Jubilanten «Manna»

Hvem: Magne «Manna» Høyland.

Hva: Fyller 70 år 1. mai. Rocklegenden «Manna» var frontfigur i Asfalt for flere tiår siden, og var sentral på den lokale musikkscenen på 60-, 70- og 80-tallet. Den dag i dag er han vokalist i Dickensbandet, som ble startet i 1989.

– Gratulerer så mye med 70-årsjubileet, Magne! Hvordan føles det?

– Takk. Jeg kjenner det ingen plasser – alt er helt likt som i går, men hvis vi skal feire at vi stadig blir eldre er det jo en stor dag.

– Apropos feiring, hvordan skal dagen feires?

– Det blir sammen med familien. Den store feiringen håper jeg at vi skal få til i løpet av høsten, da vi allerede har et par lokaler i sikte. Da blir det livemusikk med bandet mitt Dickensbandet.

– Så du spiller fortsatt i band?

– Absolutt. Det har selvfølgelig stoppet litt opp på grunn av koronaviruset, men når pandemien er over er det full fres med Dickensbandet igjen. Jeg har ikke tenkt til å gi meg ennå, og så lenge jeg kan glede folk og de har lyst til å høre på meg, fortsetter jeg.

– Hvordan ser den ultimate feiringen ut for deg?

– Jeg fikk den på torsdag da Manchester United slo Roma 6–2. Det er den beste bursdagsgaven jeg kunne fått.

– Du er godt kjent i Stavanger og omegn, og har gjort deg bemerket i musikkbransjen. Hvor viktig er musikk for deg og hva har den betydd?

– Musikk er viktig – det kommer man ikke bort ifra. Det har veldig mye å gjøre med det sosiale. Jeg har fått muligheten til å bli kjent med mange folk, og reist landet rundt på Norgesturné. Jeg har fått mye gratis av musikken.

– Så du har fått opplevd mye?

– Ja, det har jeg. I 1990 kom jeg blant annet på fjerdeplass i Grand Prix, og jeg har spilt i filmen «Jernanger» sammen med Bjørn Sundquist, Pål Sverre Valheim Hagen og Hans Petter Hansen. I tillegg har jeg hatt muligheten til å spille i NRK-serien «Hellfjord».

[ Har brukt mange år på nytt album: – På et eller annet tidspunkt må man si stopp ]

– Hvorfor begynte du med musikk?

– Grunnen til det er mer eller mindre tilfeldig. Vi lagde gitarer i sløyden på skolen, og så var vi en gjeng som ønsket å danne et band. Da The Beatles kom var det gjort, og vi skulle bli The Beatles 2. Det klarte vi aldri, men drømmen var der, og det har gitt meg ganske mye. Jeg begynte å spille gitar, men fordi jeg var så dårlig til å spille måtte jeg synge og være vokalist. Bandet Nurk Twins startet vi på tidlig 60-tallet, og i 1965 ble vi nordiske mestere i rockemusikk.

– Er du oppvokst i et spesielt musikalsk hjem?

– Nei. Moren min var veldig god på å spille på kam, men jeg er den eneste i familien min som fortsatte med musikk, og gjorde karriere ut av det.

– Hvem var din musikalske helt?

– Den store helten var John Lennon, men jeg likte også Steve Winwood veldig godt. Jeg prøvde å være like sær som han, men det gikk ikke så bra, så jeg fikk beskjed fra resten av bandet at jeg måtte oppføre meg.

– Hva er ditt favorittminne som musiker?

– Det var veldig stort at Rogalandsprosjektet «All Of Us», ble vist på Bob Geldof sin rockekonsert Live Aid. For ti-tolv år siden fikk jeg gleden av å møte han her i Stavanger, og vi tok et glass vin sammen.

[ Til høsten står disse to sammen på scenen ]

– Over til de faste spørsmålene, Magne. Hva gjør deg lykkelig?

– Når Manchester United vinner, og når folkene rundt meg trives og har det godt.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg blir fort hissig. Enkelte ganger har jeg litt kort lunte, og jeg prøver å styre det.

– Hvem var din barndomshelt?

– Olav Nilsen – kanskje tidenes beste Viking-spiller.

– Og, hvem vil du helst stått fast i heisen med?

– For øyeblikket måtte det blitt Ole Gunnar Solskjær – jeg skulle gjerne fått litt innsideinformasjon. Og, kona da.