Stesønnen Lars Hovland Lende fikk sin sentrumslund i Stavanger – selv om han nok sikret seg en større plass i den mer kuriøse delen av byhistorien enn det stefaren noen gang gjorde. Torkels ulike oppfinnelser oppnådde ikke samme publikumsinteresse som personen Lars gjorde. Av sin ettertid ble Torkel Lende omtalt som «en genial oppfinner som aldri kom fram i lyset …»
Vestlandsposten skriver i 1908: «Torkel Lende, som ifjor konstruerede et Klippeapparat for Brisling etter Saks-Systemet – et Apparat, som er godt likt af de to Fabriker, der anskaffe de samme, har nu konstrueret et nyt og mere fuldkomment. Den nye Maskin var idag op stillet til Prøve paa Carl Olsen & Kleppes Hermetikkfabrik. – Hr. Lende, der har expenmenteret saa mange Aar med flere geniale Opfindelser, er for Øieblikket syg, men forhaabentlig vil man endnu kunne faa flere Opfindelser fra ham.»
Nå skulle det ikke gå slik. Allerede den 11. januar året etter, døde han – 59 år gammel – på sykehus i Bergen etter kort tid sykdom. I en nekrolog over Lende skrev Edvard Andersen i Stavanger Aftenblad blant atskillig annet: «Det har falt i min lodd å stelle litt med noenlunde de samme ting som Lende, og da jeg også personlig sto ham nær, hadde jeg rik anledning til å studere ham og forundres. Det var likefram fabelaktig hva hans hjerne kunne tumle med.
Før han ga seg i lag med å virkeliggjøre en idé, hadde han gjennomtenkt den i alle detaljer, og når han så gikk på med utførelsen, ble man slått med forbauselse over hvorledes det mest innviklete grep inni hver andre. Og det merkelige var at han alltid traff det med avstander og lovbundne dimensjoner. Torkel Lende var med all sin beskjedenhet en veldig begavelse, og jeg finner uten betenkelighet å turde påstå at om han tidligere var blitt oppdaget og hadde fått anledning til en nødvendig utdannelse, ville han nå være innregistrert som en av verdens berømtheter».
Da Lars Hovland Lende døde den 29. november i 1971, 89 år gammel, ble en av de siste originaler borte fra det bybildet som han vel elsket nesten like høyt som byens barn og ungdom. Lars Lende sa en gang at «ingen blir profet i Stavanger». Han ble korrigert, og det ble påpekt at sitatet egentlig lød: «ingen blir profet i sitt eget land», hvortil Lenden lunt repliserte: «De’ ‘e jo akkoratt de’ sama.»
Originalstemplet kan føles som en tvilsom kompliment for noen, for Lende var det utvilsomt heder. Han hadde alltid lagt an på å være mye for seg selv. Lenden fortalte alltid – uten blygsel, men tvert imot med atskillig stolthet – at han i en av sine mange ulike utgaver hadde skapt det han kalte for en «funkisfrisyre». Halve ansiktet var dekket med skjegg og den andre halvdelen barbert. Den motsatte delen av hodet hadde et viltvoksende hår, mens den andre delen var barbert.
Nå var det ikke alle som like begeistret for Lendens funkisfasong. I Stavanger Aftenblad finnes et leserinnlegg fra den tiden hvor det het: «NÅ MÅ LENDEN KLIPPES! Mannen er en skam for byen, han gjør den latterlig, han reiser utenbys med sin frisyre og bidrar til at landet tror at vi stavangere er sånn, og når han holder seg i byen skremmer han småbarn og turister.
«Vi forlanger», skriver innsenderne, at «Lenden tvangsklippes. Politimesteren sier at han ikke har adgang til det og russen torde ikke ta sjansen på å kidnappe ham. Vi har en følelse av at denne bys befolkning er kujoner! Vi savner en Ku Klux Klan, en Hønefoss NS-. gjeng. Vi venter at det skal bli høyonn i Lendens ansikt.»
Om folk flest mente at han i hvert fall måtte være litt gal, affiserte ikke det Lenden. I hvert fall ikke utad. Hvordan det påvirket hans familie – han hadde kone og to barn – tier imidlertid de mange beretningene fra datiden om. Det var han som fylte det offentlige rom. Resten av familien nøyde seg med å fylle rommene i Brønngaten.
Å få engasjert barn og unge var egentlig Lenden mer opptatt enn av å drive butikk i egen regi. Han ville sette arbeidsledig ungdom i praktisk arbeid. De skulle lære seg å bruke verktøy og maskiner. Han begynte med et par verksteder i østre bydel. Foreningen Fagamatøren hadde i 1930 – på såkalt rimelige vilkår – fått leie Jens Torgersens Mekaniske Verksted. Byens bestyrelse ble innbudt til befaring.
Året etter sa Stavanger kommune ja til Lendens søknad om å få nye lokaler på Ledaal. I sitt julenummer «Juleglad» i 1931, forteller Lende selv om dette: «Ja, nå svive det på Ledaal. Tiden har dradd ut grunnet pengevanskeligheter og arbeidskonflikten som har hindret større og solidere bedrifter enn oss som jo bare er fattigfolk og som intet annet eier enn to kraftige hender, en seig vilje og utholdenhet. Dette bruker vi som vår kapital og driftsmiddel for å få husene ferdige.
