Anmeldelse «Wolfwalkers»: Mesterlig dans med ulver

6

ANIMASJON

«Wolfwalkers»

Regi: Tomm Moore og Ross Stewart

Irl./Fra./Am. 2020

Bredt anlagte animasjonsfilmer laget utenfor de etablerte studioene blir stadig sjeldnere, men innimellom dukker det opp titler som fortjener all mulig oppmerksomhet. Den eventyrlige «Wolfwalkers» er en slik en, som bokstavelig talt tegner opp en mytisk, folkloristisk historie om vennskap og ulver, med så vel miljømessige som politiske undertoner. Regissør Tomm Moore har to Oscar-nominasjoner fra før, blant annet for «Sangen fra havet» (2014), og her styrer han trolig rett mot en til med denne produksjonen som egentlig er en produksjon forbeholdt Apple TV, men som får norsk kinopremiere på cinematekene i blant annet Oslo og Stavanger, samt Vega Scene og andre utvalgte kinoer. Og den hører absolutt hjemme på et stort lerret.

Animatøren og filmskaperen fra Kilkenny i Irland har tatt for seg Jericca Clelands historie, inspirert av irsk historie og mytologi, om såkalte «wolfwalkers», skikkelser som verken er ulv eller mennesker, men som lever i symbiose med naturen mellom begge verdenene. Med nydelig todimensjonal animasjon som formelig lukter håndtegning og kolorering skaper de en fortelling og en filmopplevelse som er rikholdig og dyptloddende.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Arthaus

Les også: Et kunstverk av en tegnefilm

Filmens hovedperson er Robyn Goodfellowe, en jente på rundt ti år i 1600-tallets Kilkenny som bor sammen med faren Bill Goodfellowe, en ulvejeger som har som oppgave å fri skogen rundt byen for beistene som jager bytter både dag og natt. Oppdragsgiveren hans er Lord Protector, en skikkelse som vi ut fra tittelen kan anta er løst basert på kommandøren Oliver Cromwell, som under borgerkrigen ble en protestantisk maktfaktor og til slutt riksforstander (Lord Protector) av England, Skottland og Irland. Robyn er en villstyring som på ingen måte vil holde seg i skinnet når faren drar ut på jakt. Utstyrt med armbrøst drar hun etter og vil jage ulv hun også, med de omkostningene det vil si å være annerledes en sine jevnaldrende.

En dag når hun jager angripes hun av ulver, men en liten jente med langt ildrødt hår løper med flokken og lindrer bittene hun har fått. Hun heter Mebh og er en «wolfwalker» som både beskytter mennesker fra ulvene, men også ulvene i flokken hun tilhører fra menneskene. Moren hennes er den store ulveflokkens leder, også hun en wolfwalker, magiske og mytiske skikkelser som når de sover som mennesker om natten løper fritt rundt i ulveham. Nå har moren forsvunnet, og et gryende vennskap oppstår mellom Mebh og Robyn, som snart oppdager at også hun har magiske egenskaper.

Les også: Filmanmeldelse «Et glass til»: Skål!

«Wolfwalkers» spinner en spenningsmettet og klokt sammensatt historie rundt de to jentene, vennskapet dem imellom og alt det som truer i randsonen. Uansett hvordan man ser det lar historien seg lese inn i de fleste samfunn, hvor beskyttelse av naturen står sentralt når det oppstår interessekonflikter mellom for eksempel husdyrhold og viltforvaltning. Her vil Lord Protector utrydde ulven for å vise hvor mektig han er, og folket frykter ulven av så vel naturlige årsaker som av uvitenhet.

Bill Goodfellowe vil beskytte datteren mot farene både innenfor og utenfor byens tungt bevoktede murer, men kommer også sammen med andre i byen i opposisjon til den maktgriske engelske lorden. Det hele blir et intrikat kappløp og et spill mellom menneske og natur, mellom ulike drifter og mellom instinktene, både de menneskelige og de dyriske. Og i sentrum for det hele to jenter som knytter bånd i scener som blir stående igjen som høydepunkter i en rent ut fantastisk film. Selve hovedscenen i sammenhengen får et vakkert lydfølge av norske Auroras hit «Running With The Wolves», her i en spesialinnspilt, mer dempet og inderlig versjon som man kan anta har inspirert nettopp denne sekvensen som det virkelig er Oscar-sus over.

Les også: Filmanmeldelse: «Borat Subsequent Moviefilm»: Borat i strupen på Trumps Amerika

Filmen settes opp i Norge med original tale (Sean Bean, m.fl.) og norske undertekster, men anbefalingen er i det hele tatt lesekyndige fra ni år og oppover. Det synes rimelig, innholdet og virkemidlene tatt i betraktning, for dette er også tegninger og animasjon som vet å bite fra seg. Mørke partier og jagende scener som minner om japanske Studio Ghiblis mest rustikke filmer, men som Tomm Moore gir en helt egen personlig atmosfære i tråd med nevnte «Sangen fra havet» og «The Secret of Kells» (2009), som sammen med «Wolfwalkers» utgjør en unik Irland-trilogi.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Foto: Arthaus

Helt fri for dataanimert polering er nok filmen ikke, men utgangspunktet er håndtegninger og en fargelegging som er mesterlig, nærmest impresjonistisk i streken og varierende ut fra hvilke miljøer som skildres. Byens ledere og bygningene er skarpe, like taggete og truende som ulvetennene når de glefser, mens Mebh og moren hennes samt landskapet de rår over er runde, bløte og fargesterkt magisk omskiftelig. Robyn befinner seg, som i historien for øvrig, midt imellom rent visuelt tegnet, mens hele filmen vil appellere til alle eventyrelskere, også de som har et svakt punkt når det kommer til for eksempel J. R. R Tolkiens verden og fantasy som bygger på sagn og historier fra for eksempel keltisk og norrøn mytologi.

Selv om Moore og medregissør Ross Stewart følger noen kjente poteavtrykk unngår de likevel det påtatte, klisjémettede og opplagte, og spinner en historie full av kjærlighet til animasjon som kunstuttrykk og eventyret som moderne brubygger.

For visningstider, se Vega Scene og cinematekenes nettsider. Strømme-premiere på Apple TV+ 11. desember.