Nyheter

Byhistorie: Poeten ville være et kvinne-dekken

Også gatenavn-makernes veier kan være uransakelige. Hvorfor poeten Herman Wildenvey – eller Herman Theodor Portaas som han egentlig het – har fått sin sti i Stavanger, kan ha så mange grunner.

Sannsynligvis skyldes det nok ikke dette wildenveyske verset som i min botid i Vestfold var en slags gjenganger i det lokale selskapsliv når natten stundet til og madrugadaen kallet. Det var alltid en deltaker i selskapet som fikk kraft til å fremføre med fornøyd sjele-følelse: «Ut i skogen på et laken/lå en pike helt naken./Hun hadde intet på seg uten meg/Herman Wildenvey».

I vestfoldbyen Stavern – hvor Herman Wildenvey gikk ut av livet den 27. september i 1959 – ble det gjerne sagt om han at han var en slags «poetisk rockestjerne», som svært mange likte de livsglade diktene til. På folkemunne har mange av hans tekstlinjer levd videre i sammenhenger de slett ikke var ment å fungere i. Det ble gjentatte ganger sagt i baren på hotell Wassilioff i Stavern – hotellet med eget spøkelse som det en gang het – at Alf Prøysen, fra det mer puritanske innlandet på Hedemarken, skal ha lurt seg til å kjøpe Wildenveys dikt for å få del i litt sunn usedelighet. Men han skal ha blitt skuffet.

På folkemunne har mange av hans tekstlinjer levd videre i sammenhenger de slett ikke var ment å fungere i.

«Herman var visstnok ikke grov nok», ble det sagt om Prøysens opplevelser av Wildenweys oder til kjærlighetslivets bøy og tøy. Selv nøyde Prøysen seg med å la sin prisbelønnede Tango-danserinne ytre ekstatisk «Det bruser hett i mitt blo’/men je kæin da verje meg/med både nebb gett og klo!».

Et av Wildenveys besøk i Stavanger skaffet ham også en smule oppslagsplass i avisene. Det var den gang da de fleste som kom med Amerikabåten også fikk tildelt noen skvetter trykksverte etter bølgegangene. Det het for eksempel i en avisreportasje den 30. mars i 1950: «Blant passasjerene på Stavangerfjord i går var Herman og Gisken Wildenvey, begge fulle av inntrykk fra et halvt års turné rundt i Amerika og lykkelige over å være hjemme igjen i Norge. – Det har vært en anstrengende, morsom og oppmuntrende tur, sier dikteren. Morsomt var det å vandre på gamle stier, jeg var på mange av de stedene jeg husker fra første gang jeg var i Amerika, snart 50 år tilbake. Men det var nesten ikke til å kjenne seg igjen – det har vært en utrolig utvikling og utbygging av landet. Det er i det hele tatt et fantastisk land.

«Det wildenveyske dikt»

Men amerikanerne var preget av de alvorlige tidene, gjennom deres lette måte å leve på skinte frykten for det som kunne komme. Den jevne amerikaner er opptatt av Korea-krigen og frykter faren fra øst. Man kunne også merke et visst mismot med at de så å si var alene om å bære ofrene med FNs krig i Korea.

– Opplesningsturneen? – Den gikk på kryss og tvers over hele landet. Reiste mye i Midtvesten og langs vestkysten, der jeg var helt oppe i Vancouver. Det var mest nordmenn som har reist over den senere tiden, jeg leste for. Til sammen var det da visst 7–8000 mennesker som hørte på. Og det var et takknemlig publikum. Morsomt var det å legge merke til at det nå var kommet en helt annen tone over tredje generasjons nordmenn. Mindreverdskompleksene som før preget dem fordi de kom fra et lite, fattig land, var borte, de var stolte over å komme fra Norge. Jeg husker en liten søt historie som jeg synes sier så mye. På gaten i en tilfeldig by kom jeg forbi 3 småpiker som holdt på å leke. Den ene så svært norsk ut, og jeg spurte om hun ikke var det. Joda, hun var norsk, og den ene venninnen var det, men ikke den andre. Den tredje piken så rent ulykkelig ut da hun spurte: Hvorfor kan ikke jeg og være norsk?

På samme måte som «Snåsamannen» har satt sitt preg på vår samtid, var gårsdagenes «synske gjenganger» Marcello Haugen.

– Andre opplevelser? – Ja. Vi fikk se sneen falle i Golden Gate Park og i Hollywood, og det har visst ikke mange opplevd. Hollywood var jo ellers i seg en liten opplevelse. Nærmest en uhyggelig sådan. Alt var så kunstig og falskt der. Men det var mange skjønne hus og haver. Vi raff ellers også filmstjernen Bette Davis som vi var sammen med på en nattklubb. Hun var riktig søt og hyggelig», fortalte Wildenvey som ellers måtte medgi at verken han eller fru Gisken hadde fått noen filmtilbud etter opplesningene ... At han ikke hadde fått en slik form for oppmerksomhet, ville nok den gamle journalisten og forfatteren Theodor Dahl ha hatt en forklaring på. Han skrev nemlig i sin tid at «Herman Wildenvey ble ikke betraktet som virtuos som oppleser. Han skal imidlertid ha blitt betraktet som «sjarmerende i foredraget, med dyp, sløret røst og en egenartet, messende prosodi».

