Nyheter

«Maktå»-forfatteren døde før premieren

BYHISTORIE: Ikke alle ruvende monumenter er reist i bronse eller betong. Noen er laget i ord og toner. Det kan være en påminnelse som det er vel verdt å ha in mente etter hvert som det tynnes ut i rekken av aktører som bruker stavangerdialekten som sitt naturlige scenespråk.

Gretelill Tangen og Sally Nilsson i en av Rogaland Teaters mange oppsetninger av «Maktå på Straen». Denne versjonen ble spilt i 2007.

For eksempel er «monumentet over det stavangerske folkeliv og folkemål», risset med en lattermild penn, dyppet i et beger smekkfullt av smilende observasjonsevne og mild malice. «Monumentet» er det muntre syngespillet «Maktå på Straen» og dets opphavsmann, læreren og multikunstneren Leiv Isaksen. Om han ikke har fått noen gate oppkalt etter seg i sin hjemby, har han i hvert fall fått sin plass.

Skuespillet tok det stavangerske lokalmiljøet i 1860-70-årene på kornet selv om det i hovedsak var skrevet i Arendal av en mann som hadde tilbrakt storparten av 1920-årene i de dype skogene rundt Elverum. Kanskje var det nødvendig med en slik avstand for å kunne gi et nærbilde av det særegne stavangerske? For aldri før hadde Stavanger-dialekten og de folkelige ord og uttrykk blitt brukt på en slik musikalsk måte på noen skrå bredder. Det skapte en scenisk gjenkjennelseseffekt som jevnlig avbrøt urpremieren med høye latterhikst fra en stappfull teatersal. Det var som en begeistringsbølge feide innover byen.

Leiv Isaksen fikk imidlertid ikke oppleve forestillingens formidable suksess. På premieredagen torsdag 6. januar 1927, lå han bevisstløs på det katolske hospitalet etter å ha gjennomgått to øreoperasjoner. To dager senere døde han uten å være kommet til bevissthet. 20 januar 1927 ville han ha kunnet feire sin 30-årsdag. Han rakk heller aldri å tiltre sin lærerjobb ved Solvang skole. Likevel fikk han satt solide spor etter seg, også i det lokale landskapet.

I sine syv år som lærer i Elverum, hadde Leiv Isaksen virkelig markert seg i stedets kulturliv. Han var en mann som spilte på mange kunstneriske strenger. Han malte og fotograferte, skrev dikt og teater-instruerte, i tillegg til at han drev et omfattende ungdomsarbeid. Lærer Leiv startet en gutteklubb, «Mjølner», som fikk overta skogeieren Helge Væringsåsens avgjort forfalne feriebolig «Nordhue». Med atskillig glød og mange basarer, maktet Isaksen å restaurere den som et utfluktssted for både guttene i klubben og andre.

I Elverum-tiden skrev han også tre eventyrspill for barn, «Trollspeilet», «Regnbuen» og «Rumlingene». Hvor langt han kunne ha nådd som forfatter, er det selvsagt ikke lett å si i dag, men som det het i en nekrolog i 1.ste Mai etter urpremieren på «Maktå»: «Dette arbeid var det første skritt på en ny forjettelsesfull vei som søkte opp mot de store høyder. Ingen vet hvor langt Isaksen ville ha nådd, men han kjente nok allerede luftningene der oppe fra, og dragningen fra de høyder, som skiller den enkelte ut fra den grå alminnelighet …»

«Maktå på Straen» ble skrevet til Idun julekomedies 40-årsjubileum. I de beskjedne avisannonsene før premieren, ble den presentert som en «Stavangerkomedie fra 1860-70- årene i 3 akter, spilt av eldre Idun-komedianter og med 20 manns orkester». Billettprisene i teatret varierte fra 3,50 kroner på beste plass, til 75 øre øverst på «hyllå».

Annonsene oppga ikke noe forfatternavn, og det var heller ikke noen før-premiere-avisreportasjer som fortalte om forestillingen eller de medvirkende. Teaterannonsen sto helst litt bortgjemt mellom de halvfete kinoannonsene som forkynte at kinoen International viste filmen «Sjeikens sønn», mens Folketeatret hadde satset på den dramatiske beretningen om «Slavinden».

Ellers var nok atskillige av byens borgere opptatt av at formannen i Det norske Arbeiderparti, Oscar Torp, skulle holde foredrag i Stavanger, og at den årlige komlemiddagen i Stavangerlosjen i Brooklyn, til inntekt for «fattige barn i Stavanger», var blitt velsignet med stor deltakelse og betydelig gavebeløp. Den forfatterfigur som dominerte i lokalavisene var poeten Herman Wildenvey, som ifølge et nyhetstelegram fra hovedstaden i all hast hadde forlatt Fredriksvern etter en batalje med konsul og direktør Bjarne Aagard som ville pryle dikteren med hundepisk etter at direktøren hadde følt seg uthengt i Wildenweys nye bok, «Der faller stjerner».

Det var følgelig ikke «Maktå» som spilte noen hovedrolle i mediene i dagene før urpremieren. Det gjorde hun til gjengjeld torsdagskvelden da stykket gikk over teatertilje og fortalte den lystige historien om skipper Børe og hans Maktå, og alle de andre fornøyelige figurene fra det lokale miljøet. Det lå en eim av gjenkjennelsens nabo-glede over teatersalongen.

Før premiereteppet gikk opp, leste for øvrig student Gunnar Salvesen, også velkjent som redaktør av datidens muntre magasin «Molboposten» en prolog, hvor det blant annet het:

«Hvad er så comediens raison de etre?

