Nyheter

Dialektdilemmaet

En språkprofessor fra Bærum synes dialekter er upraktiske og stygge. At de burde jevnes ut. For Catrin, Camilla, David og meg er det ikke så enkelt. Ikke for mamma heller.

– Jeg ville ikke trekke den slutningen at du som dialekttalende var dum eller at ditt intelligensnivå ikke var særlig høyt. Det ville selvsagt vært en forferdelig og altfor rask slutning. Men la meg si det litt annerledes: Jeg ville kanskje kunne trekke den slutningen at du ikke er noen lesende person, at du ikke skriver særlig mye, at du ikke er vant til skrivekunsten i særlig grad.

Ordene tilhører språkprofessor Finn-Erik Vinje.

Riksmålsmannen. Spørsmålet han svarer på, er om han ville sett annerledes på meg om jeg hadde intervjuet han på min barndomsdialekt? Svaret stikker litt. En gammel følelse dukker opp, her jeg sitter i stua til Vinje. Vi er på Bekkestua. Beste vest. En følelse av at dialekten min ikke er bra nok. Ikke her, ikke i byen. Den passer ikke inn.

Språkprofessor Finn-Erik Vinje synes ikke noen skal skamme seg over at de har lagt vekk dialekten. – Folk går rundt og er lei seg og ber om unnskyldning. Det bør de ikke gjøre.      Å legge om dialekten er utbredt og vanlig, mener han og leter etter Rudsbygd i kartboka.

Folk går rundt og er lei seg for at de har lagt vekk dialekten. Det bør de ikke være, mener Finn-Erik Vinje. Foto: Hilde Unosen

«Si någgå ra! Berre snakk inn her».

I høstferien fant jeg en gammel opptakskassett på loftet i barndomshjemmet hos foreldrene mine. Jeg puttet inn nye batterier i en gammel walkman og trykket på play. Med ett blir tida skrudd over tretti år tilbake. En spinkel barnestemme. Hun snakker dialekt.

«Si någgå ra, Øivind. Så kæinn vi spole attender å høre åssen det vart.»

Jeg fortsetter å mase på tremenningen min, Øivind, men han er taus. Så det er bare min egen stemme som høres når jeg nå, på høstferie i barndomsbygda, lytter til en liten stemme snakke en dialekt jeg har glemt.

«Ho mamma har kommi hematt!»

Opptaket blir brutt.

Jeg er fra Rudsbygd.

Ei lita grend midt imellom Lillehammer og Gausdal. Knappe 600 innbyggere. Ingen butikk. En nedlagt barneskole. Her snakkes en dialekt som ligger nært opp mot gausdalsdialekten. Den er bred. En framtung dialekt der dativ fremdeles er i bruk hos den eldre generasjonen. Det er lenge siden jeg flytta derfra. Og du kan ikke høre hvor jeg kommer fra. For da jeg var ti år gammel, la jeg om dialekten min. Til sånn som de snakker i byen. Ikke riksmål, men et østnorsk standardspråk, som språkprofessor Finn-Erik Vinje ville kalt det.

Rudsbygd. Ingen butikk. Ingen bensinstasjon. En nedlagt grendeskole. Og et skilt. Det fikk vi først etter at proffsyklist Edvald Boasson-Hagen satte Rudsbygd på kartet.

Rudsbygd. Ingen butikk, ingen bensinstasjon. En nedlagt barneskole. Etter at proffsyklist Edvald Boasson-Hagen satte Rudsbygd på kartet, fikk bygda endelig et skilt. Foto: Hilde Unosen

Med dialekten din viser du hvor du kommer fra. Dialekt er stolthet. Dialekt er identitet. Men det kan også være skam. Et tegn på at du ikke passer inn. Så du endrer måten du snakker på. Det er ganske mange av oss.

En kollega innrømmer at han snakker trøndersk med bikkja til mora si. På jobb er han østlending.

Andre tipser meg om dialektforvirra kjendiser. Morten Abel. Kevin Vågenes. Anne Holt. Lisa Tønne. Flere fotballspillere. John Arne Riise. Jan Åge Fjørtoft. Frode Grodås. Sistnevnte nærmest utskjelt i hjembygda på grunn av dialektknotingen.

– Det handler i bunn og grunn om å ville være som alle andre, å tilpasse seg de nye omgivelsene. Vi har et ønske om å blende inn, forteller lingvist og språkprofessor Jan Kristian Hognestad.

Han skal vi snakke mer med.

Og jeg? Jeg ville være fra byen.

Jeg vet ikke om jeg bare våkna en dag, ti år gammel, og snakket bymål. Eller om det kom mer gradvis.

Ingen husker nøyaktig hvordan det skjedde da jeg skiftet dialekt. Når itte ble ikke, ho ble hun og åkken ble hvem. Når mamma kom hjem igjen, ikke hematt. Men fra å ha snakket gausdøl, som foreldrene mine og storesøsteren min, begynte jeg på slutten av barneskolen å snakke som de gjorde på Lillehammer, kun tolv minutter med bil fra bygda mi. Snaue halvannen mil, men i talemål et sjumilssprang.

