Det er ofte sagt at journalistikken kan føre til så mangt – forutsatt naturligvis at du slutter i tide. Det er åpenbart også slik at apotekeres iherdige pilletrilling kan føre til det meste, bare de slutter med trillingen i tide. Henrik Ibsen ble som kjent dramatiker. Johan Fredrik Kavli ble som kanskje langt mindre kjent, både tinnfabrikant og hagltårn-besitter.
Den trønderske farmasøyten skal spille en sentral rolle i denne beretningen. Han byttet bort medisinglassene og etablerte i stedet as Stavanger Tinfabrik i 1908. Det tok tre år før bedriften virkelig ble synlig i horisonten. Et nyreist hagltårn raget 60 meter til værs, og kunne for så vidt gjerne betraktes som en fare for flaksende fugler. Det var jo ikke mye annen lufttrafikk å snakke om den gang ….
Nå er det ingen tilfeldighet at salig Ibsen befinner seg på en sidelinje i tinnets historie. Hans britiske dikterkollega, den gamle skalden Labaromaros, forkynte i sin tid for en gruppe greske gjester, som var samlet til en smattestund rundt villsvin-grytene, nettopp en lang historie om tinnets opprinnelse. Labaromaros kvad følgende til sinnets beroligelse:
«Sett dere godt til rette, kjære langveisfarende venner, så skal jeg fortelle dere historien om tinnet. Et svært gammelt metall er tinnet,» fortsatte han. Han hadde rett i at tinnet var svært gammelt. Alle kjente tinnatomer har vært på jorda helt siden tidenes morgen. De første som brukte tinn var vel ikke klar over at det var tinn de brukte. Tinn var riktignok ikke et av de eldste metallene i menneskenes industrihistorie. De første metallene som ble brukt var slike som man kunne finne i ren tilstand i naturen, som gedigne metallforekomster, for det meste gull, sølv og kobber. De første pilspissene av kobber dateres til 9000 før vår tidsregning.
Omtrent 4000 år senere begynner noen å brenne ut kobber av malmmineraler. Disse malmene inneholdt også andre ting i tillegg til kobberet. Utfordringen var å fjerne disse «andre tingene». Det skjedde gjennom malmbrenning. Gjennom den ble «slike andre ting» – som svovel – forbundet med luft og dampet deretter bort som svoveldioksid. «Brennerne» maktet også å få oksygen til å forbinde seg med kull, og dampe bort som karbondioksid.
Fortinning for å beskytte jern og andre metaller mot rust og annen kjemisk påvirkning har vært kjent siden oldtiden.
— Engwall Pahr-Iversen
Med tiden fant man også fram til de forskjellige malmbrenningsmetodene som krevdes for å fjerne de forskjellige uønskede elementene Ikke alle uønskede stoffer lot seg fjerne ved brenning, for eksempel arsen og jern, som ofte opptrådte som forurensning i kobbermineralene.
Etter hvert som årene gikk og gikk, ble det også oppdaget at kobber fra forskjellige gruver, med forskjellige forurensninger, hadde litt forskjellige egenskaper. Eksempelvis har tinn i omkring 6.000 år vært brukt som tilsetning til kobber for å lage bronse. Egne tinnsaker er kjent drøye 4.500 år tilbake i tiden. De begynte ikke å bli noe utbredt før rundt 1.000 år senere. Først for ca. 2500 år siden kan vi si at tinnet er et vanlig bruksmetall i seg selv.
Tinn er ikke er giftig og det angripes heller ikke av de stoffene som finnes i matvarer. Av den grunn var det i mange hundre år vanlig med tallerkener, fat, krus og lignende i tinn, men det gikk av mote etter glass- og keramikkindustriens oppsving på 1800-tallet. Slike ting lages i dag bare til dekorasjonsformål. I Storbritannia var det for øvrig ganske vanlig å blande bly i tinnet, til et produkt som ble kalt pewter. På grunn av giftighetsproblemer ble dette erstattet av «britanniametall».
[ Byhistorie: Poeten ville være et kvinne-dekken ]
Også til lagring av matvarer har det vært brukt mye tinn, særlig etter hermetikkindustriens oppblomstring på 1800-tallet. «Sølvpapir» av tinnfolie, «stanniol», ble mye brukt til innpakning av mat inntil aluminium overtok. Det ble ofte laget av bly med et tynt lag av tinn valset utenpå. Tuber ble også fortrinnsvis laget av tinn før billig aluminium og plast overtok.
Blikkbokser lages av tinnbelagt jernblikk. Slik fortinning for å beskytte jern og andre metaller mot rust og annen kjemisk påvirkning har vært kjent siden oldtiden. Siden tinn fukter jern godt fant man på 1200 tallet i Bayern ut at man kunne fortinne blikk ved å dyppe jernet i smeltet tinn. Det lave smeltepunktet for tinn gjorde dette til en forholdsvis enkel operasjon, men i våre dager skjer fortinningen helst elektrolytisk.
Selvsagt var alt dette elementær kunnskap for Fr. Kavli. Han kjente til tinnets historie og allsidige bruksområder. Hva han også hadde var en idé som også mange er svært så opptatt av i dag i ulike sammenhenger. Stikkordet er gjenbruk. Spørsmålet som Kavli stilte seg mens han rørte sine medisiner til folkehelsens beste, var for eksempel dette kontante: Hva kunne for eksempel avfallet fra produksjonen av hermetikkbokser brukes til?
