Nyheter

Kaare Lindboe er død

Nekrolog: Kaare Inge Lindboe døde på SUS lørdag 24. april, 81 år gammel.

Kaare Lindboe

Da jeg fikk høre dødsbudskapet, så jeg straks for meg fotballdommeren og avholdskjempen, men aller mest den nære og gode medarbeideren gjennom noen tiår i Rogalands Avis redaksjon. Han begynte som fritids-fotballskribent mens han var ansatt i avholdsbevegelsens eget forsikringsselskap. Flere av hans dommerkolleger rapporterte den gang i RA fra kampene i de lavere divisjon hvor en av datidens fremste fotballdommere, Egil M. («emb») Bøe hadde kontrollen med avisens fotballdekning

Veien til fast ansettelse i RA gikk gjennom Kaares engasjement i Gatecupen. Jeg var ikke i tvil om at dersom den ideen jeg hadde kopiert fra en avis i Porsgrunn, bare ville la seg realisere hvis Kaare sa seg villig til å stå i spissen for arrangement. Hans arbeidsomhet, entusiasme, ryddighet og ordenssans la grunnlaget for den suksessen som RAs gatecup skulle utvikle seg til å bli gjennom mange år.

Etter at Kaare Lindboe hadde ledet sportsredaksjonen gjennom noen år, ble han min nærmeste redaksjonelle medarbeider som redaksjonssjef. Også i den funksjonen viste han seg som en ryddig, punktlig, idérik og lojal medspiller som jeg heller aldri behøvde å frykte ville møte på morgenjobb i varierende grad av «indisponerthet». For den innbitte avholdsmannen ville det selvsagt ha vært en utenkelighet. Kaare sto for den solide bakkekontakten som alltid trenges i kreative virksomheter hvor også egoer gjerne gror godt.

Da jeg stundom ble spurt om en så fotballgal mann som Kaare, virkelig kunne bedrive – og hadde forståelse for – andre former for journalistikk enn sport, hadde jeg ofte en viss glede av å nevne i noen utvidede bisetninger at Kaare også hadde hatt en fortid som bystyremedlem.

For mange er nok Kaare Lindboes navn likevel mest og sterkest forbundet med fotball og avholdssak. Fra han i 1955 var den første i fylket som tok «Gullballen» – en fotballens tidligere ferdighetsøvelse med tre grader – til han byttet bort Vidars klubbdrakt med dommeruniformen, utgjorde fotballen en stor del av hans interessesfære.

Som spiller nådde han aldri de samme høyder som han gjorde med dommerfløyte i munnen. Han betrodde meg en gang at Jarlabanen var det stedet hvor han hadde tapt mest i sine unge dager som spiller. «Som småguttespiller, guttespiller og delvis junior – vi tapte alltid mot Jarl. Med Vidars B-lag var jeg med og tapte 12–1 en gang i Hillevåg…»

Han tok sin dommergjerning med sitt sedvanlige yrkesalvor, og ble derfor en av landets fremste dommere med internasjonale oppgaver både som styrer av kamper, og senere som internasjonale observatør av dommernes måte å løse sine kampoppgaver på.

Jeg pleide å nevne og nevne for Kaare og Halvor «Hasiv» Sivertsen – da de to utgjorde RAs faste sportsredaksjon – at de hadde mye mer felles enn sportsdesken. På sammen måte som man i Frisinn ikke behøvde å arrangere årsmøter – «hasiv» ble jo alltid gjenvalgt som formann – behøvde man heller ikke gjøre det innenfor avholdsbevegelsen. Kaare ble også alltid gjenvalgt som formann.

For så vidt var det kanskje et tidens tegn at han i år takket nei til gjenvalg. Til gjengjeld etterlater han seg noen solide fotavtrykk som vil vise vei også inn i nye år. Selv om Kaare Lindboe egentlig hadde små armer, så favnet han likevel vidt og bredt.

Da jeg hadde en privat liten minnestund og gikk gjennom atskillige tiårs kjennskap til og vennskap med Kaare Lindboe, kom jeg til å minnes den gamle engelske fotballdommeren og FIFA-sjefen Sir Stanley Rous. Han sjelden unnlot å understreke at «i en verden jaget av hydrogen- og napalmbomber, er fotballbanen en plass der mental helse og håp fortsatt står upåvirket.»

Det var en observasjon som Kaare Inge Lindboe nok kunne ha nikket bejaende til. Takk for de gode år som var.