Nyheter

Fattigfolkets frykt beholdt gatenavnet

BYHISTORIE: Det er slett ikke noe nytt at historiens gang endrer synet på fortidens frontfigurer og skaper stundom et behov for å flytte dem fra minneboken til glemmeboken. Det finnes det også noen eksempler på i Stavangers gatenavnshistorie.

Bilde 1 av 2

Av Engwall Pahr-Iversen

Tirsdag 17. oktober i 2017 vedtok eksempelvis gatenavnsutvalget i Stavanger at Sara Berge skulle få beholde sitt navn på en gate på Hinna. Et innsendt endringsforslag – hvor det het at «Sara Berge var forsorgsinspektør i en tid med stor arbeidsledighet og lite penger i bykassen, men intervjuobjektene legger ikke vekt på annet enn hennes bevisste ydmykelse av fattige» – ble forkastet.

Det het i den kommunale innstillingen til avvisningsvedtaket at «man kan debattere datidens holdninger, men sett ut fra tiden hun levde i, mente samfunnet at Sara Berge gjorde en god jobb for byen sin, og at hun fortjente å hedres. Det mente også Jåtten bydelsutvalg, gatenavnutvalget, teknisk styre, teknisk rådmann, kommunalutvalget, formannskapet og bystyret da gatenavnet ble vedtatt i 1981. Gatenavn representerer historien, både i de oppkaltes samtid og i tiden navnene ble vedtatt. Det er nok flere gatenavn opp gjennom tidene som kan diskuteres, men det blir feil å etterprøve dette så mange år senere.»

Å få et kall har for noen generasjoner kvinner vært betraktet som en velsignet ordre som har ført dem til misjonsmarker og sykesaler for å gjøre gode gjerninger. Det finnes imidlertid et eksempel på at en kvinnes kall ble betraktet som en plikt til å gjøre et ellers tungt liv enda vanskeligere for medmennesker som slet nok fra før. Fattiginspektør Sara Berge – som i tre tiår egentlig drev Stavangers forsorgsvesen selv om hun aldri var sjef i navnet, men utelukkende i gagnet – mente også at hun hadde fått et livskall: «Det var mest som en kallelse. En dag i 1910 fikk jeg se avertert en nyopprettet post som kvinnelige inspektør ved Fattigkontoret. Det slo mig med en gang at dette var noe for mig, at det var en stilling som jeg ville kunne fylle. Jeg fikk stillingen og er aldri senere kommet til å angre på valget.»

Om ikke hun angret, var det fattigfolk som skulle få angre på ansettelsen. Det var ikke noe kjære mor med Sara Berge. Hun hadde «makt over de matsmulene som ble de elendige til del». Eller som 1. ste Mai gjerne skrev: «Men det vi atter vil påtale er at Sara Berge misbruker sin maktstilling over mennesker som skjelver for henne, og frykter henne».

Sara Berge var nemlig en fryktet frøken, og ikke bare på grunn av sitt biske og barske utseende. Hun var som en hauk etter folk som hun mistenkte for å misbruke den lille fattigstøtten. Sara Berge var en nitid tjener som inspiserte kinokøer for å sjekke om noen brukte forsorgsslantene til den slags fornøyelser. Hun sjekket også ved Tous utsalg på Holmen om noen av hennes klienter frekventerte forretningen.

17. mai var en spesielt travel dag for henne. Sara gikk ikke i tog, men toget omkring for å se hva fattigfolket foretok seg. Hun hvilte ikke i sin døgnlige jakt på misbrukere av fattigstøtten. Ingen skulle være i tvil om Storesøster Sara både så, og visste alt som hendte fattigkontorets klientell. Derfor var det nok riktig som Stavanger Aftenblad påpekte i en reportasje fra Forsorgen: «Frøken Sara Berge kjenner hele byen og ganske særlig det som interesser Forsorgsvesenet. Der er hun som et levende leksikon».

Selv forklarte Sara Berge sin nysgjerrighet slik: «En må i det hele tatt være om sig for ikke å bli lurt. Mange melder av, straks de har fått arbeid, men en mengde søker best mulig å skjule forholdet. Vi må stadig stå i rapport med bedrifter og kontorer». Årsaken til kontrollen var at de beløpene som de fattige fikk tildelt, var så små at de verken kunne dø eller leve av dem. De understøttede hadde imidlertid anledning til å tjene noen kroner ekstra, men da skulle de straks rapportere til forsorgen slik at bidragene kunne reduseres i takt med det som de hadde tjent. Det var det ikke alle som gjorde – selv om de nok kjente frøken Berges pust i nakken. Hun var på sporet …

Det ble hevdet at Sara Berge bygget opp et omfattende informasjonssystem, basert på alminnelig angiveri. Hun hadde sine sladrehanker plassert i mange miljøer. Folk skulle bisle på dem som mottok støtte fra forsorgen dersom disse mottakerne tjente noen kroner ekstra. Angiveriopplegget ble gjerne kalt for Sara-systemet. Sara Berge refererte ofte til meldinger som hun hadde fått fra sine angivere. De var nyttige kilder i Saras ustanselige innsats for å titte fattigfolk i deres dårlige kort, og for å løfte på deres dyner. Hun ville vite hva de skjulte.