Den første mission er å le av katetre

Den andre å gjøre til latter den frasen

At livet er ørken – og vise oasen.

Ja, andre ser dyden litt mer enn filologisk

Vår rektor synes saken er god pedagogisk

Men alle som vandret fra skolens komedie

Ut Kongsgårds porter med håpene grønne

Til ulærte roller i livets tragedie

Syn’s minnene, minnene er dog de skjønne».

Anmelder «L.O.» (redaktør Lars Oftedal) i Stavanger Aftenblad skrev etter urpremieren at suksessen var av filologisk karakter: «Det var Stavanger-språket med alle dets lydfinesser, dets folkelige vidd og bredde som her fikk sin sceniske dåp i en form som alle vaskeekte Kongsgårdstarer vil godkjenne. Latteren og bifallet var i visse språklige gjenkjennelses-scener av rent eksplosiv art, det kunne vare halve minutter før skuespillerne atter kom til orde». Anmelderen avsluttet sin begeistrede premiererapport med en ganske klar spådom: «Det er en forestilling som hele byen skal se!»

Signaturen «B. J-T» i 1.ste Mai var ikke mindre overstrømmende. Han hadde spesielt merket seg at dr. Marius Norland i sin takketale etter premieren hadde framholdt at nå hadde Stavanger fått sin egen Vilhelm Krag og sitt «Baldevins bryllup». Anmelderen trakk dermed den konklusjon at Isaksen hadde grepet det genuint stavangerske på samme geniale måte som Krag hadde fattet det sørlandske lynnet.

Det var åpenbart stor stemning i salen, men den var kanskje enda høyere på nachspielet etter premieren. Da fikk også dirigenten for orkesteret, lærer Mossige, kulissemaleren, Georg Backer Berg, og ikke minst sangarrangøren, G. Sand, sin velfortjente hyllest. Nachspielet varte lenge og stemningen skal ikke ha vært preget av at alle deltakerne visste at forfatteren lå på sitt dødsleie.

Leiv Isaksen hadde imidlertid selv gitt uttrykk for at forestillingen og festen skulle gå som normalt, uavhengig av hans medisinske tilstand. Han hadde instruert forestillingen inntil en ukes tid for premieren. Da måtte han bytte ut teaterrommet med sykestuen, et par hundre meter lenger oppe i Kannik. Derfor var det ikke så underlig at allerede dagen etter hans dødsfall, ble det satt opp en ekstra ettermiddagsforestilling. Opprinnelig var tanken at det skulle spilles fire forestillinger, men kontante krav fra publikum, som det het, gjorde at det ble syv. Da var det imidlertid ugjenkallelig slutt for «Maktå på Straen» på byens teaterscene.

Inntektene gikk til de etterlatte

Etter den siste forestillingen av «Maktå på Straen» bestemte Idun at nettoinntektene fra forestillingene skulle tilfalle Leiv Isaksens etterlatte. Han hadde kone og to små døtre. Gunnar Salvesen fortalte avisene at de syv forestillingene hadde innbrakt omkring 8000 kroner brutto, men at han foreløpig ikke hadde full oversikt over alle utgiftene. Han antok imidlertid at det ville bli et godt nettoresultat.

Rettighetene til «Maktå» hadde Idun julekomedie fått, men Salvesen svarte svært så svevende på spørsmål om når forestillingen igjen ville bli satt opp. Det var flere som ønsket å se den. Salvesen svar var: «Det vil avhenge av når vi kan samle de medvirkende igjen. Og det er ikke det enkleste å få til, men vi får avvente utviklingen.»

Og mens folk avventet, slo signaturen «O-l» i 1. ste Mai, (formodentlig senere kinosjef Tjøl Oftedal i Stavanger), til med sitt forslag: «Få den gitt ut i bokform på folkemålsformen». Han la til at det også kunne være et aktuelt apropos til den lille debatten som gikk om det var rett å bruke folkemålet på gatenavn. I første omgang falt ikke bokforslaget i god jord. Det skulle ta flere år før «Maktå på Straen» ble gitt ut i bokform.

Lørdag 15. januar 1927 ble Leiv Isaksen begravd fra Lagård kapell under en overveldende deltakelse. Det ble lagt ned en rekke kranser fra ulike steder og organisasjoner. Pastor Kloumann tegnet et varmt bilde av det gode medmennesket Leiv Isaksen. Som en siste hilsen, ble Kongsgårds skolefane senket tre ganger over graven.

Nå representerte imidlertid ikke disse få januardagene i 1927 noe punktum, verken for «Maktå» eller forfatteren. Fortsatt lever både Leiv Isaksens minne og hans «Maktå» midt iblant oss. Han har fått sin rettmessige byste og plass utenfor teatret. «Maktå» har vært en solid inntektskilde både for Iduns julekomedie og Rogaland Teater gjennom mange år.

Selv om «Maktå på Straen» er skrevet på slutten av 1920-årene, og handler om et Stavanger-miljø fra 1860-tallet, virker den fortsatt frisk og fornøyelig. Også dagens teaterpublikum mottar Isaksens persongalleri med begeistring. Fortsatt er det vel noen som ved spesielt festlige anledninger – ikke gauler «Tore Tang» – men heller nynner: «Kan du husa då me endeligt kom fram, te Amsterdam, te Amsterdam» uten nødvendigvis å vite at de siterer en vise fra «Maktå på Straen», nemlig skipper Børes berømte vise til egen trøst ….