Nyheter

Arbeidsvilkår for kulturarbeidere

DEBATT: De aller færreste kunstnere får offentlig støtte, de aller fleste har andre jobber ved siden av.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Av: Siri Borge. Rødt-politiker og kunstner.

I de fleste kommentarfelt hvor kultur enten diskuteres eller omtales, med stor sannsynlighet også dette, irriterer folk seg over kunstnere som har «sugerøret langt ned i statskassa». Dette til tross for at de aller færreste kunstnere får offentlig støtte, og at de aller fleste har andre jobber på siden som de selv skatter av. Stavanger Aftenblad avslørte at -annenhver selvstendig kunst- og kulturarbeider i Stavanger hadde inntekt under fattigdomsgrensen i fjor, ifølge skattelistene.

Men hvordan skal kunstnere forsørge seg selv når de blir bedt om å jobbe gratis? Skal samfunnet respektere kunstnere som arbeidsfolk, så må vi betale for arbeidet de gjør, både i det offentlige- og som privatpersoner.

Det første vi må begynne å gjøre, om vi ønsker at mindre offentlige midler skal bli brukt på stipender og prosjektmidler - er å faktisk betale arbeiderne for de tjenestene vi bruker. Det har seg slik at alt for ofte benytter kommuner og folk over hele landet seg av kunstneres arbeidskraft i forskjellige former uten å betale for seg, som f.eks gjennom planlegging av kommunale kulturplaner eller andre former for rådgivning.

Illusjonen om at kunstner-bohemens skaperglede er lønn nok i seg selv, er godt rotet i samfunnet. I tillegg til dette har folk har skapt seg den idéen at eksponeringen man får når man gjør et oppdrag, sammen med kjærligheten til å skape, burde være betaling nok for arbeidskraften deres. Men en rørlegger eller arkitekt kan vel også elske jobben sin - uten at vi forventer at de skal skifte ut gamle rør eller tegne hageskur for oss uten betaling? Skaperglede metter ikke magen, og man kan ikke betale strømregninga med eksponering på en instagramkonto med 140 følgere.

I forrige uke ble det sendt ut en forespørsel fra kommunens avdeling for park og vei til blant annet profesjonelle kunstnere om å delta på en «workshop», altså et arbeidsverksted, for å samle ideer til et EU-prosjekt. I slutten av utlysningen står det:

«Forresten så har vi dessverre ikkje budsjett til å betale noko, sjølv om vi veit at kunstfeltet slit veldig i desse koronatider. Så dei som har lyst å bli med må dessverre gjere det på dugnad.»

Ordet dugnad er så slitt at det nå har skarpheten til en barneskje, og kanskje har ordets definisjon endret seg det siste året. Selv har jeg har forbundet det med å rydde opp i fellesområder og å luke bed - ikke digitale arbeidsverksted i regi av en kommunal avdeling som attpåtil søker profesjonelle fagfolk. Når det er behov for faglig kompetanse for å løse en utfordring, og man oppsøker et profesjonelt miljø for å innhente de ressursene det er bruk for - burde man ikke da regne seg frem til at det skal betales for arbeidskraften?

Og når man først kjøper en tjeneste, må man sørge for at man betaler en anstendig lønn, noe som også kan glippe innimellom. Et godt eksempel på dette er da kommunen i vår skulle dokumentere og digitalisere sin samling med skulpturer i det offentlige rom. Jobben gikk til en lokal profesjonell kunstner og fotograf som fikk et engangsbeløp på 50000 kroner inkl moms for å dokumentere 138 skulpturer spredd over hele kommunen - et antall de siden økte til 193 uten å øke honoraret.

Å være profesjonell fotograf er mye mer enn krevende enn å bare ta et bilde med en smarttelefon og legge på et filter. Det krever i de fleste tilfeller flere års utdannelse, utstyr til flere hundre tusen og lang erfaring før man er dreven i faget. Man må oppsøke hver skulptur, skyte bildene for å så redigere dem i dyre programmer før de blir sendt avgårde. Fotografens timelønn havnet i dette tilfellet på 102 kroner og 63 øre.

Jeg mener ikke at kommunen betaler dårlig fordi folkene som jobber der er onde eller kjipe, men jeg tror en blanding av dårlig forståelse for feltets økonomi og dets sårbare posisjon, i tillegg til økonomisk pressede avdelinger, bidrar til at kommunen presser ned priser og sparer inn der de kan. Og kunstnere er ikke i en posisjon til å takke nei til jobber, eller til å forhandle - for mister de oppdraget, står det en annen desperat kunstner bak dem i køen som tar over. Og krever de høyere lønn får de muligens ikke flere oppdrag i fremtiden.

På kritikken fra én enkelt kunstner angående utsmykning på den nye Maradona-banen, svarer Rune Askeland fra MDG Stavanger Aftenblad slik:

– Det er slett ikke ulovlig for en politiker å løfte kreative ideer, man trenger ikke ta en hel runde med kunstnerne for å gjøre det. Det kan ikke være sånn at vi må ha enorme, omstendelige prosesser for å lansere en idé. I dette tilfellet vil det ikke bli lagt andre føringer enn at vi har pengene til utsmykning. Men hvis hele kunstmiljøet steiler, blir det ikke slik, sier Askeland.

Askeland kan for min del komme med forslag av hjertens lyst, det er ikke han som skal velge ut utsmykningen uansett, det har vi utvalg til. Men den siste setningen i den uttalelsen er dypt problematisk. At én kunstner uttaler seg kritisk, skal ikke føre til trusler om kollektiv straff av et helt fagmiljø. Muligens det er dårlig formulert, men det kan leses som om Askeland ymter frempå om at kritikk kan føre til at det stemmes mot å vedta midler til utsmykking, og det er å sparke nedover.

Vi har et ansvar som folkevalgte og som samfunn for å beskytte denne sårbare gruppen, og legge til rette for at de får rettferdige lønns- og arbeidsvilkår. Kunstnere har ikke tillit til at kommunen betaler det de koster, og det er noe vi må rydde opp i. For som kommune har vi et ansvar for hvordan vi som arbeidsgiver møter feltet og individene det består av på en måte som skaper tillit og trygghet.

Den beste løsningen vil være å få på plass konkrete retningslinjer og føringer for honorering av kulturarbeidere innen alle disipliner, spesielt for de mest sårbare arbeidsgruppeneselvstendig næringsdrivende og frilansere. Retningslinjer utarbeidet i tett dialog med det frie feltets fagforeninger, som alle avdelinger i kommunen må forholde seg til, enten det er Kulturavdelingen eller avdelingen for Park og Vei.

Mer fra: Nyheter