Gjennom 1920-årene ga Wildenvey ellers årvisse opplesningsaftener i Universitetets aula i Oslo for et bredt sammensatt publikum, ofte med kong Haakon i spissen. Her, og i ulike forsamlingshus over hele landet, framførte han år om annet nye dikt kombinert med et kjent repertoar som etter hvert ble folkeeie. De var gjenkjennelige og hans egen sjanger: «det wildenveyske dikt», som var merkelappen som Theodor Dahl hadde satt på dem.

«Solens og sommerens dikter»

På samme måte som «Snåsamannen» har satt sitt preg på vår samtid, var gårsdagenes «synske gjenganger» Marcello Haugen. Han var en nær venn av Herman Wildenvey. Marcello Haugen er myteomspunnet. Han leget og rettledet, og ble berømt for sin overnaturlige begavelse langt utenfor Norges grenser. Han bodde på Svarga i Lillehammer fra 1940 til han døde i 1967.

«Hjemmet hans var alltid fylt av enorm pågang fra folk, opptil 100 besøkende på en dag! De kunne stå i kø i timer og dager for å få hjelp med smerter, helbredelse, mens også praktisk hjelp med å finne vann, tapte eiendeler og for råd og bistand over et vidt spekter. Telefonen kunne ringe nærmest uavbrutt», het det i datidens medieomtaler.

I sin bok «En lykkelig tid» som kom ut i 1940 forteller Wildenvey om sitt møte med stedet Otta. Været var ikke det beste, eller som han sjøl beskrev det: «Det regnet meget i den grønne gryten mellom Gudbrandsdalsfjellene». Selv holdt han seg helt innendørs og skrev. «Ord ble til dikt», som han senere sa. En diktsamling var i ferd med å formes. «Disse vers er vilde vækster i en sommer drysset hen», innledet Wildenvey den diktsamling som han fullførte i løpet av sommeren.

På Otta var det også at han traff den syv år eldre jernbanemannen Marcello Haugen. På en tur innover mot Rondane, slo de leir for natten. Om denne turen skriver Wildenvey i «En lykkelig tid»: «Vi lå ute en natt på fjellet, da tendte vi en nying og satt der og pratet om fremtiden, og Marcello leste i stjernene og spådde, at noe skulde hende mig. Mens jeg satt der og så dette levende lys mot himmelen og nesten ikke hørte på ham, stod det flammende klart for mig, at min diktsamling skulde hete «Nyinger». Det og intet annet».

Diktsamlingen kom ut i desember 1907. Den ble en suksess og åpnet veien for ham som en anerkjent dikter. Wildenvey ble av datidens anmeldere betraktet som «noe nytt og friskt i norsk lyrikk», og det kom bøker fra han nesten hvert år. Han ble beskrevet som «solens og sommerens dikter» – fordi – som det het – han jevnlig skrev «om lyset, livet og kjærligheten».

Overlevde havari hvor 224 nordmenn omkom

Noen ganger stemmer munnhellet om at om 100 år er alltid glemt. I hvert fall er nok skipsforliset til skipet ds «Norge» ved Rockall i 1904, stort sett begravd i glemmeboken sammen med de 224 norske passasjerene som omkom i havariet. Blant de overlevende var imidlertid Herman Wildenvey som var på emigrasjonsvei til USA, men som returnerte til hjemlandet etter et par års opphold.

Da «Norge» la ut på det som skulle bli en dødsferd, var skipet eid av det danske rederiet DFDS. Den 3300 tonn store damperen var bygget i 1881 i Glasgow, for et rederi fra Antwerpen. I 1889 ble den solgt til rederiet Thingvalla, og døpt «Norge». Da Thingvalla i 1898 fikk økonomiske problemer, overtok DFDS selskapet. Katastrofeseilasen skulle være «Norge»s 89. kryssing over Atlanteren.

Med livbåtplass til færre enn 250 mennesker, måtte det ende med katastrofe.

Fra Christiania dampet «Norge» sørover kysten til Kristiansand, der de siste 90 passasjerene kom om bord. Været var brukbart, det var jo midt på sommeren, og ingen ante uråd før skipet gikk på grunn ved kvart på åttetiden om morgenen tirsdag 28. juni. Ingen om bord på «Norge» hadde slått alarm, ikke et eneste skip i området ante at nesten 800 mennesker kjempet for livet i bølgene. Med livbåtplass til færre enn 250 mennesker, måtte det ende med katastrofe.

Først i 1937 – 33 år etter katastrofen – skrev Herman Wildenvey om opplevelsene sine: «Klokken var nesten halv åtte, men det var ikke stort liv om bord. Nede i skipets avgrunner hørtes barneskrik, litt kjegl, fra dekket lød kommando-ord, tåken var tett. Jeg tok på meg bukser, trøye og belte, stakk mine bare ben i mine fine nye sko med spenne over vristen. Estermann kom ned. «De vet ikke hvor vi er lenger», sa han. «Tåken har ført dem ut av kurs». «Jeg er blitt sjøsyk» sa jeg. «Ta deg en whisky», sa han og rakte meg flasken. «I det samme lød der et veldig brak. Jeg røk med flasken i hånden som en kanon-kule bort i Estermanns køye. Selv hadde han nær smadret veggen. Det neste vi hørte var et signal fra maskinen…»

Hermann Wildenvey som var født i Mjøndalen i 1885 og døde i Stavern i 1959, har blant mange gullkorn, også etterlatt seg denne observasjonen etter et levd liv: «Ja mot meg har selve skjebnen vært vidunderlig så mild, når jeg unntar at den knuste mine planer…»

Nyeste fra Dagsavisen.no: