Mitt første møte med Per Inge Torkelsen skjedde i hagen til Bersagelveien 16 i Hillevåg hvor en poddesur «dredunge» sutret over at han ikke fikk klappe «Toddiens» nyanskaffede kaniner fra Tasta. Hans fetter Tor var ganske klar på at datidens ellevte bud – «bare se, men ikke røre» – også gjaldt for besøkende småunger fra byen. Vi i Toddiens kameratgjeng var helt enig med kanineieren, og skjønte heller ikke hvorfor vi skulle passe han der «litle totlepinnen» Per Inge som heller ikke gjorde som vi «store» befalte.
Senere skulle mine møter med Per Inge bli både muntrere og langt mer givende for begge parter. Mitt første journalistiske møte med ham skjedde i 1968 hvor Stavanger opplevde en arkeologisk sensasjon uten sidestykke i den lokale historien. Jeg siterer fra min minnebok: «Det ble karakterisert som et «sensasjonelt funn» da det under utgravingen på torget ble funnet tre kinesiske mynter som stammer fra perioden 700–1000. Myntene er støpt i bronse og ble funnet på forskjellige steder.
Førstekonservator Kollbjørn Skaare sier det er høyst merkverdig funn. Det er første gang at det funnet mynter i Europa fra denne tidsperioden, og han legger til at dersom det bare hadde dreidd seg om en mynt, kunne det jo ha basert seg på en tilfeldighet. Med funnet av tre mynter blir det annerledes.
Skaare vet ikke om myntene kan ha vært brukt som betalingsmidler eller som pyntegjenstander eller som amuletter. Det er også høyst uklart hvordan myntene er havnet i Stavanger, og det på grunnen til bygninger som man antok strøk med i en bybrann på 1200-tallet.
Men hvor lenge var arkeologene i Paradis – besjelet av sitt sensasjonelle funn?
«Det dreier seg om ‘artigkviteter’ og ikkje ‘antikvitet’,» presiserte Torkelsen til de innkalte pressefolk.
Utgraverne kom fort tilbake til virkeligheten da en guttegjeng i 15–16 års alderen tilsto at de hadde lagt ned flere 1000 år gamle kinesiske mynter for å holde litt moro med arkeologistudentene som sto for utgravingen. De hadde brukt de mest irrede myntene for å kunne gjøre det mest autentisk.
Som guttenes talsmann, Per Inge Torkelsen, litt skuffet sa til avisene: «Fant di bare tri myntar. Me hadde jo lagt mange flerne» …
Torkelsen hadde fått myntene av sin far, skraphandleren, uten at faren nå kunne huske hvor faren i sin hadde fått fatt i samlingen av gamle kinesiske mynter. Førstekonservator Odmund J. Møllerop tok spøken med fatning, men la til at dersom det hadde blitt oppdaget flere mynter enn de tre ville nok mistenksomheten ha blitt vekket.
Til avisene sa han at det ikke ville bli noen forføyning mot ungguttene, og han ville ikke sette opp noe gjerde rundt utgravingene for å unngå flere spøkefugler. «Det kan være greitt at folk får se hvordan en arkeologisk utgraving foregår», konkluderte Møllerop etter at mynt-skuffelsen hadde lagt seg.
Tolv år senere forkynte Per Inge for verden at han hadde tenkt å videreføre farens yrkeslinje. Igjen noen linjer fra min minnebok: «Per Inge Torkelsen sto på sensommeren i 1980 fram som den første skraphandler i landet med adjunktutdanning. Han fortalte til avisene at han den 1. september ikke skulle starte som «antikvitetshandler», men som «artigkvitetshandler» – som selvsagt var noe ganske annet. På den datoen var det lagt opp til en storstilt åpning for forretningen som han hadde valgt å kalle for «Rålls & Røys artigkviteter».
«Det dreier seg om ‘artigkviteter’ og ikkje ‘antikvitet’,» presiserte Torkelsen til de innkalte pressefolk.
«Her skal det nemlig tilbys langt mer enn bare gamle porselens-pissepotter fra Victoria-tida i England, og ellers mørkna kister.»
Slike hadde han for øvrig vært i England og hentet med seg hjem, men ellers omfattet varetilbudet hans det meste som fantes mellom himmel og jord, hvilket som kjent ikke skal være lite.
«Jeg hadde først tenkt å kalla geskjeften for ‘rod, rask, rolls og rabe’, men det navnet ble for tungvint», fortalte han med atskillig begeistring. Vegg i vegg med butikken ligger for øvrig «Rålls & Røys skraphandel» eller flaskemottak. Den het «Omsetningssentralen» i de 20 årene som far til Per Inge, Ingvald Torkelsen, drev sin velkjente skraphandel med flaskemottak.
Løgnaslaget slo an fra første stund og måtte gi ekstranummer.
Per Inges karriere som moromann er både lang og velkjent. Her et lite minne fra 1982 da han slo til som muntrasjonsmester på landsplan. At hans partner var en hillevågsgutt, kan kanskje tas som et tegn på at hans første møte med Hillevågs oppvoksende slekt, likevel ga mersmak …
Igjen noen linjer fra min minnebok: «Per Inge Torkelsen og Steinar Lyse var svært så samstemte etter at duoen Løgnaslaget var blitt kårets til «landets løgnaste» – altså som vinnere av norgesmesterskapet under et arrangement i Oslo. De gjorde det klart at: «Dette er en stor seier for Stavangerhumoren. Oslo-folk forstår hva vi sier likevel!»
Under ellevill jubel ble de kåret til norgesmestrer i humor i et arrangement i Ridderhallen i Oslo. Det var riktignok ikke noe offisielt mesterskap, men med artistbyrået NÅMA og Prima Vera som arrangører, skulle tittelen likevel ha sikker prestisje. Ridderhallen var dessuten fullstappet av et publikum som visste å gi uttrykk for sin begeistring. Det var ingen tvil om hvem som var best.
Juryen, som besto av Eldar Vågan, Turid Øversveen, Mathias Årskog og Jahn Teigen, var enstemmige i sin avgjørelse. Løgnaslaget slo an fra første stund og måtte gi ekstranummer. Det var humor i velkjent Torkelsen-Lyse-stil som førte til seieren.
Først en del innledende prat, før Per Inge Torkelsen slo til med sine tryllekunster. Steinar Lyse framførte så «Tom og Jerry»-dialogen som var med i Løgnaslagets siste revy. Nummeret ble avsluttet med «Kom hjem, Bertine». Som ekstranummer bega de to seg ut i den overforklarende vitsingens kunst, og applausen sto i taket» …
Kanskje han burde minnes og hedres – om ikke med et skraphandlerskilt – så i hvert fall et gatenavnskilt?