Dagen da siddiser hyllet bergensere

BYHISTORIE: Aldri har vel begeistringen for bergensere vært større i Stavanger enn lørdag 14. juli for 120 år siden. Bakgrunnen for hyllesten til nabofolket skyldtes at en gruppe bergensere åpnet pengesekk for å la Stavanger fornemme en «doft av den fina hotellvärlden».

Av: Engwall Pahr-Iversen.

Da Victoria hotell ble åpnet den 14. juli i 1900, var det nemlig ingen lokale skikkelser som bidro med kapital. 

At åpningen var mye av en begivenhet, fremgår av Stavangers Aftenblads begeistrede avisomtale mandag 16. juli 1900. Det er åpenbart at journalisten er blitt grepet av den nye hotelltid: «Aktieselskapet Skansens nye hotelletablissement som i dag aabnes for publikum, innviedes lørdag middag i nærvær af vel 100 innbudne, byens autoriteter, formandskab, pressen, fremmede magters konsuler etc.

Efter at have beseet det elegante fullt tidsmesssige hotell, samledes man i den store, høie og smagfulldt dekorerede spisesal, hvor der ved et glass champagne, udtaltes de beste ønsker for det nye etablissement. Det store, vel 70 værelser indeholdne hotel er, som vi ogsaa tidligere har omtalt, udstyrt med elektrisk lys, centralopvarming, elevator, og for øvrig alt hva nutiden krever av et 1. klasses hotell. Ved siden af den smukke spisesal, er der 3 store saloner. Monteringen er stilfuld saavel i de store flotte værelsene som i de ganske tarvelige og smaa opp i 4. etasje. 

Naar saa kommer at selskapet har vært så heldig aa faa en anerkjendt hotelmand som hr Patterson at overtage hotelet, maa det siges at være de bedste betingelser til stede for at etablere trivsel. Kafeen i 1. etasje er enestaaende her i Stavanger og fortjener at tages i øiensyn. Vægfeltene er udfyldt med malerier av Julius Holck. Den overtages av Hansa kafé.»

Den bergenske trioen som sto bak hotellselskapet Skansen, var satt sammen av en murmester, en bryggerimester med absolutt sans for reiseliv, og en overrettssakfører som også skulle bli en av stifterne av turistforeningen i Bergen. De tre så åpenbare hotellmuligheter i Stavanger. 

Sammen hadde de fått hånd om en tomt på Holmen hvor dagens hotell ligger. At de satset på et hotell i dette strøket, var for så vidt svært naturlig. Holmen og Skansen var den gang byens absolutte hotellstrøk hvor de ulike etablissementene lå nærmest vegg i vegg. Samme bygning kunne gjerne huse flere forskjellige overnattingsetablissementer.
Med unntak av Grand Hotell – som i sin var det første hotellet på Vestlandet med innlagt wc – ville nok bare spottegjøker med meget malice i stemmebåndene, ha kalt disse stedene for hoteller. De var helst som utleierom å regne. Et av tilbudene sikret seg for øvrig en plass i den lokale litteraturhistorien. Det var de to søstrene Torgersen som drev et pensjonat med 18 værelser og atskillig servering på Skansen, i Victoria absolutte nabolag. Ajax brukte de to søstrene som modeller i sitt skuespill «Det smedle på Skansen». 

Victoria skulle imidlertid bli det første virkelige hotellet i byen. Murmester John G. Nielsen – en av den bergenske eiertroikaen – sto selv bak oppførelsen av bygningen som den gang var byens største murhus. Arkitekten, Henry Bucher, skrev om sitt bygg at «bygningen er preget av pseudorenessansens formspråk, opført i gul og rød tegl med hvite lister mellom etasjene. Mot sjøen er midtpartiet med den pompøse hovedinngangen fremhevet ved en risalitt, kronet av en fronton.»

Arkitekten hadde i de opprinnelige skissene, utstyrt bygget med både tårn og spir. Dette ble imidlertid sløyfet under byggingen. Muligens ble det for dyrt for bergenserne med den slags dekor. At bygget vakte både oppsikt og alminnelig begeistring i byen, vitner mange avisreportasjer om. Folk noterte seg også at hotellet hadde en egen ansatt heisfører. Den 19 år gamle Olaf Nilsen fikk posten som byens første faste heiskjører. Ellers talte direktør Pattersons personale 21 som hadde noe til felles med betjeningen i den gamle fjernsynssåpen «Hotel Cæsar», alle ansatte bodde på hotellet med sine familier. Victoria ble også stabens hjem.

Patterson som var født i Sverige og hadde hotellerfaring både fra inn- og utland, var 40 år da han slo seg ned i Stavanger. Han ble imidlertid ikke lenge i byen. Ette snaue to år vendte han tilbake til Bergen hvor han tidligere hadde vært portier på Hotel Norge. Nå kjøpte han hotellet og drev det for egen regning i 15 år.

Etter Patterson, overtok lederen for Grand hotell, Olaf Persson, også Victoria Hotel. Dermed kom byens to førende hoteller under samme lederskap. Det fikk Grand Hotel glede av på et vis. Victoria var utstyrt med elektrisk lys. Det var ikke tilfellet for Grand som i utgangspunktet var den ombyggede privatboligen til Søren Berner. Den nye Victoria-direktøren søkte om å få legge en kabel fra Victoria til Grand hotell. Dermed kunne også Grand få elektrisk lys. Det var for øvrig ikke så veldig mange meter mellom de to hotellene, Grand lå på hjørnet av Nedre Holmegate og Nordbøgata. Grand ble for øvrig ekstra sterkt opplyst fredsdagen i 1945. Hele hotellet gikk opp i flammer av tyske tennere. 

