Nyheter

Dahl gjorde drøs til journalistikk

Også i gårsdagens journalistikk er det noen navn som markerer seg mer enn andre. Ikke bare fordi de ruver, men fordi de setter spor etter seg i det litterære. I denne sammenheng tenker jeg på Theodor Dahl.

Dahl døde 5. mai for 75 år siden, 60 år gammel. I fire tiår preget han avismiljøet i Stavanger – aller mest og lengst i morgenavisen Stavangeren – og Theodor er blitt hedret med en gate i Stavanger og veier både i Sandnes og på Kverneland.

At også Oslo har sin Theodor Dahls gate, har imidlertid ingenting med den lokale skribenten å gjøre. Hans navnebror er en tidligere leder av Diakonihjemmet som passende nok ligger i hans gate. Da et oppdrag for svensk A-presse for atskillige tiår tilbake førte meg til Köping, befant jeg meg plutselig også i Theodor Dahls gate. Det var heller ikke vår Theodor det handlet om, men en svensk arkitekt-navnebror som byens befolkning heller snakket om de tidstypiske sentrumsbygg han hadde tegnet i byen som dens stadsarkitekt – enn om det triste kommunale «oppbevaringshjemmet» hvor han tilbrakte sitt livs sure svanesang.

Theodor Dahl begynte i Stavanger Avis under redaktør Oddmund Vik i 1907. Da avisen gikk inn, startet han sammen med Sophus Bertelsen Stavanger Morgenblad som levde i et snaut års tid. Deretter havnet Dahl i Vestlandsposten før han fikk sitt faste sete i Stavangeren. I den avisen skrev han om stort og smått inntil sin dødsdag i 1946. I sin journalistiske verden og virksomhet etterlevde Dahl daglig et gammelt munnhell: «Den lille notis, tar første pris, i dagens avis». Samtidig var han vel den første som introduserte intervjuet som en egen sjanger i de lokale aviser.

I sin samling av skisser til en biografi, gir Dahl et tidsbilde av datidens journalistikk: «Det var nok ikke megen journalistikk vi drev i min første avistid. Vi hadde ikke nåtidens grep på stoffet og plassen var liten. Det var de begrensede fire sidene. Titt brukte vi saks. Klipte fra kolleger, blod og eld, mord og selsomheter fra mange land. Vi slo ikke opp noen ting. På første side sto jevnt over herredsstyre-referater med en kjedelig overskrift. En dag ba Oddmund Vik meg å ro om bord i et skip på Vågen og snakke med kapteinen, en danske. Fartøyet skulle på en fiskeriekspedisjon til Færøyene. Jo, jeg pratet med han og noterte på blokken. Da jeg rodde innover mot Torjå, tenkte jeg: Prøv å skrive dette som intervju. Det var nesten nytt med intervju i den norske pressen da. Maleren, professor Chr. Krohg, hadde innført det i Verdens Gang. Han var skaperen av det norske intervjuet. Jeg nevnte for redaksjonssekretær Ola Aurenes min tanke. Det er meget vanskelig å skrive samtale med spørsmål og svar, sa han. Men jeg våget vona. Og skreiv. Det var mitt første intervju …»

Siden ble det tusenvis av intervjuer fra den frodige og fargerik skribenten som journalisten Sigurd Jacobsen – gjennom mange år kjent som Jacobus i 1.ste Mai – husket slik: «Theodor Dahl var en stor og ruvende kar som alltid gikk med en sølvknappet stokk. Han hadde et stort urkjede og en vest som var avgjort utenom det alminnelige. Og på hodet han han datidens «svarthelege vinstre- og målhatt». Selv sa han ofte at han byttet ut «krambod-skyggeluen» med et «åndelig hodeplagg», da han steg ut fra krambua og inn i redaksjonsrommet. Han kalte seg aldri journalist, men bare for bladmann».

Theodor Dahl bodde i Paradis, og la ikke skjul på at han, i motsetning til mange, var tittgjengd på Paradisveien. Sogneprest J. Kvistad som begravet Dahl, mintes en gang at noen prester var sammen med Dahl, og da de skiltes på Lagårdsveien, smilte Dahl lunt til prestene og minnet dem på: «Det e bare eg så ska vandra Paradisvegen».

Han tok ofte folk med seg på den veien. I 1929 var for eksempel forfatteren Nordahl Grieg i Stavanger og leste egne dikt til stor jubel og begeistring i teatret. Dahl var selvsagt på plass i salen, og innbød med raus hånd til nachspiel i hjemmet. Blant gjestene var Nordahl Gireg, Ingeborg Riefling Hagen. Mikjel Fønhus, Gabriel Scott og jærdikteren Jon Line. Det var imidlertid Theodor som dominerte selskapet. Mens han halvveis lå på en divan i stuekroken og lekte med sitt enorme klokkekjede med sine lubne fingre, tryllet han fram Jæren i all dets velde for selskapet. Det gamle og det nye, profeter og hellige, gamle koner og merkelige skruer. Han risset opp det jærske landskap for gjestene slik at «langpipene sluknet og glassene ble stående tomme», som det ble sagt etterpå. Da klokken var blitt seks og morgenen kom, var det ingen som ville gå. Theodor Dahl vandret fortsatt verbalt i sin jærske verden, og det var da Gabriel Scott utbrøt: «Tenk om han kunne skrive som dette».

