«Hellig John» fikk sitt «Minde»

Wilhelm Hansen holdt også gård og hus i Hillevåg samtidig som han styrte sine sildesalterier fra sjøhus på Holmen. Selv om Haugvaldstads og Hansens gårdsbruk ikke lå så mange hundre meter fra hverandre i Hillevåg, var det milevis avstand mellom de tos natur. Mens Wilhelm Hansen hadde stor sans for livets lyse sider – ved konkursen ble han bebreidet for sitt personlige forbruk – var nok John en kar som ikke bare praktiserte bots- og bededagen en gang i året, men hver eneste dag. Han var en nøysom sjel som til takk fikk sitt Haugvaldstad Minde i Hillevåg. Wilhelm måtte nøye seg med at fru Frida fikk sitt gatenavn i det utvidede nabolag.

John Haugvaldstad ble født på Reilstad på Rennesøy hvor han startet som gårdbruker. Han ble imidlertid snart besatt av en indre trang til å bedrive noe mer og atskillig annet enn jordbruk. Han lengtet sterkt og ofte høylytt, etter en mye rikere anledning til å bedrive «timelig og åndelig virksomhet» enn å stelle med gården. Han ville så helt andre frø enn havrekorn og rugfrø i sin Herres vingård. Haugvaldstad foretrakk mannakorn.

Muligheter til bedrive slike «åndelige sysler» mente han å kunne finne i Stavanger. Hans visjon var å «tjene Gud og min neste», og han ville forkynne slik at «mennesker ble åndelig frigjorte». Haugvaldstads ord fant imidlertid ikke noe grøderikt jordsmonn på hjemmebøen. Det var heller ikke noe sted hvor ekteskapelig fryd og fordragelig hersket.

Hans hulde hustru Malene ble for eksempel igjen på sin fedrene gård da John Haugvaldstad dro til byen for å vandre på sin Herres smale stier. Hun var eldste datter på gården hvor Haugvaldstad i sin tid var kommet som dreng. Foreldrene hennes mente at å spleise de to, måtte være både en nyttig og riktig personalunion. Det ble som foreldrene ville, men det svært så arrangerte ekteskapet, fungerte bare i navnet. I gavnet levde de to på mer enn en armlengdes avstand. Det var en evig kuldefront mellom dem.

Til gjengjeld fant Haugvaldstad varme i byen hvor han straks markerte seg som en mann som var sterkt opptatt av «de hellige ting».

Til gjengjeld fant Haugvaldstad varme i byen hvor han straks markerte seg som en mann som var sterkt opptatt av «de hellige ting». Han skrev mye, men det var ikke lett å skjønne hva han skrev. Håndskriften ble helst karakterisert som kråketær. Folk flest skjønte imidlertid hva han sa. Han var tydelig i sin ellers nokså omstendelige tale.

Også byens mange gategutter skjønte godt hva han prediket. De løp mer enn gjerne i samlet skråleflokk etter Haugvaldstad og hauket høyt: «Hellig John, hellig John», uten at det var ment som en kompliment. Gateguttene betraktet ham som en underlig skrue. Selv så han helst på byens mange farløse småjenter. Deres skjebne opptok ham, og han ville gjerne gjøre mer enn noe for dem.

I sin selvbiografi, «Tilbageblik på mit liv», som John Haugvaldstad skrev i sitt 79. år, året før han døde i 1850, gir han en forklaring på sitt sterke engasjement for de små pikebarn som led vondt. I biografien heter det: «Ved at komme du blant folket, saa jeg ofte sørgelige exempler paa at mange forældre ikke opdrar deres barn i tugt og herrens formaning, ja undertiden gikk det endog saa gruelig til, at jeg ikke her formaaer at omtale det. Jeg tenkte ofte paa, hva middel Gud vilde give til at redde de smaa og umyndige, at de kunde ledes til deres og vor frelser som er saa redebon til at mottage dem, og som og var min sjels tilflugt. Lignende tanker vare ogsaa opstaaende hos flere christeligsinnede her paa stedet, og vi talede mange gange med hverandre om oprettelse av en børneopdragelsesanstalt. Det medførte imidlertid atskillige vanskeligheder, og 3 af oss, besluttet derfor for det første at tage i vore huse nogle av de mest vergeløse børn av alder fra 8 til 10 aar».

Haugvaldstad – eller Hougvaldstad som han stundom også skrev navnet sitt – gir ingen nærmere forklaring på hvem de to andre er. Han gir imidlertid ikke opp tanken om en «børneopdragelsesanstalt» og etter tre års forberedende arbeid, innbyr han den 27. januar 1834 til stiftelse av «opdragelsesanstalt for fattige pigebør».

I juni 1834 åpnet stiftelsen med syv pikebørn – den åttende kom først noen måneder senere – og et felles trekk for alle barna var at de var døtre av fattige enker. De kunne bo på stiftelsen inntil to år etter konfirmasjonen og de skulle få en viss opplæring i religion, regning og skriving, men aller mest skulle de utdannes til «deres fremtidige stilling som simple tjenenestepiger».

Stiftelsen med navn etter den svenske dronning Josephine, mottok også kongelig kapitaltilskudd. Årlig fikk den et bidrag fra det svenske slottet på 25 spd. Bevilgningen var tidsbegrenset til 6 år. I 1835 flyttet pikehjemmet fra Blidensol til Arneageren hvor det ble bofast i noen år. Heller ikke den adressen var på noen måte ideell for hjemmet. Ideelle boforhold oppsto først da stiftelsen fikk kjøpt en tomt av enkefru Sidsel Marie Møglestad. Den lå på Gjeilene ved Breiavatnet, og på tomten ble det bygget det huset som i dag er kjent som Josephine kafé. Ferdig kostet huset 3011 spd, og det ble finansiert ved salgsinntektene fra eiendommen på Arneageren på 586 spc og en gave fra megler Christopher Lassen i forbindelse med hans hustrus fødselsdag og hans sønn bryllup, på 100 spd. Resten av kjøpesummen ble stående i obligasjoner.

