Maria til mor og tømmermann til far

Kanskje ville han ha funnet en liten selvtrøst i et av sine stadige utsagn: «Eg måtte jo bli et herligt menneske, far min var tømmermann og mor mi het Maria». Han var nemlig sønn av snekkerformann Asbjørn Vigrestad og Marie Håland.

Vigrestads mest kjente – og det som skulle bli starten på hans egen triste vanskjebne – var hans Kielland-monument. Det hadde et usedvanlig langt og problematisk svangerskap. Flere ganger var det nære på både frivillige og ufrivillige aborter. Opprinnelig hadde den egentlig selvoppnevnte «Borgerkomiteen for en Kielland-statue» bestemt seg for at billedhoggeren Ingebreth Wiig skulle utføre monumentet. Men det ville ikke Kunstnerforeningen finne seg i. Skulle det bli monument, måtte det til en konkurranse. Det var ikke bare for komiteen å gi oppgaven til «en eller annen tilfeldig billedhogger».

Innby til en monument-konkurranse, var det kontante kravet fra kunstnerhold. Det ble imøtekommet. Borgerkomiteen skrev derfor ut en nasjonal konkurranse med tre premier. Førstepremien ble satt til 1500 kroner, mens de neste premiene var på 1000 kroner og 500 kroner. Flere premier hadde ikke Borgerkomiteen penger til.

Nå fikk ikke konkurransen noen overveldende deltakelse. Det ble bare innlevert seks utkast. Det klart beste viste seg å være laget av en ung billedhogger fra Stavanger, Magnus Vigrestad. Han var utdannet ved Statens Kunstakademi hvor han blant sine lærere hadde hatt Christian Krohg. Om Vigrestads utkast skrev jurymedlem, maleren Eilif Petersen, at det var «skarpt og karakteristisk, og gir et vakkert uttrykk for en kunstnerisk oppfatning av Kielland». Med litt finpuss, mente Petersen, ville Vigrestads skisse bli en utmerket statue.

Like lite som Roma ble bygget på en dag, ble Kielland-monumentet fullført på et år. Det tok omkring 17 år. Årsakene var mange og ofte pinlige. Det handlet om penger, om bankkonkurser, men i tillegg dreide det seg om løfter som ikke ble oppfylt. Den som alltid ble rammet, og som til stadighet kom i klemme, var Magnus Vigrestad. Dersom lønn blir utbetalt i det hinsidige, ville han ha mye til gode. Han fikk jo lite av den på jorden …

De tror at kunst og kummalåg er det samme.

Komiteen hadde funnet fram til fine formuleringer som den mente ville plassere ansvaret for at tingene hadde tatt tid. Den konkluderte for eksempel i en uttalelse med at «på grunn av mange forhold som komiteen ikke har vært herre over, har det tatt lang tid.» Om komiteen la årsakene til de mange og lange utsettelsene i mørke, skinte det et strålende lysskjær over avdukingsarrangementet søndag 6. mai 1928. Rundt torget og de tilstøtende områdene, var det samlet over 20.000 mennesker da Gustav Eriksen hevet sin taktstokk, og lot Ynglingen av 1882, spille opp med Johan Svendsens «Festpolonaise».

Deretter talte komitéformann, Gustav A. Arentz lenge, noen mente også at han talte vel, men det var ikke mange takksigelser han lot falle over Magnus Vigrestads hode. Arentz nøyde seg med å takke Vigrestad for «den interessen han hadde vist, og den måten han hadde løst oppgaven på», før han trakk til side det store norske flagget som hadde omkranset statuen, og lot Alexander Kielland komme til syne både for folk med og uten flosshatt. De med flosshatt hadde fått sitt sted å sitte svært så nær mesterens sokkel.

[ Byhistorie: Hertervig – oversett og skjøvet til side ]

Som for å vise at han hadde lest sin Kielland, benyttet Arentz anledningen til å minne om at komiteen egentlig hadde handlet i den sanne kiellandske ånd: Den kom sent, men godt. Ordfører Torjer Meling tok imot statuen på vegne av byen, men nevnte ingenting om kunstneren bak verket. Ordfører roste til gjengjeld komiteen i maiblomstrende vendinger, og takket «for måten hvorpå den hadde løst sin vanskelige – ja, ofte ubehagelige oppgave – på».

