«Tastaduo som satte spor i sitt nabolag»

Det er noen spørsmål som lett fører mine tanker på vide vanke og leder meg inn i noen ubegripelige bisetninger som det tar sin tid å komme ut fra. Det er formodentlig assosiasjonenes ustyrlige veivalg som dominerer i mitt bakhode.

Noen eksempler kan være når jeg blir spurt om hvor Eskelandsveien, Eskelandsgelen, Eskelandshagen, Eskelandssvingene, Eskelandstunet eller Eskelandsskogen befinner seg i nabolaget. Det samme skjer når godtfolk med inkvisitorisk blikk undres hvor Lensmannstunet befinner seg. I slike stunder ser jeg ikke for meg noen gateskilt, men i stedet noen ruvende medmennesker som har etterlatt seg spor i mer enn lokalsamfunnet.

Når stedsvariasjoner over Eskelandsnavnet kommer på tale, stiger fram en majestetisk Stortingspresident fra Tasta, Olaus Eskeland. Om Eskeland ble det skrevet med begeistret blekk: «Folk saa op til ham som en høvding og far på samme tid. Han besat en arbeidskraft og var besjælet av en offervilje som det kun falder i faa mends eie at ha. Mand kunne derfor trygt overlate ham til de hverv han paatok sig, og det var i aarenes løb omtrent alt av kommunale hverv en bygd raader over».

[ Byhistorie: «Avsløringen» fra baksetet ]

Olaus Eskeland tilbrakte store deler av sitt liv innenfor politikk og offentlig virksomhet. Han var for eksempel forlikskommissær i 40 år. I Hetland var han ordfører i tre perioder, i til sammen 33 år. Eskeland var også Amttingets oppmann, medlem av Amtsutvalget og Amtskolestyret og amtsrevisor. Som ordfører var han også medlem av Amtstinget (fylkestinget) i like lang tid som han var ordfører. I mange år var han også bestyrer av Norges Banks avdeling i Stavanger.

Olaus Eskeland møtte for første gang som varamann på Stortinget i 1868–1869. Fra 1871 var han fast representant, og han ble stadig gjenvalgt fram til 1888. I 1889 ble han valgt til president på Stortinget og var samtidig medlem av den parlamentariske jurikommisjen i 1882 og medlem av Jærbanens tilsynskommisjon. På grunn av sykdom var han fritatt fra å møte på Stortinget i 1890 og i 1891.

Det som kanskje kjennetegner Olaus Eskeland best som stortingsmann, var hans vilje til aldri å gi opp de saker som han brant for, og som han mente var til beste for folk og land. Han var i sin tid en av de virkelige drivkreftene bak etableringen av Jærbanen.

Olaus Eskelands synspunkter nådde fram til folk, men det ble ofte påpekt at «han hørte ikke blant dem, der besidder veltalenhetens fossefald, men hans tale falt koncis, logisk, uden kunster. Og i at finde de rette uttryk for tanken i skrifte og tale, var han en mester…»

Journalisten og forfatteren Theodor Dahl har beskrevet Olaus Eskeland på denne måten: «Han var en staut og byrg bonde, en storskjegget Torgny Lagmann-skikkelse. Han arbeidet og stemte for jærbanen. Han pleide å reise med båten fra Oslo til Stavanger, men etter banevalg-avgjørelsen gikk han i land i Egersund for å kjøre over Jæren og lye til det folket sa om banen som de skulde få. Han totte det var gildt at han hadde fått være med på å gi Jæren en jernbane. Han møtte folk etter vegen. Ingen sa et stavelsens ord om banen.

Borti kveldingen kom han til Varhaug. Der satt noen karer på en gravhaug attmed vegen, røyktenog togg og drøste. Eskeland stanste, steg ut av karjolen og ruslet bort på gravhaugen. Karene kjente tingmannen. De drøste, men ikke en kjeft sa noe om den nye banen. Så slo Eskeland utom: «Ja nå ska me få jernbane på Jæren», sa han. Det var nå stilt ei stund, men så mælte en i gravhaug-flokken: «Me bryr oss slettes ikkje om dette toge. Saure tog øydeleggje berre freden i bygdo…»

I 1889 ble Olaus Eskeland tildelt ridderkorset av St. Olavs orden. Da han døde i 1903 ble han omtalt som «Stavanger Amts første mand, dets inflytelsesrikeste og mest betroede borger». Det heter også i historieverket «Træk av Hetlands historie»: «Han var Hetlands største ordfører, et hode høyere end alt fra den dag i 1864, han for første gang indtok høysetepladsen i sin bygds herredsstyre. Og i mer enn en mandsalder sat han paa den samme plads og ledet forhandlingene med samme stø og sikre haand, like til den sidste dag den 7. Oktober 1903. Ved hans begravelse var Frue kirke fuld til sidste plads, et ligfølge saa stort som aldrig nogen hadde set det før i Hetland.

[ Til kamp mot konkurrenter i skjørt ]

Mange er fornøyd med å bo på «Lensmannstunet» på Tasta. Hører jeg den adressen, ser jeg for meg Tastas svar på politimester Bastian, lensmann Einar Theodor Husebø i Hetland. Jeg er ikke i tvil om at lensmann Einar Husebø i Hetland og politimester Bastian i Kardemomme, må ha vært mer enn brødre i ånden. Som lovens håndhevere, fremstår de som siamesiske tvillinger.

