350 ballonger skulle snu «Alexander»

BYHISTORIE: Førti år er gått siden historien om cowboyen som skulle snu «Alexander Kielland», utspilte seg. I de siste månedene av 1980 var den fargerike amerikaneren Scot Kobus en gjenganger i det lokale - og for så vidt også det nasjonale,- nyhetsbildet.

Av: Engwall Pahr-Iversen

Historien startet på sensommeren 1980. Da knivet flere selskaper om å få jobben med å snu den havarerte «Alexander Kiellan»-riggen. Det endte med at Nicoverken i samarbeid med det engelske selskapet Structural Dynamic Marine, skulle gjøre jobben. Teorien som lå til grunn for de to selskapenes plattform-snuing, var temmelig oppsiktsvekkende.  Det var ikke snakk om å bruke kraner, men utelukkende gjøre seg nytte av luftballonger, vann og luft.  Dessuten skulle det konstrueres en spesialcomputer som i realiteten skulle styre hele operasjonen. Det var helt nye måter å jobbe på.

Nå var det selvsagt ikke alle eksperter innenfor oljemiljøet som ropte et høyt halleluja og hurra til den spesielle oppskriften på å snu plattformen.  Teknisk direktør i Phillips, John Mihm, sa det for eksempel på denne måten: «Alexander Kielland» kan bli liggende som en ubåt i Gansfjorden dersom ikke bergerne kommer til å bruke vinsjer eller kraner til å holde plattformen stabil.»  Det var mange andre eksperter som nikket sterkt bejaende til det synspunktet.

Det gjorde imidlertid ikke amerikaneren som var leidd inn for å lede snu-operasjonen, Texaskaren L. C. Scot Kobus. Etter å ha jobbet i flere år som sjef for et amerikansk offshore-firma, hadde han hoppet av karriere-karusellen, og etablert sitt eget konsulentselskap innenfor skips- og riggredninger. Han la ikke på noen måte skjul på at han kom direkte til Stavanger etter å ha hatt fullt klaff med å heve en rigg fra et sumpområde. Som om ikke den suksessen var nok, hadde han også bak seg åtte andre rigg-redninger. Det var i hans egne ord «den beste mann som kom for å gjøre jobben».

Da han sto fram på en pressekonferanse den 14. august 1980, minnet han mest om en amerikansk cowboy. Utseendemessig så han ut som en kontant kloning av 70-tallets tv-helt, Sam McCloud, småbysheriffen fra sørstatene som hamlet med kriminelle i New York.  Scot Kobus var iført samme type cowboyjakke og en diger cowboyhatt, og var slett ikke preget av noen beskjedenhet. Tvert om slo han fast med tydelig Texas-tale at bergingen ville bli en solid og sikker suksess: «Jeg ville ikke ha kommet til Stavanger og påtatt meg ansvaret for operasjonen dersom jeg ikke visste at «Alexander Kielland» skulle bli snudd.  I løpet av 10-12 dager er riggen rettet opp.  Deretter vil plattformen være klar til slep til et sted for reparasjon om 10-12 uker.»

For ytterligere å bevise at han visste hva han snakket om, la han til med ekstra trykk på hvert eneste ord: «Hvis jeg ikke hadde vært hundre prosent sikker på det som jeg skal gjøre, ville jeg ikke ha forlatt mine hester, min kone og min tolvårige datter.  Jeg har fortalt dem at jeg er tilbake i hjemmet om nitti dager.»

Det var noen på pressekonferansen som undret seg lavmælt om rekkefølgen var tilfeldig valgt på dem som Kobus hadde lovet å returnere til om tre måneder. Etter hvert skulle det bli bekreftet at hester sto svært sentralt i livet til Scot Kobus.  Han vitset nemlig bort et spørsmål om hva han skulle få for jobben, med å svare at «det holdt nok til å investere i noen hester».

Det som imidlertid slett ikke holdt, var Kobus sin opprinnelige tidsplan.  Augustværet var ikke på bergernes side.  Det gjorde at slepet av plattformen fra Kårstø til Gandsfjorden ble flere dager forsinket.  Den ene forsinkelse førte med seg de neste.  Det førte til at Scot Kobus forkynte for alle de pressefolkene som stadig surret sterkt omkring ham for å få med seg et tittelpoeng eller tre: «Det er ingen grunn til å minne meg om den tids- og timeplanen som jeg først la opp til.  Den kan vi bare glemme.  Dette er en operasjon som vi aldri har gjort før.  Alt vi gjør er nytt.  Derfor må vi høste erfaringer. Vi gjør det vi må gjøre.»

Kobus gjorde i hvert fall det han måtte gjøre. Han var ustanselig til stede, tilgjengelig og vennlig, men kunne også blåse ut når han følte for det.  Etterpå tok han fram munnspillet og spilte en liten trudelutt, fortrinnsvis mot månen, og fremførte sine egne emosjonelle dikt.  Han var totalt forskjellig fra det meste som rørte seg av folk innenfor oljebransjen.  Blant sine medarbeider, hadde han nok en større stjerne enn den Teaxas-stjernen som finnes i det amerikanske flagget. Han var egentlig en populær arbeidsleder.