Livet på Josefinestiftelsen var ingen dans på roser eller bød på noen gjennomgående fryd i hjemmet.

Livet på Josefinestiftelsen var ingen dans på roser eller bød på noen gjennomgående fryd i hjemmet. Det var nærmest en arbeidsanstalt hvor det hersket en jernhard disiplin og hvor undervisningen var begrenset til 7,5 timer i uken. Den skjedde om kvelden etter at de hadde tilbrakt hele dagen med knallhardt arbeid. Det var derfor kanskje ikke så rart at jentene ikke orket å konsentrere seg om undervisningen. De var helst dårlige i skoleveien. Jentene fra Josefinestiftelsen var aldri blant de elevene som sto fremst når karakterene ble lest opp. Deres plass var som i livet ellers, i skyggen og på sidelinjen.

Til gjengjeld var de langt flinkere til å bevege seg taktfast på kirkeveien. Hver søndag marsjerte de to ganger til kirke på lang rekke som om de skulle være en militærtropp. De eldste gikk først i det parvise opptoget. Alle hadde en liten kulørt sirtslue på hodet. Jentene hadde dekket sine halser og skuldrer med lite snipptørkle av bomullstøy, mens de ellers var iført en mørk verkenskjole og et stort lyst forkle. I hendene bar de salmebok og et lommetørkle. De var i sannhet et spesielt søndagssyn i byen.

Det var heller ikke snakk om at barna på Josefinestiftelsen fikk leke med andre barn. De skulle holde seg til stiftelsen og oppdras i den rette ånd og sannhet. Målet for undervisningen var å lære elevene opp til å bli «dugelige Tjenestepiger». De skulle holde seg til sin stand i livet. At barn fra stiftelsen skulle velge seg andre sysselsettingsstier enn tjenestepikenes, var utenkelig den gang.

For John Haugvaldstad var vel også et liv uten de små josefinene, utenkelig. Da han døde ble det skrevet: «Neppe noen dag gikk hen uten at han besøkte de små og grunnet på deres beste».

I den «Stavangerske Cicerone», heter det om patriarken: «Haugvaldstads største glede var å samle stiftelsens barneflokk om seg, for i godvær, å ta seg en tur med dem ut til sin egen gård i Hillevåg. Selv gikk han da, glad som et barn, i spissen for de unge, der fulgte etter par for par, i alminnelighet syngende en eller anden salme». Gården i Hillevåg hadde han kjøpt i 1834 og gårdsinntektene ble brukt for å finansiere Haugevennenes ulike interesser. Det var også produkter fra gården som ble brukt på Josefinestiftelsen. Hillevåg-gården ble et økonomisk fundament for driften av stiftelsen.

Døde av hjerneslag på nyttårsaftenen

Da John Haugvaldstad vandret i byen nyttårsaften 1850, ble han rammet av et hjerneslag. Han ble brakt til sitt hjem, men avslo et forslag om at det måtte hentes legehjelp til han. Haugvaldstad visste at enden for hans tid på jorden var kommet nær. Med ordene «Nå Gud skje lov», sovnet han tidlig på kvelden inn i den evige søvn. Haugvaldstads jordiske liv var over.

Kona til Haugvaldstad døde ti år senere. Etter at hennes bror hadde overtatt familiegården på Rennesøy, flyttet hun til byen og bodde i et hus på Straen som mannen hadde kjøpt til henne. John og Malene klarte ikke å bo under samme tak. For kona ble det tydeligvis altfor mye med all den åndelige virksomhet som John ustanselig bedrev. Til gjengjeld fikk de sin evige hvile i et felles grav på Lagård gravlund.

Da testamentet til Haugvaldstad ble opplest, var ikke kona nevnt.

Da testamentet til Haugvaldstad ble opplest, var ikke kona nevnt. Hun protesterte heller ikke på utelatelsen. Det gjorde imidlertid noen som sto fram som hans arvinger, broren og barna til hans avdøde søster. Det ble imidlertid ingen offentlig skittentøyvask som mange fryktet. Et behendig forlik ble inngått ved hjelp av byfogd Christensen. Han hadde en avgjort evne til å forlike flere enn skabhalse i de mange år han regjerte byen.

De protesterende arvingene fikk utbetalt 1000 spesidaler, og frasa seg samtidig retten til å foreta videre juridiske skritt. Resten av boet, som netto utgjorde over 12.600 spc ble fordelt med 300 spc til et legat for fattige enker, mens Haugvaldstads livslange husholderske Guri, fikk hans eiendom i Østervåg, som ble taksert til 600 spd. Resten av boet på 11.743 spd (inklusiv den eiendommen som senere skulle få navnet Haugvaldstad Minde i Hillevåg) tilfalt Josefinestiftelsen. Han hadde heller ikke glemt den i sin siste vilje.

Haugvaldstad hadde også bestemt at jentene på stiftelsen alltid skulle ha fri adgang til gården i Hillevåg og at de skulle få plukke alle fruktene på ett av epletrærne. De skulle selv få velge hvilket tre de ville ha som sitt.

Da John Haugvaldstad døde, mistet også den lokale flokk av haugianere sin ubestridte lederskikkelse og frontfigur. Mange av haugianere holdt hus på Holmen hvor de drev sine sildesalterier og sin omfattende forretningsvirksomhet, alltid med sin Herre in mente …

[ Karl Erik Pallesen har åpnet ny restaurant ]