Nyheter

Han fikk be­vart «den gam­le ra­ben»

BYHISTORIE: En freds­rus kan av­sted­kom­me sel­som­me sa­ker og ting. I Stavanger før­te den for eks­em­pel med seg en uni­son avsyngning av et fol­ke­lig og spør­ren­de kom­man­do­rop: «Ska me raba, ska me raba, ska me raba Fol­kets Hus …»

Arkitekt og byantikvar Einar Hedén (1916-2001) i sitt rette element i Gamle Stavanger.

Nå var det imid­ler­tid noen som fikk en uben­dig lyst til å rive at­skil­lig mer enn det som i øst­ver­dens ny­fød­te fol­ke­de­mo­kra­ti­er ble kalt for ar­bei­der­temp­ler. At det ikke skjed­de kan man i før­s­te rek­ke takke en ny­ut­dan­net ar­ki­tekt, den da 35 år gam­le Ei­nar Hedén, for. Han mak­tet å mo­bi­li­se­re til be­va­ring av det gam­le og har da også fått sin egen plass midt i alt det gam­le.

De fles­te av de rive­lyst­ne i et­ter­krigs­ti­dens Stavanger var for­sam­let i det re­la­tivt ny­opp­ret­te­de re­gu­le­rings­ve­se­nets kon­to­rer. På vår­par­ten i 1944 var det i kom­mu­nen blitt opp­ret­tet «Kon­to­ret for ny centrumsregulering i Stavanger». Le­der for det­te spe­si­al­kon­to­ret var by­plan­as­si­stent Tor­leiv Våland, som ut­vik­let seg til en dri­ven­de og dy­na­misk le­der. Al­le­re­de i mai 1945 had­de han og hans kon­tor klar en ny re­gu­le­rings­plan for den ind­re by­kjer­nen. Sam­ti­dig var by­plan­as­si­stent Våland blitt ut­nevnt til re­gu­le­rings­sjef Våland.

Den nye re­gu­le­rings­sje­fen var ver­ken snau el­ler nå­dig i sine ka­rak­te­ris­tik­ker av det re­gu­le­rings­ar­bei­det som var blitt ut­ført i Stavanger i 1930-åre­ne: «En sam­let over­sikts­plan med be­stem­te kla­re ho­ved­lin­jer har mang­let, og gjel­den­de plan bæ­rer også preg av den­ne man­gel. Det kom­mer sær­lig til syne når man be­trak­ter ho­ved­tra­fikk­net­tet. Det vir­ker uklart og til­fel­dig og har unø­dig man­ge ga­te­kryss. Man­ge ga­ter er så sma­le at to hes­te­kjø­re­tøy­er ikke kan pas­se­re hver­and­re, og for­tau­ene er en smal strim­mel på to-tre fots bred­de. Lin­je­fø­rin­gen er ofte ugrei og kro­ket …»

Nå var det ikke bare veinettet i byen som vek­ket Vålands vre­de. Også by­ens be­byg­gel­se var ham en ve­der­styg­ge­lig­het. Han skri­ver for eks­em­pel: «Stor­par­ten av be­byg­gel­sen er gam­mel, slitt tre­hus­be­byg­gel­se som ikke len­ger til­freds­stil­ler ver­ken mo­der­ne bruks­krav el­ler de hy­gie­nis­ke krav som våre lo­ver i dag stil­ler til bo­li­ger og ar­beids­rom. Svært lite av den­ne be­byg­gel­se er ver­di­full ar­ki­tek­tur som bør skå­nes av an­tik­va­ris­ke grun­ner.

Og lått og le­ven og Stavanger-garperi.

Be­byg­gel­sen som hel­het re­pre­sen­te­rer en per­ma­nent brann­fa­re som kan bli ka­ta­stro­fal un­der uguns­ti­ge om­sten­dig­he­ter, med tap av men­nes­ke­li­ge og sto­re ma­te­ri­el­le ver­di­er. Re­gu­le­rings­mes­sig er det en for­del at byen har en så vidt dår­lig be­byg­gel­se i sent­rum. Der­ved står den ikke hind­ren­de i vei­en for gjennomførelse av mer roms­li­ge, stor­lin­je­te pla­ner. Alle trekk som kan bi­dra til å be­va­re by­ens in­di­vi­du­el­le egen­art og tra­di­sjo­ner bør sø­kes be­vart, heg­net om og un­der­stre­ket så langt som mu­lig. Det­te gjel­der i før­s­te rek­ke sel­ve land­ska­pet og ter­ren­gets for­ma­sjo­ner, men det gjel­der også byg­nin­ger og an­legg som i ti­dens løp har pre­get byen og som mer enn noe an­net re­pre­sen­te­rer tra­di­sjon og over­le­ve­ring fra de eld­ste ti­der».

