Woke bitch

– Hva jeg føler har ingenting å si. Følelsene mine er det ingen som hører på. De kalte meg bare «bæsj» uansett.

Man er nødt til å argumentere saklig. Det lærte hun tidlig. Derfor satt 11 år gamle Iselin Shumba på biblioteket og leste «Mein Kampf». Av alle ting. For å kunne diskutere momenter i boka, i tilfelle noen kunne finne på å bruke det mot henne.

Hun prøvde hardt å kompensere for at hun var 50 prosent fra Zimbabwe, ved å leke viking, snakke norrønt, lese nynorsk poesi, drive med rosemaling – ting de færreste nordmenn ville funnet på å gjøre frivillig, med mindre det sto på et eller annet skolepensum. Men det holdt ikke. Ikke når du vokser opp på en av de frodigste yngleplassene for nynazister i Norge på 90-tallet: Kristiansand.

– Mitt indre liv er urnorsk, liksom. Kutymene mine er norske. Når jeg opplever rasisme, kan man ikke skylde på at jeg ikke er integrert nok. Da er det jo ikke integreringa det handler om. Da handler det kun om rasisme.

Les også: Er det trygt nok for meg også, Norge?

Kampen mot rasisme er bare en av mange saker skuespilleren og aktivisten har frontet og engasjert seg i den siste tida. Som en av flere initiativtakere til #Stilleføropptak, tok hun metoo-kampen her i Norge, for å bevisstgjøre om ukultur i kulturbransjen.

Hun kjemper fortsatt for å la Y-blokka stå, og for å få barna evakuert fra Moria flyktningleir. I dag er det mandag, og da setter hun seg foran Stortinget i aksjonen #istillhetforklima. Det må sies å være en effektiv kombo: Demonstrasjon og mulighet for meditasjon i en og samme stilling.

Derfor har møtestedet i dag blitt et av de upersonlige bakeriene langs Karl Johan, like i nærheten. Men personlighet er det nok av i mennesket som kommer inn døra. Spørsmålet er hvor dette ekstra giret til å engasjere seg så mye i nær sagt alt, kommer fra?

Foto: Mina Ræge 

– Jeg ble lært opp til at jeg skulle gjøre en forskjell. Livet mitt er politisk, ikke på grunn av hva jeg føler, men på grunn av hva jeg gjør. Hvilke saker jeg engasjerer meg i, sier Shumba – som også leste om Nelson Mandela som barn.

– Får du ofte høre at du er woke? At du tar alle de «riktige» kampene?

– Å. herregud. Ja. Ja. Ja.

Kroppen hennes fryser til en slags hybrid mellom oppgitt og sånn man ser ut når man prøver å holde latteren inne, mens hun tar hendene til seg. Som om woke skulle vært en eller annen rar, levende matrett jeg serverte henne. En blekksprut, kanskje.

Men å være woke er et begrep som har begynt å bli flittig kastet rundt i offentligheten om dagen. Spesielt når det snakkes om «identitetspolitikk».

Les også: «Meiner han at rasismen bør få friare spelerom?»

Opprinnelig var det et afrikansk-amerikansk begrep for bevissthet om spørsmål som angår sosial rettferdighet, og assosiert med venstrevridd politikk. I dag brukes det oftere sarkastisk og nedlatende, i likhet med det å være politisk korrekt. Og det er i den nedlatende tonen Shumba selv har kjent på det.

– Jeg får høre at jeg driver og bygger karriere på saker. Man blir forbanna: «Å! skal hun mene noe om dén saken også nå?!». Jeg skulle gjerne ønske at jeg var så utspekulert, men det er bare ektefølt engasjement, sier hun.

– Det er jo noe litt søtt med den ordbruken, for det er jo mer enn ti år siden vi ironiserte det, fordi det hadde utspilt sin rolle. Selvfølgelig er du woke. Det er noe vi har inkorporert. Det er noe vi er klare over. Det er litt som ordet humanist. Som å skulle gå rundt å beskylde folk for å være «satans humanist!», sier hun med en tilgjort sinna stemme.

Reportasje: – Det er mange måter å være norsk på (+) 

Latteren sitter godt, før hun unnskylder humoren sin.

– Men nå bruker folk det som et begrep for det som truer «det åpne samfunnet».

Latteren tvinger seg fram på ny.

Men er det overhodet en god strategi å bygge karriere på å si ifra om ting som ikke er rettferdig? Shumba tviler.

– Jeg vet ikke om jeg kommer til å jobbe så mye mer som skuespiller. Jeg aner ikke hva det egentlig koster meg å gå ut og si at det er en kulturell rasistisk forbrytelse som skjer. At mangfoldige nordmenn ikke får representert og fortalt historier på lik linje med andre nordmenn.

– Tenker du at du løper en risiko ved å si det?

– Ja, jeg tenker det. Fordi jeg er vanskelig når jeg sier det. Jeg får høre tilbake at «nå skaper du deg», og «hvordan har du grunnlag for å si dette?», og «nå åpner ikke du opp for en god samtale» og «dette er bare dine følelser».

Ja, det har vi lært nå: Følelser har ikke en dritt å si. Man må være saklig.

– Det finnes jo unntak i filmverdenen, men kan du med hånda på hjertet si at du har sett mange karakterer med en mangfoldig bakgrunn i en eller annen hovedrolle, der ikke etnisiteten har noe å si for rollen? Nei.

Jeg kommer til å tenke på filmen med den svært lite woke tittelen «Svidd neger», med skuespiller Kingsford Siayor i hovedrollen som Ante – som har afrikanske røtter og vil være same.

Les også: – Man må være våken. Man kan ikke bare si man er antirasist

17 år senere, nærmere bestemt for to uker siden, snakker nevnte Siayor og Shumba ut i et NRK-intervju, om at de ikke får noen store roller på grunn av hudfargen sin.