«Du snakket til og med mye penere enn oss», husker bestevenninna mi fra byen.

David Stenerud (48) byttet mellom fire dialekter gjennom oppveksten. I dag står han igjen med to.
Catrin som tolvåring og relativt nyinnflyttet østlending. Foto: Privat

Ti år gammel på jenterommet. Jeg likte hester, men drømte om å bo i byen. Foto: Privat

Historien om mitt dialektskifte klinger godt i språkørene til professor emeritus Finn-Erik Vinje. 84-åringen, som var språkkonsulent i Rikskringkastingen i 22 år og som en gang kåret østfolddialekten til Norges styggeste, har ikke noe romantisk forhold til dialekter.

– Jeg hadde en universitetslærer som sa man kunne bruke rottegift på dialektene, forteller han nå.

– Ham sto jeg ganske nær.

Vi har slått oss ned på hver vår side av stuebordet hans. Det er kunst på veggene, bøker i alle hyllene. Vinje selv har nettopp vært ute i hagen og raket løv. Her ute i Bærum sier man Oslo med syltynn s.

– Er du enig med han?

– Det var jo altfor drastisk sagt, selvfølgelig. Men jeg ser bare fordeler med at dialektene blir jevnet ut. At dativ fremdeles finnes i noen dialekter, det er kun til glede for språkhistorikerne og andre spesielt interesserte. Og hvorfor skal det skal hete jordeple i Setesdal, mens det heter potet i resten av landet?

– Men dialekt handler om identitet og hvor man kommer fra?

– Man må kunne justere talespråket sitt uten å kjenne at identiteten blir berørt. Men det er andre som har et mer romantisk syn på tingene.

Les også: «Jeg skal aldri klage over hjemmekontoret»

Som språkkonsulent i NRK jobbet Finn-Erik Vinje for et standardisert språk i alle landsdekkende sendinger. Da nyhetsanker Ingrid Stenvold søkte om fritak og fikk lov til å snakke sin egen målselvdialekt på «Dagsrevyen», omtalte Vinje det som «helt vanvittig».

Nå, ti år etter, synes han det er gått fullstendig over alle støvleskaft.

– Men du skjønner jo hva de sier?

– Jo da. Selv om noen eldre mennesker kan ha litt problemer. Men det er ikke hovedsaken. Hovedsaken er at det skal være et felles norsk. Hvor skulle det finnes om det ikke er i den landsdekkende kringkastingen?

###

Finn-Erik Vinje har tatt barnebarna på fanget i tur og orden for å lære dem forskjellen på kj- og skj-lyden. – Det har de på ingen måte tatt skade av. Foto: Hilde Unosen

At jeg som barn endret dialekten min, synes ikke Finn-Erik Vinje er noe rart eller noe jeg burde skjemmes over. Han mener tvert imot at det ikke ville vært helt greit for meg i jobben som journalist å snakke dialekt.

– Du beveger deg i forskjellige miljøer og snakker med folk i ulike aldre, og da er det greit å ha et språk som er felles for alle, som alle forstår. Er det for mange særegne ord og uttrykk, så går budskapet i stykker. Dialekten kommer i veien for budskapet.

Jeg kan se den. Noen dialekter er spesielle, mange dialektord er vanskelige å forstå. Men det handler ikke bare om det. Aksepten for dialekter dreier seg også om klasse og sosiale lag.

«Status og skjønnhet henger sammen», skriver forfatter og høyskolelektor Gunhild Kværness i en kronikk i Fredriksstad Blad. Kværness er også forfatteren bak boka «Leve dialekten». Her forteller hun at det er spesielt dialektene rundt Mjøsa, Strilelandet ved Bergen og Østfold som har fått hardest medfart.

Går man noen generasjoner tilbake i tid, var det stor tilflytting av fattigfolk fra disse områdene og inn til byene. Mange ble tjenestefolk eller industriarbeidere. Innflytternes dialekter ble forbundet med lavstatus-personer.

I den andre enden finner vi det dialektfrie høystatusmålet.

– De som opprettholder standarden, er de som leser og skriver mye, har høy utdanning og har stillinger av en viss anseelse. Det er helt naturlig og finnes i alle kulturland, forklarer Finn-Erik Vinje.

– Hvorfor kåret du Østfold-dialekten til Norges styggeste?

– Ja, jeg har fått mye skjenn for det. Det handler om estetiske fornemmelser, mener Vinje.

– Hva er det som er så stygt med den?

– Det er den l-en, da. Aille. Jeg synes at i meget seriøse sammenhenger passer det ikke så godt å si haill toill. Nå er den i ferd med å spre seg også.

– Ja, hva synes du om det, da?