Tiden gikk og snuingen skjedde ikke. Dermed kom man til et punkt hvor det ble nødvendig å revurdere hele snu-operasjonen.  Nicoverken og SDM i tviholdt imidlertid på sin bruk av luftballonger. Under plattformdekket ble det nå plassert 350 kjempeballonger som skulle fylles med luft. Dermed skulle hver eneste en av dem kunne få en løfteevne på opp mot ti tonn. Teori er imidlertid en ting, praksis noe annet. Da dykkere inspiserte ballongene kort tid etter at de var blåst opp, oppdaget de at ballongene lekket. De tålte rett og slett ikke det enorme trykket.

Et annet problem var at det åpenbart måtte være hull i alle støttestag på riggen. De var derfor fylt med vann.  I stedet for å gi plattformen en oppdrift på omkring 1700 tonn, bidro i stedet de vannfylte stagene til å presse plattformen ned.  Det nyttet heller ikke å forsøke å fjerne vannet i stagene ved hjelp av trykkluft.

Scott Kobus var heller ikke i tvil om at minst 17 av 26 mannluker også måtte være åpne. Han hevdet i tillegg at vekten var for høy på riggen og at dens antatte tyngdepunkt dermed måtte være feil. Som en konsekvens av blant andre disse årsakene, mente han at det derfor var blitt en helt annen redningsoperasjon enn den som var blitt beskrevet i anbudsdokumentene.
Snuoperasjonen hadde et kritisk punkt på 90 grader. På grunn av problemene med å blåse ballongene fulle av luft og holde på luften i lengre tid, klarte bergerne aldri å løfte plattformen mer enn til 88 grader.  Aldri har to så små grade-enheter vært så store.  De utgjorde i realiteten den ørlille forskjell mellom suksess og fiasko.  

Mens man ventet på den videre fremdriften i snuingen, var tiden inne for alle landets Petter Smarter til å stå fram med sine løsninger på problemene. Også datidens synske sjel, Anna Elisabeth Westerlund, fant tiden inne til å minne om sin eksistens og hevdet at Scot Kobus hadde ringt henne for å få vite om hun så noen løsning på snuproblemene.  «Jeg sa til bergerne at jeg ikke kunne si noe om fremgangsmåter over telefonen. Mine tanker tilsier at jeg kan gjøre noe slik at «Kielland» kan bli snudd», sa Anna Elisabeth Westerlund. Hun kom imidlertid aldri til Stavanger.

«Alltid noen som vil kaste tomater på aktørene»

Fredag den 28. november 1980 kom den dramatiske beskjeden fra regjeringskvartalet: Stopp snuingen til en ekspertgruppe har vurdert operasjonen. Den fryktet at plattformen ville synke.  Det var en beskjed som Kobus ikke likte: «De som nå sitter med ansvaret i forvaltningen må være klar over at dersom vi stanser kompressorene som pumper luft inn i plattformen, så vil den i løpet av en viss tid – det kan dreie seg om en måned – begynne å synke.

Det er som en pasient som holdes i live ved hjelp av en kunstig lunge, og vi er uten forvarsel og forklaring, blitt stanset i selve operasjonen,» sa Scot Kobus, som også fant det på sin plass å minne om at «det alltid er noen i salen som kaster tomater på aktørene.»

Nå ble det ikke mer «Alexander Kielland» for Scot Kobus.  Bortsett fra at han var med på å snu plattformen tilbake til dens utgangspunkt før operasjonene startet. Den operasjonen gikk forøvrig langt bedre enn beregnet for bergerne.  De hadde nevnt at jobben ville kunne ta nærmere ei uke.  Den gikk unna på snaue tolv timer.

Midtveis i desember pakket Scot Kobus både sin snippeske og hva han ellers hadde hatt med seg av cowboyutstyr til Stavanger, for å dra hjem til USA i tide for julefeiringen. Det siste farvel tok han med plattformen «Alexander Kielland» dagen før han dro hjem.  Hva han tenkte der han sto alene i kveldsdisen på pontongen, røpet han aldri.  Til gjengjeld etterlot han seg denne avskjedshilsenen til folk og land:
«Farvel Alexander Kielland.  Du er som en død hest nå.  Vi hadde den store sjansen til å rette deg opp, men de norske myndighetene opptrådte med sine egne «eksperter» og nå er sjansene forspilt. Det er bittert å tenke på hvor nær vi var til å lykkes…»

Dermed var kapitlet om Scot Kobus og «Alexander Kielland» ute. Han kom, ble sett og forsvant. Riggen ble igjen – før den endte sine dager på fjordens dyp. Scott Kobus døde i 1990, 60 år gammel, og ligger begravd i oljebuen Houston.