Vebjørn har limt seg fast til bakken og sittet i arresten for miljøets skyld

HVEM: Vebjørn Bjelland Berg, fra Stavanger.

HVA: Aksjonerer for tiden med miljøbevegelsen Extinction Rebellion (XR) mot oljeleting. De siste to ukene har XR aksjonert på Sjursøya i Oslo. Mens RA snakker med Bjelland Berg fredag ettermiddag er han midt i en aksjon.

– Du og flere andre i Extinction Rebellion aksjonerer i Oslo nå. Kan du fortelle hva som skjer?

– Vi har vært på Sjursøya i Oslo i to uker nå. Der blokkerer vi oljerelatert infrastruktur helt til regjeringen innfrir våre to krav. Det ene kravet er at de stopper all videre oljeleting, og det andre er at de tar aktivt grep for å få i gang omstillingen for oljearbeiderne.

– Og dette er en større aksjon som foregår i flere land i Europa?

– Det stemmer. Nettverket heter A22, og foregår i åtte forskjellige land. For å kunne stanse denne galskapen og få bukt med klima- og miljøkrisen vi står i må det skje fra flere vinkler og på tvers av landegrenser. FNs generalsekretær har sagt at de farlige radikale ikke er klimaaktivister, men stater og aktører som fortsetter å lete etter mer fossil energi. Det gjelder også den norske staten. Å kalle noen farlige og radikale har historisk blitt brukt mot diktatorer og krigsforbrytere, men nå bruker altså FNs generalsekretær de ordene om den norske staten. Det er ganske sjokkerende, og vi må ta innover oss tyngden i språkbruken hans. Så man trenger ikke lytte til oss – lytt til FNs generalsekretær. Vi har ingen tid å miste, og alt står på spill.

– Tror du det dere gjør nytter?

– Historisk sett florerer det av eksempler på at sivil ulydighet nytter, ikke minst i norsk kontekst. Ta for eksempel Alta-aksjonene, arbeiderbevegelsen, kampen for kvinners rettigheter og kampen for skeives rettigheter. Jeg skulle ønske jeg ikke måtte gjøre dette. Jeg vil ikke bruke livet mitt på å sette meg i veien for systemet. Men systemet tar livet av meg og alle jeg er glad i, så da har jeg ikke noe valg.

– Hvordan havnet du der du er i dag og med det engasjementet du har?

– For tre år siden hadde jeg en samtale med en venninne hvor hun satt og gråt over klimakrisen, og da sank det virkelig inn hos meg på et emosjonelt nivå. Fram til da hadde jeg tenkt på det med en slags distanse, men da jeg så smerten hennes og skjønte at vi alle er i livsfare forsto jeg det. Vi er i en total nødssituasjon og jeg skjønte at jeg må gjøre alt jeg kan for å stoppe dette.

– Hva skjer dersom regjeringen nå bestemmer seg for å kutte all leting etter olje?

– Vi går hjem det øyeblikket de stopper videre oljeleting og tar aktive grep for oljearbeiderne.

– Jeg har forstått at mange har blitt arrestert mens dere har holdt på?

– Ja, det har blitt cirka 100 arrestasjoner. Jeg har selv blitt arrestert i løpet av denne kampanjen. Men vent litt, nå snakker politiet til meg...

– ...

– Hørte du det? Han sa at nå får vi ett minutt på å fjerne oss. Hvis vi ikke flytter oss frivillig begynner de å transportere oss vekk. Men jeg blir sittende. Jeg blir sittende til de innfrir kravet vårt. Og hvis ikke jeg gjør det må de fysisk fjerne meg.

– Er du lenket fast nå?

– Nei, ikke akkurat nå. Men det er andre her som har limt seg fast til bakken med superlim. Jeg har gjort det tidligere også.

– Hva er det som får deg til å fortsette med dette?

– Det er frykten og vissheten om hvor alvorlig det er og hva slags livsfare vi befinner oss i. Jeg samtykker ikke til at staten tjener penger på folks lidelse. Derfor kommer jeg til å fortsette å stå opp for dette. Men vent litt, nå er det folk som blir båret vekk her...

– Hva føler du egentlig akkurat nå? Rundt alt dette?

– Jeg føler at det er en enorm urett som blir begått. Politiet gjør bare jobben sin, og jeg klandrer ikke dem personlig, men vi prøver å gjøre det vi kan for å berge liv, og ved å gjøre det blir vi straffeforfulgt av staten. Jeg skjønner at lovverket er der, men vi er desperate og har dårlig tid. Jeg synes som sagt det er frustrerende at jeg er nødt til å være her, for jeg har egentlig ikke lyst. Men jeg må ta konsekvensene av hvordan situasjonen i verden er. Oi, vent litt. Nå blir jeg båret vekk..

To minutter senere:

– Hva skjedde?

– Jeg la meg passiv i veien, og da må de løfte oss vekk. Dette er ikkevoldelig sivil ulydighet, så vi gjør aldri aktiv motstand. Det gikk rolig og fint for seg og jeg opplever som regel alltid at det er respekt begge veier.

– Hva sier menneskene rundt deg om det du holder på med?

– I kommentarfeltene får man de verste fornærmelser og trusler, sånn er det bare. Men de rundt meg, familie og venner, opplever jeg som støttende. De ser det jeg gjør, hvorfor jeg gjør det og de har forståelse. Til og med de familiemedlemmene som jobber i oljeindustrien. De forstår at vi er i en nødssituasjon og at vi må legge om. Staten tok oss inn i oljealderen, nå må de ta oss ut.