Det kunne han. Mens poeten Jens Zetlitz slo an sin tids moderasjonstone og kvad «så såre lidet der skal til for lykkelig at være», fikk Theodor Dahl snarere stråleglans i sine øyekroker hver gang han fikk vite at dagens middagsmåltid var en drusen porsjon komler, både med og uten dott. Jæren var hans arena, det var hans hjemmebane. Selv om han levde det meste av sitt liv i Stavanger, var det på Jæren han hørte hjemme. Theodor Dahl var overbevist om at det var naturen som formet menneskene i sitt bilde slik at de passet inn i omgivelsene. «Vi er alle miniatyrer av vårt fødested. Vi bærer med oss vår hjemstavns naturtone», sa Dahl som hevdet med styrke at den jærske humoren var preget av jærnaturen, av den sterke brytningen mellom lys og skygge. «For innerst i sjelen, har det jærske folkesinnet alvorslynnet. Det er svært så kjenslevart med det lyse spill og den fjåge tale i kombinasjon med et strengt svartsyn. Jærbuens lynne var sånn sett helt gjennomsyret av tvisyn. Det var preget av havljomens brå stemningskast», skrev Dahl.

Nå var det heller ikke bare lyse toner i hans palett. Han slet med seg selv og sa en gang at «eg så mørke i hugen at eg messte sko ha myrvatn i hjernen». Psykiateren Jon Laberg som i sin ungdom jobbet sammen med Dahl i Stavangeren, var ikke i tvil om det var snev av melankoli i Theodor Dahl. Når tungsinnet satte inn, stakk han helst til Håbakken i Klepp hvor gode venner støttet ham. I et radiointervju kunne ikke en av hans døtre huske slike sider, tvert om husket hun bare hans blide og gode farslynne, og at han var overtroisk. «Han var fælen hver gang mørket falt på – og han likte ikke å være alene da. Han røykte mye, drakk kolossalt med kaffe og skrev alltid til lyset fra et stearinlys. Da han en gang før krigen oppsøkte doktoren for det han fryktet var lungeproblemer, fikk han vite at de var i orden. Det var verre med hjertet. For sikkerhets skyld, burde han slutte med røyk og kaffe. Da svarte Dahl: Då leve eg heller litt kortare enn å gje det opp….»

Theodor Dahl ble aldri trøtt av å snakke om Jæren. Rett og slett fordi Jæren var det beste og veneste han visste. Både høylytt og stolt, slo Dahl fast, om igjen og om igjen, at nettopp Jæren, i sin uendelighet og dermed sin uoppnåelighet, var så sterkt fantasieggende og stemningsmedrivende at det var som om Jæren skulle være en liten flekk som Vårherre selv syntes han hadde hatt en særdeles heldig hånd med den gang han syslet som mest med å skape en jord.

I hans samtid var ingen av hans kolleger i tvil om at Theodor Dahl elsket mennesker. Derfor oppsøkte også historiene ham. Hans faste morgenhilsen i redaksjonen: «God morgen, koss har man det?» Han hadde musikk i stemmen. På skrivebordet sto en Garborg-statuett, og ellers et lite privat klisjéarkiv av fugler. Hans standardhilsen når han satte kursen for Håbakken på Klepp, var alltid ganske klar: «Nå ska eg ud for å ha si stonn med Gud og vibå».

Betraktet som anakronisme

Theodor Dahl kunne oppfattes som en anakronisme, både i avismiljøet og sin samtid. I det ene øyeblikk frydet han seg over en traktor, i det neste senket stemmen seg og fortalte om gjenferd og trollskap. «På et vis så han på verden som på skapelsens første dag og møtte sin Gud i en blomstrende kvist av Jærens lyng, i en lønnlig surklende bekk. Der åpnet han sitt dype sinn, der kunne han folde sine hender». Og i neste sekund kunne han utbryte: «Eg tykjer jærbuen e blitt for møje bunden til jorda. Kjem du i drøs, snakkar dei om jord, priser, avsetnad. Sjelden snakkar dei om det kulturelle og åndelige».

Tidligere redaksjonssekretær Jens Amundsen i 1.ste Mai skrev om Dahl at «det falt i grunnen ikke lett for Dahl å skrive. Hans livlige fantasi løp liksom løpsk. Assosiasjonene var så rike og kom så besettende på han at han fikk et svare slit med formen og komposisjonen, og under betroelsen til papiret, hendte det at meget kunne komme vekk av det som gjorde hans fortellerevne så glitrende….»

Nå kan selvsagt også slikt vurderes på ulike vis. Her en smaksprøve fra et intervju med en gammel gubbe som gjennom mange tiår hadde drevet med jakt og fiske for seg selv, langt bortenfor allfarveiene. Gamle Olaus forteller blant annet i i Theodor Dahls intervju:

«Når eg he drokke ei flaska mæ pils, så kjenne eg noge stim. Men han auga ikkje med den andre flasko, helle ikkje med den trea. Dæ æ snarere som de går te atters med stimen.

– Men så drikk bara ei flaska då, Olaus.

– Å nei, eg lyde nok drikka meir for dæ æ øl, og dæ æ godt. Men te flærne eg drikke, dess meir går de te atters med den første stimen. Kan nogen skjønna slikt?

Ja, dette er et av Olaus sine problemer. Han har mange – for folk som lever i lag med hare og aure – og einbølt – får sjøltenkte tanker, og det blir til problemer, om de ikke nettopp er filosofiske og verdensgåter. Men de kan være interessante nok for det», oppsummerer Theodor Dahl sitt møte med Olaus ved veikanten.

Selvsagt kan man undre seg på hvordan Theodor Dahl ville ha opplevd dagens journalistikk. Formodentlig ville han ha delt sin gode venn Sigbjørn Obstfelders samtidsfornemmelse: «Her er så underligt.»