Liten mann med liten plass favnet vidt

Erik Haugland var mye preget av sykdom, men «mistet likevel aldri sitt gode humør», som det ble gjentatt og gjentatt hver gang han ble tekstlig portrettert i en avis. Det virker nesten som om det måtte hamres fast at selv om Haugland slet med sykdom, og etter hvert også med stadig dårligere syn, mistet han aldri det gode glimtet i øyet.

Ved atskillige anledninger ga Erik Haugland billedhogger-kollegaen og vennen Stinius Fredriksen æren og ansvaret for at han våget å begi seg ut på de kunstneriske stier. «Stinius øste meg opp,» hevdet han, samtidig som han gjerne la til at også maleren Bjarne Hansen hadde hatt en liten malerpensel med i Hauglands valg av livsbane.

«Jeg viste Bjarne Hansen et av mine bilder. Da han mente at det måtte være laget av Samuel Tveit, sprakk eg, og siden har eg vore konstnar,» mintes han senere i et avisintervju. Om det var Stinius eller Bjarne, eller kanskje det var begge, som førte Haugland inn i atelierene, kan for så vidt være det samme i dag.

Drikk vin, så blir du frisk.

Sikkert er det imidlertid at både Erik Haugland og Stinius Fredriksen var elever i malerklassen på Stavanger Tekniske aftenskole omkring 1920. Det var ikke en skolelinje som primært skulle lede elevene til paletten og lerretet. Det var en linje for «veggmalere» som det stundom ble sagt – men med spesiell vekt på å overføre kunnskaper fra fortidens gipsmaling. Likevel var det flere av klassekameratene som senere skulle bytte bort malingskosten med kunstnerpenselen, blant dem fantes navn som maleren Frank Wathne og den senere Aftenblad-redaktøren, Christian S. Oftedal.

Nå skulle imidlertid både Haugland og Fredriksen etter hvert si farvel til maleriet og velge seg skulpturen. Det var innenfor denne kunstneriske grenen at de begge følte at de fikk gitt best utløp for den kunstneriske skaperkraften som de hadde. Fra den tekniske aftenskolen dro de to til kunstakademiet i hovedstaden. De studerte sammen, og de kamperte sammen.

Etter å ha tilbrakt de første nettene under studietiden på golvet på Akademiet – heller ikke for disse fantes det tydeligvis rom i herbergene – fikk de omsider lånt ei hytte. Det var slett ingen luksuriøs hytte. Ifølge lektor Gabriel Schancke Hidles informative bok «Profiler og paletter» var det «et bosted hvor rotter sørget for underholdningen og frosten for mosjonen». Det var tydeligvis plent umulig å få varmet opp hytta. Den var som et ishus hvor vindens uling var den musikken som gjennomsyret husværet.

Etter den kalde tid i Oslo, dro de begge til Paris for å skaffe seg både varme og flere kunnskaper innenfor de skjønne kunster. Fredriksen fôr først av gårde til metropolen, mens Haugland fulgte i hans fotefar et par år senere. For Haugland ble vel aldri Paris-oppholdet det han hadde drømt om. Han reiste alene og var oftest alene. Den første dagen fant han på egen hånd fram til museet i Louvre. Besøket ga åpenbart mersmak. Hver eneste dag i tre uker gikk han til museet, og suget inn inntrykk. Det ble kanskje for mye av kunstnerisk tran og vitaminer. Erik Haugland ble syk. Han lå i sitt lille hotellrom alene med seg selv og sine lidelser, uten å få besøk. Han kjente ingen i Paris, og ingen kjente tydeligvis til hans skjebne.

[ Sorenskriver og ordfører til kamp for nytt tinghus ]

Plutselig en dag banket det likevel på døren. Bankeren var det som Haugland senere karakteriserte som en «kjekk, fremmed kar med pannelugg». Den kjekke karen viste seg å bli en virkelig venn i nøden. Det var dikteren Nordahl Grieg som var blitt fortalt at på hans hotell skulle det bo en liten norsk billedhogger som visstnok var syk. Grieg var en handlingens mann i alle sammenhenger. Han inntok øyeblikkelig rollen som sosionom og sørget ikke bare for at Haugland fikk medisin, men også for at han fikk begynne på Per Kroghs malerskole. Medisinen var for øvrig av en spesiell sort. «Du må ikke drikke vann i Paris. Det kommer fra Seinen og kan gi tyfus. Drikk vin, så blir du frisk», var Griegs sunnhetsresept til Haugland.

At kunstens vei er tornefull har så mange kunstnere fått merke.

Per Inge Torkelsen reiste for atskillige år siden spørsmålet om hvorfor de aller fleste skulpturer i byen slett ikke fortalte hvilken kunstner som hadde laget dem. Et unntak var imidlertid Erik Hauglands «Andemor». Det er også kjent hvem som har stått modell til Hauglands ulike skulpturer. Da «Andemor» ble avduket den 13. juni i 1953, het det i avisomtalen at «Andemor kom på sokkelen ved i 9-tida lørdag uten noe dekke, og mange hadde gått rundt og beundret den fra alle kanter, før den stillferdige overlevering fant sted kl. 11 ved at giver og mottaker – representert ved o.r.sakfører Gabriel Dreyer og ordfører Magnus Karlson – møtte fram sammen med kunstneren og modellen til gutten, som sitter på huk ved andefamilien.