At det kan være langt mel­lom teo­ri og prak­sis er også re­gu­le­rings­sje­fens tan­ker et eks­em­pel på. Han ville nem­lig fjer­ne hele den be­drø­ve­li­ge ra­ben på Straen og er­stat­te de gam­le tre­hu­se­ne med fire eta­sjers la­mell­bygg, pent og pyn­te­lig plas­sert på rett rek­ke og rad.

I krys­nings­punk­tet mel­lom lys­ten til å rive hele den gam­le ra­ben i byen og gle­den over å kun­ne be­va­re det rot­ek­te, var det alt­så at ar­ki­tekt Ei­nar Hedén duk­ket opp på en an­nen are­na enn den han had­de do­mi­nert tid­li­ge­re, teat­rets. Han var en sen­tral fi­gur i by­ens for­nøy­el­ses- og for­lys­tel­ses­liv. Som tea­ter­ma­ler had­de han holdt sine hen­di­ge hen­der om ku­lis­ser og ut­styr.

Hans fød­sel som bybevarer il­lust­re­rer også at noen svan­ger­skap kan være svært lang­va­ri­ge. Det tok for eks­em­pel fem år fra ar­ki­tekt Ei­nar Hedén i en avis­ar­tik­kel lan­ser­te tan­ken om å be­va­re det han kal­te for «Stavangers gam­le by», til et en­stem­mig by­sty­re ved­tok å stil­le seg po­si­tiv til en slik be­va­ring. Sam­ti­dig med at Hedén for­mu­ler­te sitt avis­inn­legg un­der tit­te­len «La oss be­hol­de et gam­le Stavanger i strøket ved Kra­nen», send­te han også en kopi til Stavanger kom­mu­ne. Der­med fikk kom­mu­nen bre­vet et par da­ger før det ble of­fent­lig­gjort i avi­se­ne. Det skul­le bli det før­s­te kom­mu­nens ad­mi­nist­ra­sjon og po­li­ti­ke­re hør­te om Gam­le Stavanger, men langt fra det siste. Hedén og hans med­spil­le­re for­søm­te sjel­den en an­led­ning til å gjøds­le de tan­ker som var sådd.

I sitt avis­inn­legg slo Hedén først fast at «hvis ut­vik­lin­gen skal gå sin gang et­ter de lin­je­ne som er truk­ket opp i sent­rums­re­gu­le­rin­gen, må vi reg­ne med å mis­te det­te strøket. De små tre­hu­se­ne vil for­svin­ne, den gam­le bru­leggin­gen og de slit­te trap­pe­gan­ge­ne vil bry­tes opp, og der­med er et ty­pisk Stavanger gått tapt».

Hedén har også latt seg in­spi­re­re av Theo­dor Dahl og si­te­rer fritt fra Dahls memoarsamling «Byen og men­nes­ke­ne»: «Det var nå det gam­le Stavanger med sin stem­ning og sitt liv. Med seil­skip og rik­ti­ge skiprer. Ut­over Øvre Strandga­ta sto da som nå små­hu­se­ne som kom­mo­der i ure­gel­mes­sig ras­ter. Det ene fram­for det and­re. Nils Skip­per bygde seg for­bi Lau­ritz styr­mann og båts­mann Hans stakk hus­brys­tet et grann fram­om Oliver mat­ros.

Det skul­le ikke være et dødt mu­se­ums­om­rå­de, men et om­rå­de pre­get av det pul­se­ren­de liv.

Og så ble det rare og ma­le­ris­ke ga­te­par­ti­er. Straen, Klei­vå, Sylvberje og Kjerkegadå. Hus skul­le en ha. Eget hus. Og så fikk det våge seg, med prippskap om nøye ret­ning og for­tau. Folk kom nok for­bi om hu­set sto rett til gata. Der var jo gata å gå og kjøre i. Og nedunder hu­se­ne var det kram­bo­der i kjel­ler­mør­ket. Men folk fant ve­gen et­ter både kaffi og vin. For det gikk trapp ned. De gam­le sjø­hu­se­ne sto sto­re og hav-al­vor­li­ge med breie vin­ne-bryst mot vå­gen og gap­te mot all ver­den med vide dør­kjef­ter som støtt sto åpne. Og vin­ne­ne gikk med knirk og trinslelåt. Sjau og ståk lyd­de om kapp med høgt mannamål. Og lått og le­ven og Stavanger-garperi».

Det var det­te to­ta­le mil­jø­et som Hedén øns­ket å be­va­re. Der­for had­de han in­gen sans for det ber­gen­se­re had­de plan­lagt å få i stand ute i Sand­vi­ken. Der ville man rei­se ko­pi­er av de gam­le ber­gens­bo­li­ge­ne i et el­lers nytt og tids­til­pas­set mil­jø. Den form for tan­ke­gang ad­var­te Ei­nar Hedén mot. Ikke med de sto­re ord, men sna­re­re med en lav­mælt in­ten­si­tet som gjor­de at det nok var man­ge som lyt­tet. En­kelt for­mu­ler­te han at der­som byen skul­le bygge noen ko­pi­er av de gam­le bygg, for eks­em­pel i Strøm­vig, ville det all­tid «hvile over et slik kuns­tig an­legg et preg av mu­se­um».