Vi starter nå med 4–5 gutter, så øker vi etter hvert som vi finner arbeid og materialer som passer for dem. Vi har hundrevis av ideer, så for den saks skyld skal ingen ha sorger for oss, men det som leserne skal sørge for er noen ører til verktøy. Når vi kommer med vårt ringe forlangende, bør du ikke gå oss forbi. Du bør også sørge for å sende de beste og flinkeste, og ikke å forglemme, ærlige gutter. Disse må ha førsteretten. Vi skal nok selv sørge for at skrap og uting holdes fra våre dører, disse har vi ikke bruk for, ei heller tid å ofre på. Skulle noen ha interesse av å se verkstedet og guttene i arbeid, så har de anledning, men korte visitter.»
Mange forbinder Lenden mest med ponnier, men det begynte med geiter. Det vakte atskillig brudulje. Her er hans oppsummering av en «geite-kontrovers» med politiet før et av hans mange offentlige foredrag: «Grundet mine originale og morsomme påfunn ved å kjøre og leie på 2 gjeiter, har jeg kommet i kluss og misforståelse med det høie råd i politietaten. De underordnede er jeg i god forståelse med og har ikke fornærmet dem det minste, når jeg har vært ute og spasert og kjørt med mine 2 gjeiter. Da jeg for 2 måneder siden var ute og kjørte var jeg innom politikammeret for å tale med en bekjendt. Når jeg kom ut kom der en betjent efter mig og bad mig å komme inn til Hagen.
Da jeg kom inn i gangen konsulterte han mig der og sa at bilene og bussene klaget på mig med gjeitene, at jeg forstyrret trafikken. Dette protesterte jeg mot. Han sa jeg fikk slutte med
dette og det nektet jeg da jeg visste at jeg intet galt hadde gjort. Hvis jeg har forstyrret trafikken vil jeg opfordre de som har noget å klage å innsende anmeldelse på mig og gjeitene.
Da jeg senere hadde en konferanse med hr. politimester Kvalsund for å forelegge ham den måte jeg er blitt behandlet på av Hagen og få en ordning og veiledning for fremtiden med foredrag og demonstrasjoner, så må jeg si jeg blev meget skuffet av den optreden jeg blev møtt med, en avvisning og avfeining som om jeg var en der intet forsto. Jeg synes der må være måde på hvad en politimester kan tillade sig å kritisere, når han sier rett i ansiktet til mig at det kan være riktig at jeg ikke kan holde noget belærende foredrag, at jeg ikke kan lære samfundet noget nytt og at mine foredrag på Torvet ikke var noget …»
Malte kors på avisvinduer
I 1937 vakte Lende oppsikt ved å male kors på vinduene til de fire dagsavisene som den gang eksisterte i Stavanger. Dagbladet Rogaland reagerte 30. oktober 1937 ganske kraftig i en opphisset morgenstemning, og skrev: «Sant å si har vi ikke lagt større brett på ytre dekorasjoner her i avisen. Hvorvidt de andre aviser har ofret noe særlig på sin bokstavelige fasade i den retning, er vi ikke videre kjent med. Men vi skulde dog tro at de – i likhet med oss selv – var noe forbauset over de ekstra dekorasjoner som samtlige byens aviser var forsynt med da vi kom til vårt arbeid i morges – der var malt to digre kors på speilglassvinduene i rød mønje.
Vi var nokså snart på det rene med at dekoratøren var Lars Lende, og en opringning til politiet bekreftet anelsen. Lende hadde overfor politiet tilstått sine gjerninger. Han vilde ha litt ekstra reklame på en lørdag morgen. Nu ja, nu har denne by så lenge sett på Lars Lendes streker og hørt på hans tøv, at det får snart være nok. Han har for lengst spilt ut sin rolle som muntrasjonsråd i byen, han er blitt den rene forargelse, folk er gått trett av ham og tøvet hans. Kunde denne malerhistorien i noen grad medvirke til at han blev behandlet som han for lengst burde ha vært det, så skal vi si det var vel benyttet det arbeidet det kostet å få mønjen av vinduene.Det er på tide å få denne narreskapen vekk fra bybilledet.» Det skulle imidlertid gå mange år før Lenden ble borte fra bybildet. Lende var langt forut sin tid når det gjaldt barne- og ungdomsarbeid. Han hadde et kristent livssyn, samtidig som han var sosialist. Det siste året Lende levde, sto han flere ganger på Domkirkeplassen og oppfordret byens befolkning til å hjelpe sultrammede mennesker i Afrika.
Da han fylte 70 år 11. oktober i 1952, innbød han til en fest «i kjærlighet med sang og spill» i Understøttelsens store sal i Stavanger. Det var fritt fram for alle som ville komme. Lenden ønsket seg ikke gaver. I stedet delte han ut gratislodder hvor de frammøtte kunne vinne fløtekaker. Ellers sto det pianomusikk, og selvsagt en omfattende tale fra fødselsdagsbarnet, på det flere timer lange festprogrammet. Da han ble spurt av en avis hva han ønsket seg til dagen, svarte han: «At folk ville forstå mine idear.» Også Lenden hadde selvsagt sitt behov for å bli forstått og anerkjent. Det er i slik sammenheng hans hjertesukk må sees etter at han ble møtt med en sårende, spotsk latter da han ble sett vandrende på sokkelesten på en sterkt sølete sti med støvlene i hendene: «Eg e’ jo ‘kje galen. De’ e’ jo bare styvlane så e for små.»