Deretter takket Kielland-datter, Baby Kjær, alle for alt, ingen nevnt, bare han ene glemt, før det 35 minutter lange arrangementet ble avsluttet med at et felleskor stemte i med «Ja, vi elsker». Heller ikke den intimbetroelse var nok direkte myntet på Magnus Vigrestad. Til gjengjeld hadde Reinhold Nicolay formulert et hyllingsdikt til Magnus Vigrestad som var blitt publisert i Stavanger Aftenblad dagen før avdukingen.

Hvor kunstneren Magnus Vigrestad befant seg under avdukingen, var det ingen av avisene som så noen grunn til å nevne. Det var heller ingen som spurte hva han mente om festlighetene. Tydelig nok var han ikke-eksisterende. Magnus Vigrestad fikk heller aldri fullt oppgjør for arbeidet, og heller ikke følte han at han hadde klær gode nok til å delta. Med løftet hode hadde han avslått et tilbud om å få låne et passende festantrekk. Han ville ikke gå på akkord med noen. Aller minst på dag da hans Kielland-statue skulle avdukes i hjembyen.

Selv om billedhogger Magnus Vigrestad måtte vandre i skyggen under avdukingen, fant imidlertid 1.ste Mais medarbeider grunn til å avslutte sin begeistrede reportasje fra begivenheten med «Vi har atter Kielland blant oss, hugget i malm av en genial kunstnerhand». Men ellers ble det tidd talende i avisreportasjene om behandlingen som Magnus Vigrestad fikk fra sin hjemby. Ingen droppet noe malurt i Borgerkomiteens gledesbegre. Magnus Vigrestad fikk vandre sin egen vei.

30 år etter at Kiellandsmonumentet ble avduket, ble Magnus Vigrestads siste skulpturelle arbeid avduket på Eiganes med omtrent samme festivitas som under Kielland-markeringen. Ynglingen av 1882 spilte også denne gang, men nå var det Aftenblad-redaktør Fritjof Lund som avduket monument som forestilte byens den gang store fotballsønn, Reidar Kvammen, i praktfull stilt – inspirert av et fotografi av journalist Johan Lundbø – men som var en statue til minne om idrettsmennene som falt i 2. verdenskrig. Heller ikke denne gang var Magnus Vigrestad til stede ved avdukingen. Et snaut halvt år før avdukingen skjedde 17. mai 1958, ble han påkjørt og drept ved midnattstider av en lastebil i krysset Lagårdsveien/Kirkegårdsveien. I nekrologen risser Aftenblad denne runen over billedhoggeren: «Det er ingen grunn til å legge skjul på at med Magnus Vigrestads død er en tragisk kunstner skjebne avsluttet. Han fikk i høy grad føle at vi har et karrig kunstmiljø i dette land. Det begynte så godt, med store forhåpninger til hans rike evner, med stipendier og viktige oppgaver. Men den største av dem alle – monumentet over Alexander Kielland på Torget – skulle bli hans livs tragedie. «Jeg skulle ønske at det ble ødelagt,» sa han en gang i en av sine bitre stunder.

[ Byhistorie: Holmene som steg opp fra Byfjorden ]

Og uansett alle forklaringer står det fast at det var kunstneren som fikk lide, det var han som ble den ensomme, den tapende part. Livet gikk videre, mot økonomisk nedgang og depresjonsår, da man sist av alt hadde råd til å tenke på å gi kunstnerne oppgaver. Livet gikk videre over en begavet og evnerik kunstner, som kunne ha smykket sin by med de herligste billedhuggerverker hvis byen hadde hatt sans for å gi ham oppgavene. For så fattig ble likevel byen aldri, at den ikke hadde råd til å la en stor kunstner få frigjøre sin skaperevne. Det var sansen som manglet. Og hvis man en gang iblant oppdaget at man hadde bruk for hans evner, så møtte man ham med kremmerånd og pruting, med beregninger om timelønn og ukyndige inngrep i det han følle som sin kunstneriske frihet. «De tror at kunst og kummalåg er det samme,» sa han en gang.