Det var et lett spørsmål å stille. Som vanlig var det atskillig vanskeligere å besvare. Det var et slikt svar som Kavli tygget og tygget på bak sin apotekerdisk. Etter atskillig av både tygging og nøye tenkning, og ikke minst etter noen durabelige porsjoner tviling, så han et slags lys. Blikkemballasjen var jo fortinnet, og hvorfor ikke utnyttet dette tinnet på en spesiell måte, ble hans daglige spørsmålstegn.
Spørsmålet var imidlertid hvordan, eller for å holde oss til farmasøyt-språket: Hva slags resept trengtes for å utvinne tinnet. Løsningen fantes i en elektrometallurgisk måte, for å si det i svært så svevende termer. Kavli hadde et annet tankekors å bale med. En bedrift for å utvinne tinn burde plasseres et sted hvor det fantes hermetikkindustri. På det tiden handlet det derfor om to mulige byer; Moss eller Stavanger. Det ble Stavanger.
For folk flest var hagltårnet det mest synlige ved virksomheten til tinnfabrikken. Det ble reist omkring 1911. Virksomheten som foregikk fra tårnets topp utgjorde bare en bitte liten bit av den produksjonen som foregikk på fabrikken ellers. I tårnet produserte man hagl i ulike størrelser, den minste med en diameter på 1,5 millimeter. Av meteorologiske grunner, skjedde produksjonen utelukkende om sommeren. Vinterstid sto smeltehytta tom.
I en reportasje fra radioens absolutte barndom på det tidlige tredvetallet, skildrer reporteren med en smule skjelving i stemmen, heisturen fra bakken og opp til smeltehytta, 60 meter oppe. »Det er som å stige opp i fly», hvisker han til lytterne. «Først farer du forsiktig og sakte gjennom en sjakt hvor du ingenting ser, før byens hustak plutselig breier seg ut for dine øyne. Bokstavelig talt så kan man titte ned i alle østre bydels fabrikkpiper som spyr ut røyk. Det er betakende syn å fare opp gjennom luften i retning av den lille smeltehytta som svaier svakt i vinden», fortsetter radioreporteren sin skildring.
Han legger imidlertid forsonende til: «Den svake svaiingen kan imidlertid ikke på noen måte ødelegge stemningen på toppen. Den blir som en bagatell i forhold til den fenomenale utsikten som brer seg ut for den besøkendes øyne – det reneste panorama av rogalandske fjell og fjorder – og lengst ute havet, det forjettede.»
Nå var ikke denne radioreporteren den eneste som ville besøke tårnet. Gjennom hele sommersesongen var det stor pågang av folk som gjerne ville få seg en tur til topps. Men som tinnsjef Kavli fortalte til radioreporteren: «Det hender nok temmelig ofte at vi må nei til å motta besøkende oppe i tårnet. Det skal jo også arbeides der. Det er først og fremst en arbeidsplass, og ikke noen alminnelig utkikksplass».
[ Kaptein Lange skaffet byen vann ]
Ikke noe for folk med høydeskrekk
I løpet av sommeren ble det imidlertid produsert omkring 200 tonn med ulike typer hagl. Med tanke på at det gjennomsnittlig gikk 40.000 hagl på et kilo, dreide det seg altså om et betydelig antall hagl som ble produsert i løpet av et par-tre hektiske måneder.
Høyt oppe i smeltehytta hadde du god utsikt, men du kunne ikke ha høydeskrekk hvis du skulle tilbringe din arbeidsdag der. Det var imidlertid ikke bare en luftig arbeidsplass. Den var også svært støyende. På toppen fantes et vibreringsapparat som ble drevet elektrisk, og som støyet sterkt. Ifølge fabrikkbestyrer Pran ble blyet smeltet i gryten på toppen, og når blyet hadde fått nøyaktig den riktige temperaturen, åpnet det seg en ventil i bunnen av smeltegryten. Deretter rant blyet ned til det sterkt-bråkende vibreringsapparatet hvor det igjen falt rett ned – gjennom en gjennomhullet plate i dråpefasong – til bakken hvor haglene landet i et vannbasseng for avkjøling, og senere sortering.
Det var ikke det 60 meter lange luftfallet var det som førte til at det smeltede blyet fikk form av hagl. Det skyldtes den spesielle forhåndspreparingen av blyet. Det høye fallet var nødvendig for avkjølingens skyld. Haglproduksjonen utgjorde bare en liten av Tinnfabrikkens etter hvert omfattende virksomhet. Tårnet gjorde imidlertid at den delen var svært synlig i bybildet.
Tinnfabrikken utnyttet de meste av materialet – også det avtinnede jernblikket ble utnyttet. Det ble eksportert til kjøpere i ulike land, skjønt mesteparten ble kjøpt av Christiania Spigerverk. Mot slutten av 40-tallet begynte bedriften også å lage kobberlegeringer, og da hermetikkbransjen utover i 50 årene for alvor tok i bruk aluminium som boksmateriale, startet tinnfabrikken også med produksjon av aluminiumslegeringer.
På 1960-tallet var ikke den lokale produksjonen av hermetikk stor nok til å dekke det behovet som Tinnfabrikken hadde for tinnavfall. Det førte til at bedriften måtte importere blikkavfall fra fjerne steder. Helt fra Australia kom det seilende avfall til Stavanger som skulle få et nytt liv gjennom Tinnfabrikkens kreative arbeidsmetodikk.
Alt har imidlertid sin tid, sa en gammel prediker. Også for byens hagltårn lød sluttsignalet. I 1974 var tårnets dager til ende. Det ble revet, med litt sukk og noen beklagelser. Det hjalp lite på tidens tenner. Utviklingen hadde løpt i andre retninger. Med rivningen ble det imidlertid fjernet et sikkert øyemerke i det lokale landskap. Sic transit …