– Nei, det synes jeg ikke noe om.

Vinjes riksmål er det som den franske sosiologen Pierre Bourdieu ville kalt det legitime språket. Det er språket som blir brukt av dem i samfunnet med høyest anseelse og makt.

Les også: Det er dialekta mi, det se‘

– Men kan vi ikke ha en statsminister med for eksempel totendialekt?

– Jeg tror ikke det, selv i et land som Norge.

Vinje tenker seg litt om.

– Men vi hadde Sigbjørn Johnsen. Han brukte hedmarksdialekten sin fra talerstolen på Stortinget. Så jo, kanskje sånn som Norge er i dag.

– Men din personlige mening?

– Min personlige mening er at det ikke burde forekomme.

– Kan man ikke få hevet statusen på lavstatusdialektene?

– Nei, det nytter ikke, mener den pensjonerte professoren.

Magne Aasbrenn, tidligere leder i Noregs Mållag og en forkjemper for den utskjelte østfolddialekten, ser annerledes på det. Jeg har intervjuet han tidligere, og da mente han at det var et aldri så lite kulturtap at jeg hadde mistet dialekten min.

Magne Aasbrenn. Lektor, forfatter og fra 2016 leder i Noregs Mållag. Fredrikstad

Tidligere leder i Norges Mållag, Magne Aasbrenn. Foto: Mimsy Møller

– Det er valgfritt for alle mennesker å snakke som de vil. Jeg skal ikke ta fra deg den friheten. Men det er synd du ikke har holdt den ved like. Det å kunne flere dialekter eller språk er både fint og nyttig. Tenk om alle dialektene hadde dødd?

– Ja, da kunne vi alle snakket oslomål?

– Det hadde vært stusslig. Jeg tror du hadde lyktes vel så bra om du hadde holdt på dialekten din. Det er et kulturtap å miste dialekten. Men dette er mest et fenomen rundt Oslo. Egentlig lever dialektene som bare det. Tenk på Stein Torleif Bjella. Og Frida Ånnevik.

Les også: Magne Aasbrenn: Målmannen

– Så om bare de rette personene hadde brukt gausdalsdialekten, så kunne den fått seg et løft?

Magne Aasbrenn svarer ja.

Det er på tide å følge opp kjendissporet til Magne Aasbrenn.

Min barndoms Rudsbygd har fått seg en kjendis siden jeg flytta derfra for over tjue år siden. Edvald Boasson-Hagen. Den 33 år gamle proffsyklisten er vokst opp ikke langt unna meg, på en gård ovenfor Gausdalsveien. Jeg ringer han.

– Du, jeg lurer på hvorfor du ikke snakker dialekt?

– Den er vel blitt vaska ut gradvis. Det er lenge siden jeg har bodd der, jeg flytta til Oslo ganske tidlig og har flytta mye rundt etter det også. Det er noen dialektord her og der, da.

– Men du snakka dialekt som barn?

– Ja. Men det var andre i klassa som snakka mye bredere enn meg.

– Du kunne ikke tenke deg å begynne å snakke dialekt igjen, sånn at den kanskje kan få seg et løft?

– Hehe, nei, jeg tror ikke det. Dette er sånn jeg snakker nå. Men jeg snakker kanskje litt bredere hvis jeg er på hjemtraktene.

Edvald Boasson-Hagen innrømmer at dette med dialekt har han ikke tenkt så mye på, egentlig.

– Men jeg synes det er bra at folk snakker dialekt, altså.

###

Proffsyklist og rudsbygding. Foto: Heiko Junge / NTB

Ikke alle deler proffsyklistens mening. TV-seere satte morgenkaffen i vrangstrupen da Camilla Botilsrud Sagen dukket opp som programleder i «God morgen Norge» på TV 2 for ett år siden. Camillas brede solungdialekt fikk seere til å hive seg på tastaturet. Harde meldinger rant inn til redaksjonen.

«Dere må tekste hun nye, vi skjønner ikke hva hun sier.»

«Hun har gneldrete stemme og stygg dialekt.» «Få henne av skjermen.»

Camilla Botilsrud Sagen er oppvokst på gården Botilsrud, på andre siden av Kirkenær sentrum. Eller på «are sia», som de sier i Solør.

Camilla Botilsrud Sagen snakker solung på skjermen. Det gikk ikke upåaktet hen. Foto: Hilde Unosen 

– Ei dame skrev at jeg hadde ødelagt favorittprogrammet hennes.

28-åringen sitter hjemme i sofaen på slektsgården Botilsrud på Kirkenær i Grue. Utenfor vinduet er det jorder så langt øyet kan se, Glomma renner forbi et par hundre meter nedenfor gården. Her vokste hun opp med mor, far og bror, og besteforeldre i huset ved siden av. På den «are sia» av brua ligger Kirkenær sentrum, med butikker som «Øss kæra og damer» og «Litt tå hært AS». Det levner ingen tvil. Her er det solungdialekta som rår.

– Vi har vel den dialekten med flest ø-er og æ-er, tror Camilla.

– Og så er det de spesielle spørreordene. Det er i hvert fall det folk henger seg mest opp i.

Les også: Dere må tekste hun nye

Hvem, hva, hvor og hvorfor. På solung heter det: Åkke, hå, hærte og hæffer. Ord man bruker ofte som programleder og utegående reporter i «God morgen Norge». Ikke alle likte det de hørte.

– De ville ha meg av skjermen. Sa jeg hadde stygg dialekt. Det var veldig harde kommentarer. Det var ingen som ba meg om å moderere meg litt.

Camilla Botilsrud Sagen har ikke alltid snakket så bred solung som hun gjør nå. – Jeg kommer fra ei lita bygd, og dialekten vår har blitt pirka veldig på, gjort narr av og sett ned på. Vi har en lavstatusdialekt, og folk i 2020 sliter tydeligvis med å akseptere den.

Hjemme på gården Botilsrud med harehunden Basse. Foto: Hilde Unosen

Camilla har ikke alltid snakket så bredt. En periode i slutten av tenårene og begynnelsen av tjueåra snakket hun mye penere.

– Hvorfor gjorde du det?

– Jeg hadde fått kommentarer. Blikk. Du får en følelse av at du er på en plass du ikke tilhører.

Hun jobbet i klesbutikk på CC Vest i Oslo. Siden startet hun i TV 2.

– Når du sier «på are sia», for eksempel, og kolleger bemerker for tredje gang «hvem er Are», så er det ikke noe morsomt lenger. Det er sånne kommentarer som gjør at man får lyst til å slutte å snakke dialekt.

Camilla forteller om en gang hun var ute med en tidligere kollega på jobb, hun som reporter, han som fotograf. Det var mye støy i gata.

«Hæ», sier Camilla, hun hørte han ikke. Men ordene etterpå hørte hun godt.

«Det heter ikke hæ, det heter hva, din bonde», smalt det fra kollegaen.

– Jeg ble helt satt ut. Og ganske skuffa, man forventer jo ikke sånt av en kollega.

– Hva sa du til han?

– Nei, jeg ble helt stille. Ikke har jeg ordet «hva» innabords heller, det finnes ikke i min dialekt.

Solung-dialekten er representert i sentrum. Klesbutikken «Øss kæra med damer» ligger side om side med «Litt tå hært AS».

Kirkenær sentrum. Foto: Hilde Unosen 

Etter et samlivsbrudd i Oslo flytta Camilla hjem til Kirkenær. Dialekten hennes kom nærmere. På et morgenmøte i redaksjonen i TV 2 sier plutselig redaksjonslederen:

«Si meg, har du lagt om, Camilla?»

Svaret var ja.

– Nå snakker jeg brei solung hele tida. Det er veldig befriende! Jeg føler jeg har mer ro i sjela.

Camilla forteller om full støtte i redaksjonen og blant ledelsen i «God morgen Norge».

– Det har vært utelukkende positivt. Det at jeg fikk så mye støtte fra lederen min, var veldig viktig for at jeg torde å beholde dialekten min på jobb, spesielt da alle de negative kommentarene tikket inn.

– Hva tenkte du egentlig da leste alle de negative kommentarene?

– Jeg fikk klump i magen. Jeg tok det personlig. Dialekten er en viktig del av identiteten min, og jeg er stolt av den og hvor jeg kommer fra. De tråkket på stoltheten min. Og jeg synes det var dårlig gjort, det gikk ikke på mine journalistiske kunnskaper, men meg som person.

Ting hun ikke får gjort noe med.

– Jeg kommer fra ei lita bygd, og dialekten vår har blitt pirka veldig på, gjort narr av og sett ned på. Vi har en lavstatusdialekt, og folk i 2020 sliter tydeligvis med å akseptere den. Men når folk sier de ikke forstår meg, lurer jeg på om det sitter litt i viljen til folk. For jeg har til gode å oppleve at intervjuobjekter ikke skjønner hva jeg sier.

– Når til og med Jan Thomas forstår meg, da lurer jeg på om det sitter litt i viljen til folk, tror Camilla Botilsrud Sagen. Her intervjuer hun Jan Thomas og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy i forbindelse med selvbiografien «Jeg har levd».

– Når Jan Thomas skjønner hva jeg sier, det er da jeg lurer på om det sitter litt i viljen til folk, tror Camilla Botilsrud Sagen. Her intervjuet hun Jan Thomas og forfatter Kjartan Brügger Bjånesøy i forbindelse med selvbiografien «Jeg har levd». Foto: skjermdump fra TV 2

På kjøreturen langs Glomma tilbake til Oslo kjenner jeg et stikk av misunnelse. Jeg kunne også snakket dialekt. Om ikke annet vært en av dem som bytter når de snakker med familien eller er på hjemtraktene. Men dialekten min er borte. Jeg har prøvd, men verken ordene eller intonasjonen kommer naturlig. Hvordan kan det egentlig ha seg at jeg ikke kan snakke min gamle dialekt, mens kjæresten min svitsjer mellom to dialekter på daglig basis, kan herme etter de fleste andre og snakker tullefransk så det høres fransk ut?

Jeg spør lingvist Jan Kristian Hognestad. Han har doktorgrad i språkvitenskap.

– Folk som lett tilegner seg god uttale, blir ansett for å ha godt språkøre. Men jeg må presisere at språkøre ikke er noe vitenskapelig begrep. Men evnen til å imitere andre som gode papegøyer, er folks merkelapp på språkøre. Det har med uttaleferdigheter å gjøre. Og så kan man spekulere i om det henger sammen med musikalitet. Er han musikalsk, han kjæresten din?

– Ja ...

– Jeg tenkte meg det. Selv har jeg også fått høre at jeg har godt språkøre, jeg snakker engelsk med Oxford-uttale. Og jeg har musikk som hovedinteresse.

– Men hva med de folka som knoter?

– Nå kan du skrive at Hognestad gikk i strupen på begrepet knoting. For det skjer med oss alle. Vi tilpasser oss. Det gjør sannsynligvis jeg også, når jeg nå snakker min rogalandsdialekt til deg i telefonen.

Hognestad forteller om en berømt språkforsker som mente at mye kunne endres i et livsløp, men at det tonale, altså melodien i språket, det var motstandsdyktig mot endring.

– Og det er det rene tøv, altså! Jeg har observert mange mennesker som flytter mellom øst og vest i Norge, og hvis de gjør endringer i dialekten sin, så er det intonasjonen som endrer seg først.

Og det er helt naturlig, mener Hognestad.

– Det er et ønske om å blende inn og å tilpasse seg de nye omgivelsene. Og har du musikaliteten i deg, så gjør du det, sier Hognestad.

– Men jeg kjenner ingen østlending som har sluttet med rulle-r, altså.

Lingvist Jan Kristian Hognestad. Foto: Johan Aakre

Lingvist Jan Kristian HognestadFoto: Johan Aakre

Jeg forteller Hognestad om dialektskiftet mitt som barn.

– Ja, dette er en historie jeg har hørt før. Språkprofessor Martin Skjekkeland gjorde en studie på unge i Kvinesdal på nettopp dette. Han intervjuet dem om framtidsplanene sine. Og da fant han raskt ut at de som ville vekk derfra, snakket mer generell sørlandsdialekt enn de som så for seg å skulle bli boende i Kvinesdal. De som følte mer tilknytning til hjemplassen, snakket mye mer tradisjonelt.

Skjekkeland delte dem inn i to grupper. Homo domesticus, det var de som ville bli værende. Og homo dynamicus, det var de som ville flytte.

– Og du var en homo dynamicus. Dette viser at du allerede som jentunge hadde fremtidsplanene klare, konstaterer Hognestad.

– Så det at jeg ikke kan snakke barndomsdialekten min har kanskje ikke noe med språkøre å gjøre?

– Nei, det handler kanskje mer om psykologi enn språkøre. Du gikk langt i å fjerne deg fra dialekten, du kasta den ut, og på et tidspunkt kom du nok til et «point of no return». Det har mer med holdningssett å gjøre. Man skal være forsiktig med å overforbruke begrepet språkøre når det gjelder å forklare ting.

Les også: Lite luggum frierferd

Forfatteren Jens Bjørneboe er også et godt eksempel på en homo dynamicus, sier Hognestad. Bjørneboe vokste opp som skipsredersønn i Kristiansand, men ville vekk. Vekk fra bakgrunnen sin, vekk fra familien.

– Det sies at han la om dialekten på oslotoget. Bjørneboe skiftet rett og slett dialekt helt og fullt, og klarte det, i alle fall nesten. Han snakket sirlig riksmål med full østlandsuttale, inkludert intonasjon og rulle-r. Men ikke tjukk l, han var tross alt en overklassegutt.

– Så man kan lære seg rulle-r eller tjukk l i voksen alder?

– Her tror jeg vi må skille mellom de to språklydene. Rulle-r, eller fremre r, som jeg kaller det, vil i hvert fall være mulig, da skifter du ut hele r-en med en annen. Men tjukk l har jeg ingen tro på. Folk ville hatt dårlig intuisjon på hvor det skal være tjukk l og ikke. 70-tallets AKP m-l-medlemmer la seg til en veldig folkelig måte å snakke på og puttet inn tjukk l på steder den egentlig ikke hørte hjemme. Dessuten, tjukk l blir sett ned på av pen østlandsk og har ikke en status man ville legge seg etter.

– Og nå har vi fått en annen type l i Oslo også. Østfold-l-en.

– Ja, og der ser man at det ikke alltid er de språktrekkene med høyest prestisje som vinner fram.

– Jeg byttet dialekt i tiårsalderen. Men når er det for sent?

– Det store vannskillet går ved puberteten. Man er født med en spesifikk evne til å lære seg menneskespråk, det er jo et komplisert byggverk og egentlig helt utrolig at man klarer det. Men det gjør man jo, så lett som bare det. Når man er liten, vel å merke. Så kommer puberteten, og språkprogrammet slår seg av. Når det skjer, er litt individuelt. Men etter puberteten må du lære det på en helt annen måte, fastslår Hognestad.

– Og mange klarer det, også i voksen alder. Men da kommer vi tilbake til det vi startet med. Det er nettopp de som er ansett å ha et godt språkøre, som lykkes.

For det er ikke bare bare å skifte dialekt.

Catrin Sagen flytta fra Bergen til Ski som tiåring. – Det triste er kanskje at jeg ikke kan noen av dialektene ordentlig. Jeg har hørt gamle opptakskassetter der jeg snakker kav bergenser. Hvor ble det egentlig av henne?

Catrin Sagen flytta fra Bergen til Ski som tiåring. – Det triste er kanskje at jeg ikke kan noen av dialektene ordentlig. Jeg har hørt gamle opptakskassetter der jeg snakker kav bergenser. Hvor ble det av henne? Foto: Hilde Unosen 

– Jeg følte meg annerledes og utenfor. Jeg prøvde å legge om til østlandsk, men fikk det ikke helt til og bestemte meg for å gå for en hybrid, husker Catrin Sagen (46). Hun var ti år, og hadde nettopp flytta fra Bergen til Ski.

Googler du navnet hennes i dag, får du opp «dialekt» som første forslag.

For psykologen og samlivsterapeuten fra «Gift ved første blikk» har, for å være ærlig, en litt spesiell måte å snakke på.

Og hybriddialekten til Catrin får kjørt seg i kommentarfeltene.

«Den talefeilen er jo sykt forstyrrende.» Andre tar henne i forsvar: «Jeg synes talefeilen er litt sjarmerende.» «Jeg synes hun uttaler r litt bedre i denne sesongen.»

Les også: Tre par i hjertet

Vi sitter ved kjøkkenbordet i den store hjørneleiligheten hennes et steinkast unna Marienlyst. Jeg har intervjuet Catrin to ganger tidligere i andre sammenhenger. Hver gang har vi vært inne på den hjemmesnekra dialekten hennes. Nå bekrefter hun at det er et stort tema i livet hennes.

– Jeg får høre det hele tida. Hver eneste uke, forteller hun.

Da liker gjerne folk å gjette på hvor hun kommer fra.

«Så koselig å møte en ekte sunnmøring.»

Ellers tipper de på Kristiansand. Brønnøysund. Troms. Ålesund. Kristiansund. Sverige har blitt nevnt.

– Jeg vil jo ikke at andre skal bli flaue. Men jeg blir alltid bitte litt overrasket. Hæ? Snakker jeg ikke bergensk? For det gjør jeg faktisk. Inni hodet mitt.

Ti år på jenterommet. Jeg var hestejente, men ville bo i byen. Foto: Privat

Catrin som tolvåring. Foto: Privat 

Det var i Bergen det startet. De ti første årene i livet snakket Catrin med kraftig skarre-r. Hjemme på Nygårdshøyden sa hun eg og ikkje, med vennene på Møhlenpris skole sa hun jeg og ikke.

– Jeg brukte språket for å passe inn.

Siden skulle det bli større forvirring. Den lille familien, som besto av pappa, Catrin og stemor, pakket flyttelasset og dro over fjellet. Med på lasset tok de med seg den karakteristiske, litt brautende bergenske dialekten, med skarre-r og en-endelser. I kofferten lå Catrins gule oljebukse. Møtet med Østlandet var brutalt.

Ingen skjønte hva oljebukse var. De typiske bergenske ordene ble raskt luket ut. Hjemme øvde hun seg på å snakke østlandsk. Lekestemmen fra Bergen ble hentet fram. Men det hørtes ikke ekte ut.

– Jeg syntes det var flaut at jeg ikke fikk det helt til.

Hun begynte å bytte ut alle ord med bokstaven r i. Fant den østlandske melodien i noen uttrykk.

Resultatet? Hun endret dialekten sin samtidig som hun forsøkte å holde på den.

Så la oss bare få oppklart en ting først som sist. Catrin har ingen talefeil.

– Jeg kan rulle på r-en, jeg. Men jeg blir et helt annet menneske. Kvaliteten ved stemmen blir annerledes. Jeg synes jeg hører det samme på mange skuespillere som lærer seg østlandsk. Det blir litt forsert, litt for tydelig. Jeg synes det er flaut. Det høres ikke autentisk ut.

Hun mener hun ikke ville passert som østlending.

Les også: Fru Steinar Sagen (+)

Og den bergenske skarre-r-en? Den har skammet seg vekk, tror Catrin. Årsaken finner man kanskje i klasserommet i Ski på 80-tallet. «Hørte du hva hun sa?» De hermet etter henne. Det var tilløp til mobbing. En dag er det nok. En gutt hermer for nte gang etter måten hun snakker på. Catrin tar tak i håndleddet hans og bender den bakover. Hun er sterk.

– Det at jeg torde å ta igjen fysisk, ble et skifte. At jeg tok den tøffeste i klassen.

Gutten ble ydmyket foran kompisene sine. Siden ble det ikke noe mer snakk om hvordan Catrin snakket på skolen. Hun snakket som hun snakket, og ferdig med det.

– Hvordan var det hjemme? Var det et tema hos faren og stemoren din?

– Ja, idealet hjemme var at vi var en familie som holdt på dialekten. Stemoren min var jo tysk, men snakket norsk med bergensk dialekt. De var opptatt av at dialekten var en del av identiteten vår.

– Men du holdt jo ikke på dialekten?

– Ja, det er det som er det gøye. Jeg tror jo at jeg snakker bergensk.

– Angrer du på at du ikke skiftet til østlandsk som tiåring?

– Jeg kan sørge litt over det og angre litt. Det triste er jo at jeg ikke kan noen av dialektene ordentlig. Jeg kunne vært to-dialektspråklig. Nå har jeg i stedet jobbet fram en egen identitet med det egne språket. I og med at dialekten min er litt rar, er det er blitt en tydelig merkelapp. Jeg tar litt ekstra plass.

– Hvordan reagerer du, da, når noen tror du har en talefeil?

– Jeg blir litt lei meg. Og jeg får et behov for å korrigere dem som sier det, innrømmer hun.

– Men det er sånn her det ble. Dette er det som skjer når man prøver å holde på dialekten samtidig som man prøver å passe inn.

###

– Jeg kunne sannsynligvis ha konservert det bergenske og samtidig lært det nye språket hvis jeg hadde gått inn for det. Jeg hadde jo sikkert fått til det. Men sånn ble det ikke, og jeg lever veldig godt med det, sier Catrin Sagen. Foto: Hilde Unosen 

Men når Catrin har hørt Gabrielle på radioen eller snakket med en bergenser i løpet av dagen, skjer det noe. R-ene blir med ett mer skarrende, intonasjonen mer bergensk. Ektemannen Steinar hører det med en gang han kommer inn døra hjemme. «Hvem har du snakket med i løpet av dagen? Kem e hon der?» Han kjenner knapt kona igjen. Det er det samme med venninna hennes når de snakker i telefonen og Catrin høres ut som en fremmed.

«Jeg orker ikke, Catrin. Jeg må legge på. Det er ekkelt å snakke med deg.»

Akkurat det er lett for meg å kjenne seg igjen i.

– Ikke snakk nordnorsk til meg!

Jeg sitter i sofaen hjemme hos kjæresten min. Ja, det er han med to dialekter og tullefransken. Jeg kjenner David som østlending. Men for barna sine, familien og noen venner fra yngre dager er han nordlending. Disse to dialektene skifter han mellom daglig, og hvis alle er samlet: fram og tilbake i samme samtale. Ikke nok med det, hvis de to yngre brødrene hans er på besøk, snakker de trøndersk til han, og David svarer på nordnorsk. Men snakker brødrene kun til meg, er de østlendinger. De hopper fram og tilbake, og for utenforstående er forvirringen total.

Men det har sin forklaring.

– Det er et resultat av skilsmisse, en splittet søskenflokk og mange flyttinger.

Finn-Erik Vinje har tatt barnebarna på fanget i tur og orden for å lære dem forskjell på skj- og kj-lyden. – Det har de ikke tatt skade av, mener Vinje.

David Stenerud (48) byttet mellom fire dialekter gjennom barndommen. I dag står han igjen med to. Foto: Hilde Unosen  

David byttet dialekt fem ganger før han fylte 14 år.

Prøv å heng med. Fram til David var to år, bodde han på Kiberg utenfor Vardø. Da snakket han vardøværing som faren sin. Moren er fra Lillehammer og holder på bymålet. Heldigvis, ville sikkert Finn-Erik Vinje sagt. Da David var to, flytta familien til Senja. David slo om. Så flyttet familien videre til Trondheim. David er blitt fire år, to lillebrødre er kommet til. Alle snakker nå trøndersk. Og hadde det ikke vært for det som så skjer, hadde han kanskje forblitt trønder. Men foreldrene skiller seg, og David flytter etter hvert med faren tilbake til Senja. Brødrene og moren blir igjen i Trondheim.

Ni år gammel er han altså tilbake i nord. Trønderdialekten ligger igjen i Trondheim, den hentes fram når han snakker med brødrene på telefonen og når han er på besøk i ferier. Men etter et par år sitter ikke trønderdialekten lenger. Akkurat når han oppdaget det, husker David godt.

– Jeg skulle kjøpe sjokolade i kiosken med brødrene mine. Og uttalen på sjokolade ble helt feil, den trønderske svungen ble overdreven og latterlig kunstig. Mellomste broren min holdt på å le seg i hjel, det er i hvert fall slik jeg husker det, jeg ble flau. Jeg hadde mista det. Jeg var blitt nordlending.

Les også: Magne Aasbrenn er irritert på Dagsavisen

Det gikk noen år. Ny flytting. Denne gangen sørover. Til Vikersund i Buskerud. Østlandet. Den nye gutten i klassen på ungdomsskolen.

– De skjønte ikke hva jeg sa. Det var et sjokk.

Etter diverse misforståelser med blant annet ei pængbok involvert («han mener lommeboka»), ga han opp.

– Jeg gikk tur alene, snakket høyt og øvde meg til det satt.

Det tok han en ettermiddag å bli østlending.

– Ble noe annerledes da du la om?

– Ja. Jeg ble en litt mildere versjon av meg selv. Litt feigere, litt mindre aggressiv og hissig. Den nordnorske dialekten ligger dypere i stemmeleie, jeg tapte noe av det maskuline uttrykket.

Les også: 50 år med 75 år gamle Neil Young (+)

Siden skal han flytte tilbake til Nord-Norge, før han forlater landsdelen for godt som tjueåring. Og hadde det ikke vært for at han ble sammen med en nordlending og fikk barn med henne, ville han kanskje også forlatt den nordnorske dialekten. Men i stedet førte det til at han snakker nordnorsk med sine to barn som er født og oppvokst i Oslo.

– Mange synes det er rart. Og det er jo litt spesielt. Jeg ser absolutt klare fordeler med å ha kun én dialekt. Noen ganger føles det som at jeg velger side i en samtale ut ifra hvilken dialekt jeg bruker.

Men det er ikke bare negativt.

– Jeg får jo masse oppmerksomhet på det som er veldig hyggelig. Men skal du ikke spørre meg hva som skjer når jeg snakker nordnorsk til deg?

– Hehe, jo. Hva skjer da?

– Du oppfatter det som at jeg er en annen. Jeg ser det på deg. Men jeg er ikke en annen. Østlendingen og nordlendingen har ganske like personligheter. Men havner jeg i en konflikt, så henter jeg fram nordlendingen. Han er mye flinkere til å sette folk på plass.

Det hender David glemmer seg og snakker «feil» dialekt til andre også. Nylig var han ute med to kompiser fra Nord-Norge.

– Men de kjenner meg som østlending. Plutselig oppdager jeg at det var blitt så stille rundt bordet. Det viste seg at jeg hadde snakket nordnorsk i flere minutter uten å merke det. Da byttet jeg tilbake.

– Ville du egentlig snakke nordnorsk med dem, selv om de kjenner deg som østlending?

– Ja. Egentlig vil jeg bare hoppe over og være en av gutta.

Det handler om å passe inn. David byttet dialekt for hver eneste flytting gjennom hele barndommen og ungdomsåra. Catrin flytta også, men prøvde å holde på dialekten, samtidig som hun endret den. Camillas lavstatusdialekt ble ikke akseptert på TV-skjermen. Og da jeg var barn og vokste opp i ei bygd jeg ikke ville identifisere meg med, endret jeg måten jeg snakket på. Dermed har ingen de siste tretti årene kunnet høre hvor jeg kommer fra.

Og det har jeg aldri snakket med mamma om.

Jeg vokste opp i ei lita grend, men drømte om å være fra byen. Da jeg var rundt ti år, sluttet jeg å snakke dialekten som resten av familien min snakker. Her er mamma og jeg som fjortenåring på ferie i London. Foto: Lillian Unosen

Jeg vokste opp i ei lita grend, men drømte om å være fra byen. Her er mamma og jeg som fjortenåring i London. Foto: Privat

Hva syntes egentlig hun om at datteren som tiåring plutselig begynte å snakke helt annerledes enn resten av familien og sambygdingene?

Det er på tide å ta en siste telefon opp til barndomsbygda.

– Nei, jeg syntes ikke noe om det, innrømmer mamma.

– Det var rart at du skulle snakke annerledes enn oss andre. Folk la merke til det.

Hun husker hun fikk kommentarer fra andre voksne. Mamma syntes det var litt skamfullt. At jeg plutselig skulle snakke bymål.

– Det passa jo ikke inn. Det var ikke slik vi snakka her i bygda. Det hørtes kunstig ut. Men etter hvert fikk du deg venner i byen, og da ble det ikke så rart lenger. Og du ble jo journalist i Oslo, så da passa du godt inn til slutt, avslutter mamma.

Hun med dativ i dialekten og barnebarn i hovedstaden.

– Heils åt jentom.

Mer fra Dagsavisen