Det var en helt an­nen vi­sjon som Hedén så for seg. Han var klok­ke­klar på at det «skul­le være liv i de gam­le ga­te­ne, bloms­ter og gar­di­ner bak vin­du­ene». Han så også for seg at om­rå­det kun­ne bli brukt som æres­bo­li­ger for gam­le sjø­folk og hånd­ver­ke­re. At det også skul­le fore­gå en viss form for næ­rings­virk­som­het i hu­se­ne, så han også som en for­del. Det skul­le ikke være et dødt mu­se­ums­om­rå­de, men et om­rå­de pre­get av det pul­se­ren­de liv.

Han kon­klu­der­te med en framtidsvisjon: «Strøket hø­rer til de beste be­var­te i Stavanger. Det lig­ger sen­tralt til med lett atkomst for by­ens egne folk, og like i øy­ne­ne for alle tu­ris­ter som kom­mer til byen. Inn­ram­met av mo­der­ne be­byg­gel­se, vil de mor­som­me, små tre­hu­se­ne og de krong­le­te ga­te­ne bli en per­le i byen, en se­ver­dig­het av rang for frem­me­de, og et fre­det sted for alle stavangerske som øns­ker å gjen­opp­le­ve «de hvi­te seils tid». Po­en­get var egent­lig å be­hol­de et helt strøk slik at man kun­ne opp­le­ve to­ta­li­te­ten. Iso­lert sett var ikke nød­ven­dig­vis hvert en­kelt hus ver­ne­ver­dig, men det ver­ne­ver­di­ge lå i sam­spil­let mel­lom dem og hel­he­ten i hele om­rå­det..», het det blant at­skil­lig an­net den se­ne­re re­gu­le­rings­sje­fen og fyl­kes­ar­ki­tek­tens vi­sjon for «Straen».

Fra bevarer til byantikvar Hedén

Mange tygget på Einar Hedéns tanker, men det skulle gå et års tid før reguleringssjefen formulerte sine synspunkter. Han var slett ikke så fremmed for bevaringstanken som kanskje noen fryktet. Det var ikke snakk om å riva raben for å bygge nytt og strømlinjeformet. Tvert om formulerte han seg slik i en innstilling til sitt politiske styre den 8. oktober i 1952: «Det området som tenkes bevaret, bør foreløpig reguleres som en åpen plass, også for at en da senere kan ta opp spørsmålet om hvorledes en i praksis kan få sikret bevarelse av de gamle bygninger».

Reguleringssjefens tanker fant støtte hos det politiske flertallet i bygningsnemnda. Med seks mot tre stemmer nikket man svært bejaende til reguleringssjefens synspunkter. R.A. Lorentzen slo samtidig fast at man burde bevilge seg et års periode før man låste seg til noe. Hans synspunkt var at de aktuelle husene dels var kommunalt eid, dels privat, og at man måtte finne fram til en felles forståelse av betydning av vern. Lorentzen ville verne de aktuelle 33 husene, men poengterte at det var hele strøket som måtte bli vernet. Bygningene burde tilbakeføres til sitt originale utgangssted, derfor var han i første omgang opptatt av fasadene.

En kommunal rapport viste at det bodde 172 personer fordelt på 56 husstender i de 33 boligene. Og som det lakonisk ble konkluderte med i rapporten: «Overbefolkning finner bare sted i de 9 hus som tilhører kommunen».

Med seks mot tre stemmer nikket man svært bejaende til reguleringssjefens synspunkter.

Riksantikvaren ga også lyd fra seg. Arne Nygaard-Nilsen slo fast at «planen virket meget sympatisk», hva han nå mente med det. Han var spesielt tilfreds med at det ville bli forsøkt skapt en levende by, og konkluderte derfor med at «Stavanger får et levende bygningsmuseum som ingen andre norske byer har maken til …»

30. oktober 1956 vedtok Stavanger bystyres 69 frammøtte enstemmig å bevare de første 33 husene i det som skulle utvikle seg til å bli Gamle Stavanger. Det skjedde helt uten debatt i bystyret. Tidligere hadde en fornøyd ordfører Tjalve Gjøstein kunnet konstatere at både finansutvalget og formannskapet var like enstemmige i sitt bevaringssyn.

Hedens gamle ord hadde omsider funnet grøderikt jordsmonn. Kampen om og for Gamle Stavanger var likevel ikke fullført med det vedtaket. Den skulle kreve både Hedéns og andres innsats i mange år framover før Gamle Stavanger ble hva det er i dag. Einar Heden døde i august i 2001–19 år etter at han takket for seg som byantikvar. En stilling han fikk da den ble opprettet i 1974.