Sånn sett kunne visa om politimester Bastian også ha vært sangen om lensmann Husebø. «Lensmaen» gikk omkring i sitt distrikt, var på nikk med alle, og var alltid både snill og grei. Han etterlevde på alle vis de kontante kravene som hans herre og mester – ikke på Rogaland Politikammer, men i de høyere sfærer – hadde pålagt ham: «Gud vil du skal være et solskinnsbarn…»

«Lensmaen» var et eiegodt menneske som bare sang ut når han deltok i Randaberg Mannskor. Der var hans tenor høyt skattet og han vakte almen begeistring når han med bravur beveget seg i tonestigen. Det blir sagt med krav til pålitelighet at han aldri arresterte et eneste menneske, og at han led med de som ble utsatt for dramatiske hendelser. Utvilsomt foretrakk han broderinålen framfor politikøllen.

Anekdotene som knyttes til «lensmaen» er mange. Noen av dem bærer utvilsomme tegn på å være vandrehistorier, men mange skal være sannferdige. Det gjelder for eksempel episoden da det en dag kom farende en svært så opphisset og irritert mann til lensmannskontoret - som lå i Stavanger - for å melde fra om et innbrudd. Det hadde nemlig blitt stjålet en slaktet griseskrott fra mannen. Slaktet hang i kjelleren til karen som slett ikke ville miste julematen. Lensmann Einar Husebø hørte på klageren, noterte seg noen opplysninger, og sukket deretter tungt og tungsindig: «Ja, ka ska me egentligt jørr? De potla å stjele hos meg og!»

En annen gang, da lensmann Husebø, en sen og mørk kveld syklet utover Løkkeveien på vei hjem fra kontoret, ble han stoppet av et par karer fra Stavangerpolitiet. Husebø manglet lys på sykkelen der han tråkket seg hjemover. Politifolkene kjente tydeligvis ikke lensmannen. Han ble spurt om hva han het - som han straks fortalte. Han ble også spurt om sin «stilling». Som den gode kristensjel Husebø var, svarte han selvsagt straks, som sant var: «Lensmann i Hetland». Stevnemøtet mellom lensmannen i Hetland og trafikkpolitiet i Stavanger, endte med at to lattermilde politifolk beordret lensmannen til å leie sykkelen hjem.

At den inkarnerte ungkaren giftet seg - som 64-åring i 1949 med den 19 år yngre Helena Mørland – vakte en viss oppsikt i hele Hetland kommune. Det ble noe folk snakket mye om. I dag ville man kanskje ha sagt at lensmannens ekteskap ble en «snakkis» som satte «Tasta på kartet». Folk flest ble oppmerksom på stedet eksisterte.

Mange i kommunen mente imidlertid med snurtne stemmebånd at aldersforskjellen på de to nygifte, var altfor stor. Folkesnakket affiserte imidlertid ikke ekteparet, aller minst lensmannen, som aldri la skjul på at «hvis han bare hadde visst at det var kjekt å være gift, så skulle han sannelig ha gjort det mye før…»

Det ble også gjerne fortalt at da Helena hadde sagt ja til frieriet fra «lensmaen», ble Einar Husebø så hjertens glad at han vandret fra Solborg skole - hvor hun jobbet - til hjemmet sitt på Tasta, uten å ha tatt sko på bena. I sin nyvunne og salige lykkerus, merket han ikke at han gikk på sokkelesten. Sannsynligvis fløy han høyt over bakkeplanet på et kjærlighetens teppe.

[ «Hellig John» fikk sitt «Minde» ]

«Sko hatt gifta meg møje før – dette va kjekt»

At lensmannen gikk på sine ben hele veien hjem, var det imidlertid ingen i bygda som reagerte på. Han verken ville eller kunne kjøre bil. Den jobben overlot han til betjenten sin. For ordens og sikkerhets skyld var det hans egen nevø, Salve, som var betjent.

I en artikkel om lensmann Husebø i Tasta Historielag trekkes det fram en særlig side ved medmennesket. Det heter blant annet at «i mer enn 40 år i tiden fra 1939 fikk mange tastabarn – søndag etter søndag – oppleve ham som pedagog. Vi som fikk gleden av å sitte ved hans føtter, husker ham i filttøfler, mørk vest og skjorte uten snipp der han tryllet fram liv i de bibelske tekster og fortellinger. Snart var det den spennende fortellingen om Josef og brødrene, snart om Daniel i løvens hule, snart om disiplenes svik i Getsemane, om korset, døden og oppstandelsen, et budskap som sitter i ryggmargen. For alt sitt virke for Rogalands ungdom, fikk han Kongens fortjenstmedalje».

Lensmann Einar Husebø døde den 29 januar i 1971. Helena ble boende i huset deres på Tasta etter hans død. Hun var aktivt med på bedehuset og i menigheten, blant atskillig annet var hun aktiv i Menighetsrådet 1954 – 62 og 1966 –70. Helena døde fem år etter sin ekteann. Begge ligger begravd på Hetland Kirkegård. På gravstøtten står det inngravert: «Reist i takknemlighet av Det norske Misjonsselskap, Ryfylke og Jærens Indremisjon, Solborg og Risøya».