikk, kom prosjektet ikke bare til å omfatte en statue av Lars Hertervig, men man ønsket seg også en vannfontene i bakgrunnen. Det skulle være en sprudlende vannkilde som spilte opp for monumentet. I 1939 ble en kvintett lokale billedhoggere invitert av Byselskapet til å delta i skulpturkonkurranse med ett års innleveringsfrist. De innbudte kunstnere var Ståle Kyllingstad, Erik Haugland, Magnus Vigrestad, Ottar Espeland og Stinius Fredriksen. Alle leverte bidrag, Ståle Kyllingstad for øvrig to.

Et fellestrekk for arbeidene var at flertallet hadde framstilt maleren stående med sin palett. Ottar Espeland hadde imidlertid laget en skulptur av en meget ung Hertervig, muligens fordi han på Statens Høstutstilling året før hadde deltatt med en Hertervig-skulptur. Den hadde ikke kunstanmelderen Harald L. Tveterås meget godt å si om:

«Espeland deltar med en byste som han kaller Hertervig. Den må være et mistak. Bysten kan være et utmerket skolearbeid selv om den er meget konvensjonell! Hertervig som myndig Moses-skikkelse – noe han var, verken i levende live eller i sin kunst. Han var grublende, innadvendt – som kronene i «Gamle furutrær» selv da han sto på høiden.

Jeg sier dette blant annet fordi jeg hører det har vært snakket om å få bysten plassert i Stavanger. Og jeg vil gjerne gjøre mitt for å forhindre et så sørgelig misgrep mot en så dyktig og lovende billedhogger som Ottar Espeland. Vi skal ikke i all framtid være nødt til å ha et så uheldig arbeid av han rett i synet. Så pass burde vi ha lært av «Gutten og bukken.»

Om ikke Ottar Espeland gikk til topps i konkurransen om Hertervig-monumentet, fikk han oppgaven med å lage fontenen som skulle plasseres i bakkant av statuen. Det var Stinius Fredriksen som seiret og fikk oppgaven med å framstille maleren. Det skulle ta sin tid. Ikke fordi Fredriksen var en saktearbeidende skulptør, men fordi krigen satte en stopper også for dette prosjektet.

Den 5. september i 1948 var det omsider klart for avduking av statuen. Fontenen var imidlertid ikke på plass. Den skulle komme straks de økonomiske sidene var avklart. Sånn sett er de ennå ikke avklart. Noen fontene finnes fortsatt ikke i Hertervig-statuens nære nabolag.

Selve avdukingen som ble foretatt av formannen i Stavanger Byselskap, Hugo Stabenfeldt, og direktør Sigurd Willoch i Nasjonalforeningen, havnet dessverre i medieskyggen av det første «Rogalandsstevnet» som ble arrangert i Stavanger etter krigen. Byselskapet gledet seg imidlertid over at avdukingen ble overført på NRKs «riksnett», og at det var møtt fram flere tusen mennesker til avsløringen.

Skulpturen skulle komme til å vekke en smule debatt. Det het for eksempel i Stavanger Aftenblad etter at folk flest hadde fått studert skulpturen: «Statuen viser Lars Hertervig som en gammel mann, med fullskjegg, den karakteristiske luen og med palett. Det er noe profetisk over skikkelsen, ansiktet er oppadvendt, trekkene spent som ser han inn i en rik og forunderlig verden. Det er kunstneren Lars Hertervig som Stinius Fredriksen har gitt oss, ingen som ser dette billedhoggerverket vil tenke på den fattige vedbæreren som gikk omkring i Stavanger.

Nettopp her ligger kanskje arbeidets svakhet. Så sterkt stilisert er det blitt, så framtredende er vismannstrekkene ved skikkelsen at den taper i liv. Det må være forunderlig for dem som kjente Lars Hertervig mens han levde å se at det blir reist et monument over ham på dette stedet.

I dette strøket var folk vant til å se ham, en gammel, fattig og lite påaktet vedhogger. Det var vel neppe noen som så ham som kunne forestille seg at byen en gang skulle reise et prektig monument over denne uanselige skikkelsen som pleide å rusle omkring med blikket vendt ned mot jorden, loslitt i klærne og nærmest litt tufset å se til …»

Umiddelbart etter avsløringen ble det åpnet en minneutstilling i Kunstforeningen. Det var rekordframmøte ved åpningen selv om det ikke ble noen offisiell åpning som det var blitt forhåndsannonsert med. Det kan jo kanskje skyldes at alle kultur-koryfeene ble fraktet rett fra monument-avsløringen og til en finere lunsj på Viste hotell …

Billedhoggere som ruvet

Aldri har vel Stavanger-distriktet hatt så mange billedhoggere som ruvet så sterkt i et nasjonalt kulturlandskap som da konkurransen om Lars Hertervigs monument ble skrevet ut. Både Ståle Kyllingstad, Erik Haugland, Magnus Vigrestad, Ottar Espeland og Stinius Fredriksen har etterlatt seg en lang rekke skulpturer og monumenter over hele landet.

Ved inngangen til 1920-tallet, da Stinius Fredriksen rystet Risbakkens og Stavangers støv av sine føtter for å søke seg til de parisiske studiesirkler, het det «at det var en yndling med langt strittende hår som piggene på et pinnsvin som forlot byen». Det kraftige hodehåret hadde Stinius stor glede av i selskapslivet. Et av hans glansnummer var å henge etter håret. Det vakte alltid begeistring under nattens nachspiel.

Det er ikke alltid at livets linjer er like lette å oppdage mens de trekkes. Lettest er de som oftest å se i etterhånd. Da Stinius Fredriksen var elev ved Stavanger tekniske Aftenskole, tilbrakte han mye av sin tid i Domkirken. Ikke som tilhører, men som oppmåler. Han hadde fått som oppdrag å måle opp kirken av daværende stadsarkitekt Westbye.

Gabriel Schancke Hidle skriver for eksempel i sin bok «Profiler og paletter» at «Stinius krøp både høyt og lavt, målte og tegnet». Da Stinius Fredriksen mange år senere skulle gå i gang med å lage skulpturer til domens vestfront, fikk han for øvrig igjen sine egne tegninger som arbeidsgrunnlag.

Nå er det ikke bare Domkirken i Stavanger som har skulpturer fra Fredriksens hender. Også i Nidarosdomen var han gjennom flere tiår sterkt med i restaurasjonsarbeidene. Som i Stavanger, var det også i Trondheim domens vestfront som ble Stinius Fredriksen arbeidssted.

Det er ikke bare på kirkevegger at skulpturer fra Stirnius Fredriksen finnes. De står også på bakkenivå. I Oslo troner hans statue av Edvard Munch på Universitetsplassen. Han seiret i konkurransen om Munch-monumentet, og ble dessuten nummer to i den nasjonale konkurranse om et Olav Kyrre-monument.

Sannsynligvis var ikke vinneren, Nic Schiøll, særlig fornøyd med det som ble skrevet etter at Olav Kyrre-juryen hadde offentliggjort sin kjennelse: «Det var bare en sakkyndig i juryen og man kan ikke vente at utfallet skal bli helt godt. Et av de bedre fikk 1. premie, det beste fikk annen …»

Mer fra Dagsavisen