I 1903 fikk de to hotellene lov av stadsingeniøren til et elektrisk samarbeid. Det het i tillatelsen at «saalenge Persson driver begge hoteller, kan overføring af lys til Grand, indvilges å betingelse af, at forbindelsen afbrydes saasnart et eventuelt elektrisitetsværk, beregnet for byens alminnelige behov er kommet drift, enten dette maatte skje ved kommunens egenforanstaltning eller som privat foretagende efter meddelt kommunal koncession». Det skulle gå seks år før Stavanger by fikk elektrisk lys. 

Hotellets første år er en slags kopi av livets gang: det gikk både opp og ned. Det var byens representasjonsstue, men likevel var det ofte en tung drift. Direktører kom og gikk, men uten at det kan sies at inngangen til direksjonskontoret, var en svingdør. Det virket vel mest slik.

Utbruddet av den første verdenskrig skulle imidlertid by på de virkelige problemene for Victoria. Reisevirksomheten stoppet opp med de konsekvenser det hadde for et hotell som baserte seg på menneskers internasjonale reiselyst. Den 21. desember 1916 er den lokale forretningsnyheten i Stavanger at Einar Meling har kjøpt Victoria hotell av Ferdinand Runge for 600.000 kroner. Senere skulle det vise seg at han ikke hadde betalt fullt så meget. Meling ble spurt av Stavanger Aftenblad hva han skulle bruke bygget til, men han nøyde seg med å svare i svært så svevende vendinger. Han fortalte at han antok at han kanskje ville gjøre bygget om til et forretningsbygg.

De svevende svarene hadde sin forklaring. Einar Meling satt ikke mange dagene som gårdeier. Ganske fort videresolgte han Victoria til Chr. Bjelland. Det var en kjapp liten handel som ga Meling en grei gevinst på ca 67.500 kroner. Også den gang lå det tydeligvis betydelig fortjenestemuligheter innenfor utvikling og omsetning av fast eiendom.

Christian Bjelland fortalte på sin side de lokale avisene «at eiendommen var kjøpt for at skaffe firmaet gode kontorlokaler». Han mente at de kontorlokalene som firmaet hadde, både var ubekvemme og lite rasjonelle. Han la ikke skjul på at han synes det var helt vesentlig for firmaet at det i Victoria kunne få kontorer på samme plan, og hvor samtlige ville ha mer enn nok med lys og varme.

Formodentlig for å understreke at han mente alvor med kjøpet, la han til: «Jeg vil ikke selge eiendommen igjen om jeg kunne tjene flere ganger 55.000 på den. Det er av overordentlig betydning å ha gode kontorer for en forretning hvor det er såpass meget arbeide og hvor det er såpass rykkind av folk», fastslo Brisling-Bjelland som ganske fort lot Victoria bli avbildet på sine firmapapirer. Den ruvende bygningen virket nok imponerende også på Bjellands utenlandske forretningsforbindelser.

Fortsatt hotell i Victoria-bygningen?

Spørsmålet i byen var likevel ikke først og fremst Bjellands behov for kontorlokaler, men om det ville det bli fortsatt hotelldrift i Victoria-bygningen. Stavanger kommune tygget lenge på tanken om å drive hotell i kommunal regi. Det var først og fremst ordfører Adam Egede Nissen som ivret for en slik drift. Byen trengte et hotell, men han ville også drive det som avholdshotell. 

Det hadde sammenheng med at Stavanger bystyre i sitt siste møte før jul i 1916, nektet byens hoteller å skjenke alkohol, heller ikke alkoholsvakt øl. Det siste ble betraktet som et resultat av en voteringsulykke, hvor det het at «representantene neppe var bevisst hva de gjorde». Vedtaket ble imidlertid stående. 

Det ble også Bjellands tilbud til Stavanger kommune å leie hotellet, men den ble aldri noen kommunal hotelldrift. Ulike private grupperinger overtok i stedet driften av Victoria. Den gikk det opp og ned med, mest ned for øvrig, inntil Stavanger Aftenblad den 16. april 1922, var først ute med en nyhet som vekket en viss oppsikt i byen:
«Victoria hotell & kafé lukket i gaar kveld sine porte, efter at indehaveren, hr. A. Nordstrøm, hadde inngit sit bo til frivillig konkursbehandling. Hr. Nordstøm som overtok etablissementet for ca 1 1/ 2 aars tid siden, har sat saa mange penge ind på hotelets og kafeens oppudsing og er blant annet gaat til kostbare nyanskaffeldser. Naar forretningen nu frivillig er overgit til konkursbehandling, er aarsaken den, udtaler hr. Nordstøm, at han ikke fik leiekontrakten fornyet. To og tredve mennesker har mistet sit brød ved hotelets lukning. Saavidt skjønnes blir dog lukningen kun midlertidig.»

Det ble den. Ikke mange dagene etter at Andreas Nordstrøm gikk ut av hotelldøren, steg dansken Axel Rosenkrantz de Lassen Lund inn gjennom Victoria dørene med fru Ellen ved sin side. De skulle bli ved hotellet i tre tiår, og sette tydelige hotellspor etter i distriktet seg ved mer enn Victoria. 

Ellen og Axel Lunds hotellhistorie, fortjener imidlertid mer enn utvidet bisetning. Deres minne, og ikke minst anekdotene omkring dem, lever fortsatt, mange tiår etter at de avviklet sine hotellengasjementer i byen.