Da Klubgaten slo ut frk. Wiese

Noen kvinner ble imidlertid veid da datidens politikere skulle finne nye gatenavn, og for i hvert fall et par av dem, går det eksempelvis an å trekke noen forsiktige forbindelseslinjer mellom dem. Det gjelder i denne sammenheng et par kvinner som markerte seg gjennom de første tiårene av det forrige århundret på nokså ulike områder, Bolette Wiese og Cecilie Tvedt.

Bolette Wiese som tilbrakte sitt voksne liv i skolestuen, døde i 1913, 91 år gammel. Cecilie Tvedt som døde i mars i 1979, 96 år gammel, var i alle år nær knyttet til Ynglingen og representerte KFUK på to verdenskongresser. Hun ble gjerne omtalt som foreningens «Grand Old Lady». Hun var i over 40 år leder for Rikstrygdeverkets avdeling i Stavanger, og behandlet blant atskillige andre saker, også pensjonsspørsmålet etter evangelistparet Storm-Monsens «mirakelmøte» i Arbeiderforeningen den 17. januar i 1915. To dager etter dette søndagsmøtet, frasa nemlig Ludvig Monsen seg den daværende Riksforsikringens uførepensjon på 60 kroner måneden. Han regnet seg som helt frisk etter det han mente var en guddommelig helbredelse. Riktignok var det hans kons og hans predikende partner Storm som takket nei til pensjonen på Monsens vegne, men de hadde med seg en fullmakt fra Monsen.

Den lokale representant for Riksforsikringen – frøken Tvedt som hun alltid ble benevnt – var imidlertid ikke sikker på om hun ville kunne innvilge en slik fritagelse. For sikkerhets skyld valgte hun derfor å overlate den avgjørelsen til hovedkontoret. Er han blitt frisk eller ikke … var hennes lokale administrasjonsdilemma. Frøken Cecilie Tvedt var ellers den første kvinnen som satt i bystyret for Venstre i Stavanger. Hun beholdt sin plass i bystyresalen i i 25 år, og var dessuten medlem av Formannskapet i 15 år av dem. Ynglingen sto i alle år hennes hjerte nær, og under Ynglingens 75-årsfest i 1943, ble det avduket et maleri av henne i festsalen, som takk for mangeårig innsats for foreningen.

Da jeg første gang så et navneskilt i Stavanger påført navnet Bolette Wiese, var jeg slett ikke sikker på hvem denne «Boletten». Jeg kjente så vidt journalist Bolette Wiese i morgenavisen Stavangeren, og jeg hadde hørt om Bolette Wiese som i sin tid hadde bodd i Hillevåg som guvernante hos Anne Marie Pettersen Køhler, og som endte sine dager i lokalsamfunnet som rektor ved sin egen skole for «dannede piger».

Hva jeg ikke visste, var at denne sistnevnte Bolette Wiese – som gaten var navnet etter – var født i Bergen 5. mai i 1822. Hun var 23 år, da hun dro fra hjembyen for å bli guvernante for Anne Maries barn fra to ekteskap. Da barna etter hvert vokste til, ble hun ansatt som lærerinne ved frøken Arnholdts skole i Stavanger, før hun startet sin egen skole den 1. november 1856 med 50 piker i det første kullet. Hun kalte sin skole for frøken Wieses skole.

Ti år senere, i 1866, fikk hun overta byhuset til sin gamle arbeidsgiver Køhler. Dette egnet seg ypperlig til hennes skoleformål, rommelig som det var og med den store hagen som en lun og solrik lekeplass. Skolen ble nedlagt i 1899 etter 33 år drift. I de siste årene hadde den omkring 200 elever, og den hadde i skoleåret 1895-96, eksempelvis elleve lærerinner og fem lærere.

Ifølge datidens skribenter var Bolette Wiese en åpen motstander av reglementerte pensa og eksamener. Hennes hovedsak var at elevene «på en grundig og personlig måte, skulle makte å tilegne seg stoffet de ble undervist i». I løpet av 1880- årene, ble skolen imidlertid nødt til å følge middelskolens planer, og søke om eksamensrett til middelskoleeksamen.

Som 76-åring trakk Bolette Wiese seg tilbake fra ledelsen av skolen i 1896 og overlot da styringen til søsteren, frøken Johanne Wiese. Hun ledet skolen i dens tre siste år. Da Bolette Wiese takket for seg ved skolen, fikk hun ifølge lokalskribenten Godtfred Borghammer, overrakt en sølvskål fylt med 4000 kroner, som var innsamlet blant hennes gamle elever fra alle verdens kanter, «i takknemlig erindring for hva hun hadde vært for dem både som pedagog og menneske».

I 1918 – fem år etter at Bolette døde 91 år gammel – krysset de to kvinnenes veier seg – på et slags åndelig og gatepraktisk plan. I dette året skulle et gatenavn vekke debatt. Stavanger bystyre skulle sette navn på den gaten som gikk ved området hvor det gamle lokalet til Klubben – hvor Handelens Hus i dag residerer – hadde stått. Spørsmålet som opptok mer enn godtfolk, var om gaten skulle hete Bolette Wieses gate – oppkalt etter den pedagogiske privatskole-pioneren i byen – eller om den skulle kalles Klubgaten – altså navngitt etter det Stavangerske Klubselskap.

