Nyheter

Regjeringas reformer tyner kommunenes økonomi

KRONIKK: Regjeringa har gjort det til sitt varemerke å lansere dyre og fine reformer uten at det følger nok penger med, skriver Pål Asle Pettersen.

Skrevet av: Pål Asle Pettersen, Rødt Stavanger

Rødt har nå sittet rundt ett år i posisjon, og vi har vært gjennom to runder med hektiske forhandlinger om Stavangers budsjett. Vi er privilegerte som får være med og påvirke prioriteringene for byen vår etter 25 lange, høyrestyrte år. Samtidig har året i posisjon brakt med seg en brutal virkelighetsorientering.

En av de første erfaringene jeg gjorde etter valget, var i hvor liten grad politikerne kunne påvirke kommunens inntekter. For hva består egentlig disse inntektene av? Jo, kommunenes tjenester finansieres primært av skatteinntekter og rammetilskudd fra staten. Hele 70 % av kommunens inntekter avhenger altså av staten. Den nasjonale politikken er derfor avgjørende for kommunenes evne til å tilby gode tjenester for sine innbyggere. Og kommunepolitikernes jobb blir i stor grad å prioritere innenfor rammen våre nasjonale politikere har bevilget.

Det brutale møtet med virkeligheten har altså handlet om kommuneøkonomi. Selv om koronakrisen forverret kommunenes økonomiske situasjonen, er den langt ifra årsaken til Kommune-Norges sørgelige tilstand. Problemene eksisterte lenge før pandemien slo inn over landet. Koronakrisen har imidlertid avkledd regjeringens politikk, og blottlagt hvordan «effektivisering» og smale budsjetter har ført til et svakt kommunalt tjenestetilbud.

Det finnes flere årsaker til at norske kommuners tilstand har gått fra plagsom verk til kroniske smerter. Viktigst er imidlertid at regjeringen har gjort det til sitt varemerke å lansere dyre og fine reformer uten at det følger nok penger med. Kostnadsoverføringen er brygget på følgende oppskrift: Ta et sett med oppgaver og tjenester, overfør dem fra stat til et lavere forvaltningsnivå uten tilstrekkelig finansiering, og vips så har staten spart penger. Kommunene må imidlertid finansiere deler av reformene innenfor en allerede pressa økonomisk ramme.

De siste årene har blant annet gitt oss en ny bemanningsnorm for barnehager som ifølge Kommunenes Sentralforbund, KS, vil koste kommunene hele 700 millioner ekstra bare i 2021. Kommuner og fylker har også blitt tvunget gjennom en ambisiøs kommune- og regionreform som har økt både ansvarsoppgaver, forpliktelser og utgifter. Og de har mer utgifter i vente med mindre de blåblå forlater regjeringskontorene i 2021. Regjeringen har nemlig planlagt en rekke dyre og flotte reformer for kommunene. Eldre­reformen, Leve Hele Livet, blir av KS beskrevet som «mest mulig politikk for minst mulig penger», og en ny barnevernsreform skal gi kommunene større faglig og økonomisk ansvar for barnevernet. Om kort tid kan vi også ende med en etterlengtet rusreform som overfører oppgaver fra politiet til kommunene. Og det er lite som tyder på at statens reformer blir noe i nærheten av fullfinansiert.

Regjeringen vår har dessuten flittig justert regelverket for å spare penger til sine skattekutt mens regningen sendes til kommunene, og de folkene som har minst fra før. Innstram­mingen av AAP-ord­ning­­en sendte tusenvis av mennesker over på sosialstønad. Og hvem finansierer sosialstønaden? Jo, kommunene. Regjeringa var heller ikke særlig lysten på å dekke millionsmellen flere kommuner gikk på. Ifølge daværende kommunalminister Mæland, var det kommunenes ansvar å håndtere situasjonen «i den grad det var kommet flere på sosialhjelp».

Regjeringa har også tuklet med den statlige toppfinansieringen av tjenester for ressurskrevende brukere, mennesker med et særlig stort behov for støtte fra samfunnet. I fem statsbudsjett på rad har kommunene fått større del av ansvaret for finansieringen av disse tjenestene. Bare årets justering kostet kommunene hele 556 millioner. Regjeringas ansvarsfraskrivelse er så drøy at Stavangers til vanlig så sindige kommunedirektør, Per Kristian Vareide, kalte den for etisk uansvarlig. Og dette er ikke vanlig kost fra en slik kar. Det er ikke bare Vareide som synes denne politikken er uetisk og uansvarlig. Statsministerens partifelle og styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, har rettet flengende kritikk mot regjeringen for at de rettighetsfester tjenester, men i stadig større grad overlater kostnadene til kommunene. Det hjelper nemlig lite med milliardoverføringer til kommunene, når utgiftene øker i et langt raskere tempo.

På toppen av dyre reformer og overføring av kostnader, forventer regjeringen at kommunene «øker sitt handlingsrom», altså bedrer egen økonomi, gjennom «effektivisering» av tjenestene. Dette troner da også øverst på regjeringens skryteliste når det blir snakk om kommuneøkonomi. Aldri før har visst kommunene hatt bedre økonomi, og aldri før har færre kommuner vært på den berykta Robek-lista. Det høres kanskje fint ut, men som vi alle vet, er «effektivisering» politikernes nytale for reine kutt i tjenestene. Kommunene skal altså fikse på tallene i regnskapet ved å ostehøvle tjenestene gjennom sin egen lille ABE-reform. Og Robek-lista sier fint lite om hvordan det står til med kommunenes tjenestetilbud, kun noe om balansen mellom inntekter og utgifter. En kommune kan tross alt ha en sunn økonomi samtidig som tjenestene de leverer er av lav kvalitet. Og om Robek-lista på død og liv skal være fasiten på hvor god regjeringers kommunepolitikk faktisk er, betyr det at Bondevik II regjeringen var en katastrofe uten sidestykke for kommunene da Robek-lista jo vokste helt inn i himmelen før de rødgrønne fikk tøylet de skyhøye tallene.

Norge er et land med en rik stat og fattige kommuner. Det har vært en sannhet lenge, men har blitt ytterligere forverret under den blåblå regjeringen. Kom­munene har ikke noe oljefond å hente pengene sine fra når det skorter på, men toppen en liten sparekonto ment for krisetider. Regjeringen vår har starta en brutal nedbygging av våre offentlige tjenester. For å slippe å stå til ansvar for sine upopulære avgjørelser, sender de oppgaven over til kommunene, og bruker dem som kanonføde i krigen mot velferdsstaten. Jeg håper derfor kommuneøkonomi blir en av de viktigste sakene i den kommende valgkampen selv om det neppe er den store velgermagneten!