Noen taler ble ikke holdt. Folk bare gledet seg, og snakket om det nye innslaget som foreviger et kjært og kjent trekk i bybildet. De fleste ble nok ikke oppmerksomme på en gutt som holdt seg beskjedent i bakgrunnen, og de hadde derfor ikke høve til å konstatere den slående portrettlikheten. I en liten prat med Aftenbladet fortalte Tor Eie, 13 1/2 år, fra Kristianslyst, og nabo til kunstneren Erik Haugland, at han hadde sittet modell i 25 timer og tjent 50 kroner på jobben. Kapitalen hadde gått med til oppussing av sykkelen. Men han har jo igjen også en annen lønn som varer», het det med påpekende journalistfinger.

[ Omtales som supertalent og drømmer om å bli utdanningsminister ]

Selv husker jeg best avsløringen av en annen Haugland-skulptur seks år senere. Det er en skulptur som er plassert litt utenfor sentrums allfarvei, men for meg var den alltid et kjært gjensyn med de to damene som styrte Narvesen-kiosken i mitt svært så nære nabolag langs Hillevågsveien. Om det ikke ble talt da «Andemor» ble avduket, ble det brukt en hel del ord da «Olavsbrønnen» ble gjenfødt. Det het i avisomtalen at «ordfører Tjalve Gjøstein avduket den nye Olavsbrønnen med en hyllest til ideens far, bestyrer Anders Bærheim, og til billedhoggeren Erik Haugland, som har utformet den nye brønnen. Ordføreren rettet en spesiell hyllest til Erik Haugland for utformingen av det monument denne brønnen er. «Jeg tar i glede mot denne gaven på byens vegne», sa Tjalve Gjøstein og takket Bertha Bergs legatstyre på det hjerteligste».

Blant de frammøtte til avdukingen var de to som i hele sommer har sittet modell for Erik Haugland da han laget monumentet. Det er Esther Sørensen og Gerd Hegland. «Vi har måttet beundre Haugland for hans interesse og innsats», sa fruene om arbeidet i atelieret. Han var aldri helt fornøyd med resultatet, han fikset og vurderte og kunne aldri helt si: Dette er godt. Men i dag når brønnen står ferdig, tror jeg både han og alle vi andre har god grunn til å glede oss over den nye Olavsbrønnen her i Kleiva, framholdt de to fruene.

Også da «Pottemakeren» fikk sitt monument i Sandnes i 1964, ble det gjort kjent hvem modellen til Erik Hauglands «Ole Pottemaker» var. Det var pottemakeren Harald Hansen som var fornøyd med Hauglands skulptur. En drivkraft for å få monumentet over pottemakeren realisert, var Erik Røstad som karakteriserte monumentet som en «folkegave til byen». Ifølge avisene ble de «frammøttes hjerter gjennomsyret av solvarme», da Røstad med høy og klar røst forkynte: «Monumentet vil være noe særpreget for Sandnes, og det vil komme til å stå som et symbol for Sandnes, og vil være til ære for kunstneren Erik Haugland».

Fikk minnepark i sitt boområde

Erik Haugland døde den 9. januar i 1965, bare et år etter at han hadde fullført «Pottemakeren» og noen uker etter at han hadde fylt 70 år. Samme dag døde for øvrig også stortingsmann Ole Bergesen, og de to fikk nøyaktig like store bildemessige oppslag på førstesiden i Aftenbladet – riktignok med fotoet av Bergesen plassert noen cicero høyere på siden.

Erik Haugland hadde hatt mye å kjempe med og mot i sitt kunstneriske liv, og derfor var det kanskje ikke så rart at været under begravelsen var det som ble betegnet «ufyslig med storm av sørøst». Likevel var det møtt fram – som det het i avisomtalen – en stor skare som ville vise kunstneren sin siste ære. I sørgeskaren var særlig mange av avdødes kolleger. Minnestunden ble en vakker avskjed med den avholdte kunstner, het det i avisomtalene.

«Billedhogger Irma Bruun Hodne fant også de rette avskjedsordene da hun la ned krans fra Bildende Kunstneres Forening. Med utgangspunkt i den aktuelle værsituasjon understreket hun hvor hardt norsk klima kan være, særlig klimaet på Vestlandet. Og på en viss måte kan en nok si dette om norsk kulturklima også. At kunstens vei er tornefull har så mange kunstnere fått merke, ikke minst Erik Haugland. Men han ga aldri opp i kampen for sin kunstnertanke, han bevarte i seig og ukuelig strid gjennom et langt liv troskap mot kunsten. Hans vilje til liv og hans mot har vært og vil også i framtiden være en inspirasjon for oss», konkluderte Irma Bruun Hodne i sin takk- og farveltale.

Prost Lars Skadberg hadde valgt å tale ut fra ordene i Hebreerbrevet som sa at «han som er av glansen av hans herlighet og av bildet av hans vesen og bærer alle ting ved sin krafts ord, og som derfor, da han hadde gjort renselse for våre synder, satte seg ved Majestetens høyre hånd i det høye». Prosten understreket også at det er mange som kjenner det slik at de står i takknemlighetsgjeld til Erik Haugland for det han har gitt dem gjennom sin kunst. Prost Skadberg hadde hatt glede av Erik Hauglands arbeider, og hadde etter kunstnerens bortgang fått se arbeidene i et klarere lys, sa han.

[ Han vil skrive bok om Stavangerensemblet, men da trenger han din hjelp ]