I et innlegg i Aftenbladet skriver signaturen C.T. – bokstavene er en forkortelse for Cecilie Tvedt: «Av indstillingen fra komiteen for nye gatenavne sees det, at det er bragt i forslag, at man skal faa en «Bolette Wieses gate», men der er dissens om, hvor gaten skal ligge, idet flertallet foreslaar, at en ny gate oppe ved Nylund skole skal bære dette navn, mens frk. Oppen og konsul Holdt foreslaar, at den saakaldte «Klubgate» opkaldes efter frøken Wiese. Ja – hvad er vel mere rimelig? Nu er eleverne ved denne skole spredt vidt utover, men hvor de end færdes og hvilke stillinger de indtar, saa har ingen av dem glemt i frøken Bolette Wiese. Naar endel av hendes fordums elever (som kanske har været borte fra hinanden en tid), atter træffer sammen, saa kommer talen like som av sig selv hen paa frk. Wiese og hendes enestaaende undervisning. For saken er den, at der var meget, som vi ikke forstod den gang, ialfald ikke fuldt ut – men nu som fuldt voksne mennesker – forstaar vi det. Og at man endnu husker hendes ord og retledning, er vel det bedste bevis for, hvilken kapasitet hun var og hvilken magt hun derfor besat over eleverne. Streng syntes vi nok ofte den gang, men vi bøiet os for hendes retfærdighet og hendes sunde dømmekraft.

I notisen om, gatenavnene het det, at «frk. Wieses navn er nøie knyttet til vort skolevæsen». Ja, men ikke bare det. Frk. Wiese tok varm og interesseret del i alt veldedighedsarbeide – «hun levet socialisme» – er det blit sagt om hende. Og hvad har hun mon ikke utrettet i det stille? Det heter herom i «Norske Kvinder 1814–191»: «Mangen dranker og slagsbror har hun tat sig av og hjulpet paa bedre veie, mangen en forkommen ung pike har hun reddet fra undergang».

Nu skal hendes minde hædres ved at en gate skal kaldes med kendes navn. Og alle hendes gamle elever og de, som hun har været god mot, vil glede sig over del. Men vi synes ikke at det er rigtig, at en gate, som ligger oppe paa Storhaug – et strøk, som i frk. Wieses virketid bare var mark eng og eng – skal være den, som bærer hendes navn. Tanken vil ikke forlike sig med det, naar først leilighet gis til at kalde den gate, som ligger like i nærheten av hendes skole og have – nær de gater, hvor hun daglig færdedes og hvor hendes kjendte, staute skikkelse var at se – hendes navn.

Jeg er viss paa, at mange med mig er enig med rik. Oppen og konsul Holdt, og vi haaber, at hun tar sit forslag op i Bystyret, og at dette alment slutter sig til det. «Klubhavegaten» er tungvint og stygt, og «Klubgaten» er ikke det mindste grann bedre. Derfor: La gaten mellem Kongsgaten og Hospitalsgaten faa navnet: Bolette Wieses gate.»

Aftenbladet fant det på sin plass å utstyre innlegget med en redaksjonell hale hvor det ble påpekt – og konkludert – med at «naar den store, typiske træbygning, som nu er solgt til Handelsforeningen, ad aare forsvinder, bør Klubbens navn bevares paa dette sted gjennem «Klubgaten». Aftenbladets påpekende finger til leserbrevskribenten viste også til at «den nve, gate gjennem Klubhaven midt i byen trafik-hjertevil, bli for hyppig nævnt til at bære et saapas langt og tungvindt navn som «Bolette Wieses gate».

Gatenavnet utløste lang bystyredebatt

Da bystyret behandlet navnespørsmålet tirsdag den 5. februar 1918, var ikke Cecilie Tvedt lenger noen anonym leserbrevskribent, men en aktiv bystyredebattant. Det var imidlertid frøken Oppen – ingen kvinner hadde fornavn den gang, de het enten fru eller frøken i avis-sammenhenger – som først tok opp navnespørsmålet og sa (ifølge Aftenbladets referat):

Frøken Oppen: Jeg kan ikke stemme for navnet Klubgaten, men foreslaar, at den skal hete Bolette Wieses gate. Hvis ikke dette navn blir vedtat, vil jeg stemme for at gaten skal hete Hertervigsgaten. Der var forskjellige ting som talte imot at kalde gaten «Klubgaten», sa hun.

Frøken Tvedt støttet på sin side frk. Oppen sterkt med mange ord. «Man burde knytte denne gamle dames navn til en gate», konkluderte hun. Taleren støttet ogsaa Lis forslag om revision av en hel del «eldre gatenavn».

Meling: Som gammelt Klubmedlem har jeg kanske lidet at si, idet jeg jo paa en maate er part i saken. Denne gate skjærer imidlertid Klubhaven, og jeg tror, at vi trøstig kan stemme for Klubgaten. Klubben var en gammel instituion i Stavanger. Og den har været meget god, naar vore kvinder har været for stive hjemme. (Latter).

B. Olsen Hagen: «Jeg er enig med frøken Oppen. Der er rigtignok tradition ved Klubben; men dette kan vi ikke ta saa meget hensyn til. Forleden fremkom der i en herværende avis forslag om at kalde denne gate Obstfeldergate, og jeg vil foreslaa, at vi kalder den Obstfteldergate.

Da der nu var fremkommet tre nye forslag til navn paa denne gate, mente ordføreren at saken burde utsettes. Efter bemerkninger av frk. Oppen, Benneche og fru Idsøe, uttalte Wesnes:

«Jeg tror ikke jeg gjør noget galt overfor partiet ved at stemme for Klubgaten. Det kan være til et vidnesbyrd om, at der indenfor Klubhavens mure, hvor man før sat og nød sin pjolter, var det nu tørlagt!

Smedsrud beklaget at der skulde gaa partipolitik i en saa liten sak.

Ved avstemningen forkastedes Lis utsettelsestorsiag med 38 stemmer. Derefter foretokes avstemning over Klubgaten ved sedler. Resultatet var at Klubgaten fik 51 stemmer, Bolette Wieses gate 7 og Obstfelders gate 8 stemmer.