Zetlitz-brødrene merkes fortsatt i byen

Blant mine barndomsminner fra Hillevåg er også et utsagn fra en skolekamerat som ustanselig siterte en åpenbart familiær muntrasjon som lød slik: «Kristian hadde lyst, men Marie var i ro…» Dypsindigheten var ment å henspille på to steder i det nære nabolag – Kristianslyst og Mariero – og var formodentlig en tilpasning av den gamle vandrehistorien i strøket som forklarte hvordan disse stedsnavnene var oppstått.

Det var etter datidens sigende et ektepar som i den tydeligvis uslitelige vandrehistorien ikke hadde noe etternavn, men som utelukkende ble referert til ved sine fornavn, Marie og Kristian, som var kommet til et slags sluttpunkt i det ekteskapelige samlivet. De to bodde på Auglend-gården, men valgte å dele gården slik at de ikke bare hadde en psykisk avstand mellom seg, men også fikk en fysisk. Marie kalte da sin del av den tidligere felles familiegård for Mariero, mens Kristian kalte sin del for Kristianslyst.

Det finnes heldigvis folk blant oss som blir inspirert til å grave dypt i materien når den slags munnhell slippes løs, og forfremmes – om ikke til herligheten som i Frelsesarmeen – men til folkelig sannhet, «sånn e det med den sagen, ser du…» En av disse utrettelige kunnskapsgraverne og -jegerne er for eksempel læreren og lokalhistorikeren Gunnar Skadberg. Han fant ikke bare på fotballbanen veien til målet, men har i årevis også funnet fram i de lokalhistoriske irrgangene og labyrintene.

Skadbergs konklusjon i jakten på det virkelige forholdet mellom det fiktive ekteparet Kristian og Marie og deres folkelige forløsning av stedsnavn, er i min kortform denne: Kristianslyst stammer fra Christian Magnus Zetlitz som i sin jordiske glanstid kjøpte den store Auglendgården. Den oppkalte han i all beskjedenhet etterseg selv: Christianslyst - som senere ble konsonant-endret til Kristianslyst. Christians nabo på Kristianslyst - Gabriel Buckholm – var åpenbart noe mindre selvopptatt, og valgte å kalle opp sitt bruk etter kona, Marie Djurhus. Dermed oppsto navnet Mariero.

Christian Magnus Zetitz har imidlertid ikke bare etterlatt seg livsvarig minne i forbindelse med stedsnavnet Kristianslyst, men også etterlatt seg et gatenavn, Zetlitzveien, i det nære nabolaget. Christian Magnus var imidlertid ikke mest kjent som eiendomsbesitter, kjøpmann og prokurator – som var noen av de titlene han kunne slå om seg med -, men som apoteker. Han drev Stavanger apotek som var landets tredje etablerte apotek – og som den eldre garde i dag fortsatt vil huske som Hygeas Apotek i Kirkegaten

Tidligere rektor ved Sosialhøgskolen i Stavanger og aktiv lokalhistoriker, Kåre Dreyer Dybdahl, har tatt for seg apotekvirksomheten til Zetlitz- brødrene på det tidlige 1800-tallet. Christians yngre bror, Henrik Andreas, overtok nemlig apoteker-driften, etter hvert som Christian ofret seg stadig mer for planlegging og anlegg av veier i distriktet. Han var åpenbart en mann med mange jern i sin alltid brennende ild.

De fleste medisinene ble den gang laget av urter og svelget i flytende form. Mange av urtene som det ble laget ekstrakter av, ble dyrket i apotekets hage i området bak Kirkegaten. Ville blomster som solblomst, trollhegg og mjølbær ble hentet fra byens omegn – den første ble nyttet som sårmedisin, den andre som avføringsmiddel, og den tredje virket urindrivende. Apoteket hadde også et lager av blodigler som ble satt på kroppen for å suge ut «ureint» blod. Kamferdråper var et universalmiddel som ble nyttet til det meste – i likhet med brennevin.

I boka «Vindmøllebyggeren» skriver Kåre Dreyer Dybdahl at «apoteker Zetlitz samlet markblomster av alle salg, like fra den gule vårkål til reinfann, ryllik og revebjelle på Nattmannsstykket ved Bjergsted. Apoteker Zetlitz var en flittig gjest som plukket med seg forskjellige urter til bruk for medisiner han laget. Revebjellen brukte han til å gi folk som fikk vondt i hjertet, og ryllik var et slags universalmiddel som hjalp mot både svull og tannverk, sår og gikt. For ikke å snakke om den gode smaken ryllik satte på brennevinet. Mest pris satte han på reinfannen. Den var så umåtelig god mot innvollsormer, og til å helbrede gulsott. Dreyer Dybdahl forteller også at Zetlitz var blitt fortalt av en svenske som hette Linné, sterkt hadde anbefalt at blomsten skulle legges ved siden av lik om sommeren slik at de ikke skulle råtne og fortæres av makk før de kom i jorda».

Det ble også sagt av folk at «Fra tid til annen kappet apotekeren smågreiner av trærne som han brukte til å lage askeavkok av. Dette holdt han for å være den beste medisin mot de fleste sykdommer, og han hadde alltid stående en god beholdning til bruk i påkommende tilfeller. Ingen andre hadde forresten lov til å røre trærne…»

Nå er det vel verken Cristian eller Henrik Zetitz som har satt etter seg de fleste fotavtrykkene i den lokale byhistorien. Det er det nok deres bror, den usedvanlig «kombinerte innretningen», Jens Zetlitz, som har gjort. Han var poet og prest, og kjent som en munter sjel som slett ikke styrte sine skritt i retning av de tristeste og mørkeste porter i livet. Som sønn av en regimentsfeltskjærer, var det vel liten tvil om at han om at han måtte få sitt gateskilt på Egenes. Det gjorde han i 1882, og han har også gitt navn til gater i Oslo og Bergen.