I et leserbrev i 1. ste Mai i 1931 het det om Sara-systemet : «Et velutviklet spionsystem som nå drives, pluss et oppelsket avindsykt angiveri som florerer blant de understøttede selv». For eksempel skulle sjåførene på Frue Meieri som kjørte skummet melk – slett ikke helmelk – til utdeling blant de fattigunderstøttedes barn, ha en klar ordre om å notere seg ting som kunne være av interesse for inspektør Sara Berge. Hun fortalte i et avskjedsintervju om en ganske spesiell episode: «Jeg fikk høre om en kone at hun pleide å gå fra fattigkontoret og rett til auksjoner. Ved første anledning passet jeg henne ganske riktig opp i auksjonslokalet og tok fra henne de gjenstandene hun hadde kjøpt – det var mest sølvsaker – og den kona har vi aldri mer sett på kontoret. Slikt glemmer jeg ikke så lett.»

Det finnes flere aviseksempler på Saras harde klyper: «En pensjonist kom på gråten, da han gjenopplevde en hendelse hvor han kjente seg krenket av Sara. Som nyforlovet, hadde han fått forskudd på den første hyra si. For å glede og overraske forloveden, ba han hennes mor kjøpe ei varm vinterkåpe til henne. Så dro han til sjøs, glad for å ha kjøpt noe han visste at hans kjære ikke hadde hatt råd til å skaffe seg selv. Men foreldrene hennes var syke og havnet på forsorgen. En dag dukka Sara opp. Hun åpnet skapdørene og fant den nye kåpen. Da var det klart at denne familien ikke hadde behov for støtte. Mora i huset fortalte at kåpen var en gave, uten at det gjorde inntrykk på Sara Berge.

I en annen familie laget husmoren middag. Da dukket Sara uventa opp i hjemmet. Fruen stekte vafler den dagen. Sara undret seg over det hun mente var velstand hos en forsorgsunderstøtta. Har de råd til vaffelkager, trengte de i hvert fall ikke støtte, var Saras klare konklusjon …»

Også den gang var Sandnes en atskillig mindre og dermed mer oversiktlig by enn Stavanger. Det var vel derfor ikke nødvendig å bygge opp de store overvåkingsrutinene av dem som var så uheldige å havne på forsorgen. Derfor kunne også 1.ste Mai fortelle at «fattigforstander Sørbø i Sandnes er sikkert ikke verre enn fattigforstandere flest, og de som en ublid skjebne har tvunget til å søke forsorgen om støtte, kan visstnok regne med større forståelse hos ham enn hos de fleste andre fattigforstandere. Det kan likevel ikke ungås, at det av og til kommer klager over hr. Sørbøs disposisjoner. Klager om vilkårlighet og uheldig behandling har florert», skriver avisen. Fra Forsorgsvesenet var holdningen til medmenneskene som måtte benytte seg av dets tjenester, svært nedlatende. Å måtte gå på Forsorgen skulle ikke være noen vandring i fryd og glede. En av Stavangers fryktede fattigforstandere, Norheim, framholdt for eksempel at: «Fattigstøtten skulle være krenkende og nedverdigende, rett og slett sårende for mottakeren …»

Sara Berge i den galna tiå i Stavanger

Nå skal det nevnes at Sara Berge nok hadde en vanskelig jobb i en tøff tid i en temmelig lutfattig by. Det var mange ledige hender i Stavanger gjennom de første tiårene av 1900-tallet. Det var få og små midler til fordeling blant de mange trengende. Derfor var det også en hard kamp om å få fatt i noen av de kommunale smulene.

I en bystyredebatt på 30-tallet, hevdet for eksempel oberst Morgenstierne – senere amtmann – at det er «et overordentlig sterkt misbruk ved den måten hvorpå folk har tilsneket seg bidrag fra forsorgsvesenet», mens borgermester Middelthon mente at «forsorgsvesenet støttet kreti og pleti». Den senere Ap-ordføreren Magnus Karlson, hadde et helt annet syn: «I folks bevissthet er forsorgsvesenet alt annet enn en tillokkende institusjon. De som søker dit, anses helst som undermålere. Derfor blir også forsorgsvesenets kunder så hensynsløst behandlet …»

Boken «I den galna tiå ...» stiller spørsmålet om Sara Berge egentlig var «et ondt menneske»: Forfatteren gir dette svaret: «At måten ho gjekk fram på, var vond for dei fleste som blei råka av det sladrerane bar med seg, er heva over tvil. Subjektivt ville ho nok betra kåra til fattige der og då, på lengre sikt ved å minka utgiftene for kommunen, slik det borgerlege synet mykje var. Slik ho handhevde forsorgspolitikken i Stavanger, sparte ho bykassen for titusenvis av kroner. Ein årsak til at ho kunne gjere det, låg i den avskremmande effekten til Sara-systemet, og i det at Stavanger vurderte forsorgssøkarane individuelt heilt opp til 1940. Stavanger var den siste byen i landet som gjekk bort frå det individuelle systemet og over på standardsatsar.»

I 1937 la en kommunal komité fram et forslag om å omorganisere forsorgen i byen. Leder av komiteen var den senere stortingspresidenten Gustav Natvig Pedersen, som i innstillingen kom med en svært så forsiktig kritikk av den overaktivitet som Sara Berge hadde bedrevet når det gjaldt å kartlegge eventuelle ekstrainntekter hos de understøttede. Det het i innstillingen at «folk fristes til å fortie slike små inntekter eller til å avslå jobben fordi de frykter et avdrag i bidraget som gjør at det ikke svarer sig».

Da Sara Berge sluttet i jobben i Forsorgsvesenet 1939 etter 29 års arbeid, fikk hun for øvrig Kongens fortjenstmedalje i gull for sin solide innsats, og ellers mange gode ord for «sin varmhjertethet og sin ferme menneskelighet».

LES OGSÅ: Kvinne fra Stavanger ble Lotto-millionær

Mer fra Dagsavisen