I sin tid var vel Det Stavangerske Klubbselskap et slags sosialt pustehull for «de dannede kretser» i Stavanger. Der sang man både titt og ofte en av Jens Zetlitz sine mange viser som de fleste i dag vel har glemt het «Mine lengsler», men som helst omtales med de første linjene fra det første verset:

«Hvor saare lidet vil der til for lykkelig at væreet muntert sind en piges smil en ven som gjør dig ære».

[ Byhistorie: Poeten ville være et kvinne-dekken ]

Den Randaberg-bosatte hr. advokat Pål Mitsem - for øvrig sønn av Tønsbergs Blads mangeårige redaktør Sverre Mitsem som også hadde et alter ego i Aftenposten som den muntre skribenten SORRY – har for Klubben gitt dette lille bildet av Jens Zetlitz:

«I årene efter artium var Jenz Zetlitz huslærer forskjellige steder, kanskje også i Stavanger. Han kan ha deltatt i stiftelsen av Det Stavangerske Klubselskab i 1784, før gjerningen som huslærer igjen førte ham bort. I 1786 kom han tilbake til Stavanger, hvor han forlovet seg med Maren Elisabeth Bull, hans sangers “Elisa”. Hun var søster av konen til kongelig agent Gabriel Schanche Kielland. Sistnevnte satte ham i stand til å reise til København for å fullføre sin utdannelse, og i 1789 ble han teologisk kandidat.

Fra 1790 var han personellkapellan hos sin kommende svigerfar på Lye. Bryllupet sto året efter. Jens Zetlitz var i Vikedal i 10 år, til han i 1800 ble ansatt som sogneprest i Vikedal. Året efter døde hans kone; et umistelig tap for Jens Zetlitz og 4 mindreårige døtre. Disse ble storslagent adoptert av svogeren, agent Gabriel Schanche Kielland. I 1811 ble Jens Zetlitz forflyttet - han oppfattet nok selv seg som forvist - til Kvitseid i Telemark. Jens Zetlitz lengtet alltid tilbake til Stavanger, og skrev sanger til Det Stavangerske Klubselskabs fester, som regel sendt via sin svoger. Han døde i 1821. Jens Zetlitz første og eneste diktsamling fra 1789 – «Poesier», som han for øvrig selv utga - ble tilegnet Nordahl Brun.

Brukte dialekten også i drikkevisene

Kristin Schøyen Grude -skrev i 2011 sin mastergradsoppgave i kulturhistorie om «Den unge Jens Zetlitz og samtiden». I den forteller hun blant atskillig annet at «Jens Zetlitz vokste opp i en borgelig familie i Stavanger. Han ble tidlig foreldreløs, men fant god støtte i venn og mentor, Johan Nordahl Brun. Som de fleste gutter fra bedre familier dro han til København for å studere. Der fant han likesinnede i litteraturklubben Norske Selskab.

Opplysningstidens diktere siktet mot et bredt publikum og skiftet ut fremmedord med hjemlige ord og uttrykk. Zetlitz var den som gikk lengst i å benytte norske dialektinnslag. Etter hvert ble han en av klubbens forgrunnsskikkelser og en offentlig person. Zetlitz skrev både dikt, bondesanger, komiske fortellinger, satirer, salmer, en reisebeskrivelse og en skolebok. Mest kjent ble han for sine drikkeviser…»

Markeringen av 250 års dagen for Jens Zetlitz fødsel den 26. januar i 2011, bød på flere og ulike arrangementer i Stavanger. Daværende forskningsminister Tora Aasland - som nylig ble kreert til dr. philos i sitt 79. år – sto for åpningen av «Zetlitz-året» i Domkirken. Som et slags vorspiel til de offisielle festlighetene, ble det også arrangert en seanse for elevene ved St. Olav hvor man fikk bekreftet hva festarrangørene nok egentlig antok – elevene kjente ikke til Jens Zetlitz i det hele tatt. Han var en ukjent figur.

Til gjengjeld bestemte de for å finne mer ut om dikteren på den måten som var mest naturlig for den generasjonen – å google ham. Da oppdaget de også at en Zetlitz-avlegger som de kjente bedre til – popartisten Bertine Zetlitz – som hadde en familiefortid fra Stavanger.

Kristin Schøyen Grude har også funnet fram til noen sider ved Jens Zetlitz som v iser at også den muntre sjel selvsagt også har mørkere fasetter. Hun sitere han på disse ettertenksomhetene: «Var jeg Millionær, jeg vilde dog være mere beroliget for mine Børn, naar jeg kunne tænke: dit Navn vil være dem en Anbefaling, end ved Forestilling om de Tønder Guld, de skulde komme til at eie», skrev ved en anledning. Han ga også uttrykk for stolthet over sin familiære bakgrunn: «Zetlitz. Det er et genetisk Navn; thi der er – i det mindste i Danmark og Norge – ingen, som bær det, uden Afkomlingene af Sigismundus Zetlitz».

Lokalhistorikeren Bjørn K. Aarre har i en artikkel om Jens Zetlitz konkludert på denne måten: «Han var en hedersmann, som på alle mulige måter støttet de svake i deres kamp mot de sterke. Kanskje er det denne arven som hans oldebarn Alexander Lange Kielland tar opp, hva vet vi?»