Det er kanskje det som slår deg nå: Du har sett fjeset hennes mange steder, i flere større serier som «Hjem til jul», «Ragnarok», «Snøfall», og «Kielergata». Hun har spilt ordfører, politi, og lærer. Sånne typer roller som ikke har så mye å si for selve historien. Karakterer som har en liten funksjon, eller et ansvar – litt sånn «token black girl». Over sommeren kan du se henne i rollen som politietterforsker i NRK-serien «Livstid». Men har du tidligere sett henne i en hovedrolle på skjermen?

– Det har ofte skjedd at jeg kommer inn til en audition, også kan jeg registrere at vi er mange som er helt forskjellige, rent utseendemessig, og vi har vært ekstremt forskjellige, rent skuespillermessig. Men vi har det til felles at vi er brune i huden. Vi er hentet inn til en audition der fargen ikke har noe med rollen å gjøre, vi er der for at man kan tikke av i den der mangfolds-boksen.

Dette problemet er mye mer utbredt enn man skulle tro, mener hun.

– Men det er også et problem å snakke om det.

Det er en risiko hun likevel tar, for hun er åpenbart lei:

– Dette må slutte med oss, nå. Det har vært en drøss med skuespillere som står der og aldri blir satsa på. Unnskyld meg, men det er jo kunst og kulturbransjen som skal være woke. Det er vi som skal ligge foran, sier hun.

Hun ler litt igjen. Men vet å sette inn alvorsstøtet i neste vending

– Mangfoldige nordmenn utgjør nesten en million av befolkninga. Det finnes generasjoner i dette landet som ikke har fått lov til å være delaktige i den offentlige kulturskapningen. Dette er skattebetalere, og de betaler skatt for å se seg selv representert i kulturen. Da er det en forbrytelse når det ikke skjer. Forbrytelsen skjer økonomisk.

– Noen vil kanskje spørre hvordan det kan være rasistisk?

– Hvis folk ikke får plass i kulturen på grunn av hudfargen sin, hvorfor er ikke det rasistisk? Noen kan kanskje si det heller er diskriminering, men skjer det diskriminering nok antall ganger, så blir det til systematisk rasisme. Og det blir institusjonalisert, fordi det er de store institusjonene som også er bygget opp på skattepenger. Hvor sier jeg noe feil der? Det lurer jeg på.

Les også: – Kan like så godt henge opp et «Kun hvite mennesker her»-skilt

Iselin Shumba under #Metoo arrangementet på Youngstorget. Senere marsjerte flere hundre menn og kvinner til Stortinget for å markere sin avstand mot seksuell trakassering.  Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Shumba har heller begynt å se på utenlandske serier og filmer der representasjon er litt mer i fokus. Som serien «Noughts and Crosses», for eksempel. En serie der alt er snudd på hodet, og handler om at Afrika koloniserte Vesten for 500 år siden.

– Jeg blir jo like forbanna av å se svarte undertrykke hvite. Woke-knappen er på.

Hun ler litt igjen, men så blir hun dødsseriøs:

– Sorry, men det er en så forbanna luksus å kunne delta i debatten om menneskeartens fremtid. Det er så forunt da – hvem har den luksusen? Med den luksusen så følger det et forbanna ansvar. Det tenker jeg så mye på.

– Har du den luksusen da? Har du ressursene og nok tid til å kjempe alle de kampene?

– Ja, jeg håper det, for i alt jeg engasjerer meg i, er det et større bilde som henger sammen. Det handler om frigjøring. Når det kommer til rasisme, er det noen som mener «bare hev deg over det». Jammen jeez! Jeg har hverken språk eller emosjonell kapasitet til det en gang. Hvis jeg får barn ... det å vite at de kanskje skal gjennomgå det samme som jeg gjorde bare på grunn av hudfargen, det er som en snøball i halsen. Jeg kan ikke svelge. Ingen barn må oppleve det. Det er livsfarlig. Ingen skal tåle det.

Derfor mener hun ordet «hverdagsrasisme» ikke er så funksjonelt lenger. Som om det klinger feil i kjeften. Det er blitt for normalt og bedagelig.

– Hverdagsrasisme har blitt for slapt. Kanskje vi skal gå tilbake til å kalle det rasisme igjen.

Les også: Dette er et forsøk på å bli kjent med en katastrofetenkende, introvert visesanger fra flatbygda på Hedmarken (+) 

Rasisme skulle for alvor bli tatt oppgjør med da Black Lives Matter-bevegelsen spredte seg til Europa og Norge, da drapet på George Floyd i USA fikk en hinsides dominoeffekt. Shumba var ikke egentlig så overraska over det som kom. Dette hadde jo skjedd før, og lignende saker før der igjen.

– Og alt dekkes på Instagram, sier hun engasjert.

Telefonen kommer fram. Det er helt klart på Instagram det skjer for Iselin Shumba.

– Det som er interessant, er å se at Instagram har blitt så ekstremt mektig. Alt går globalt. Det er videoer av enkeltepisoder, og opptøyer på opptøyer. Og vi ser også hvor fredelige de fleste av disse opptøyene er – så du den der væpnede BLM-marsjen opp til hovedkvarteret til Ku Klux Klan?

Hun viser videoen av 1000 svarte militsfolk som marsjerer til krigsmonumentet Stone Mountain under USAs uavhengighetsdag – noe som har gått under radaren her hjemme.

Og en video av en sint dame som maler svart maling over gul «Black Lives Matter»-skrift på asfalten. En klassisk «Karen goes wild»-video. For de uinnvidde, er en «Karen» et felles kallenavn på rasist-damer som får overtenning og gjør gærne ting i sinne.

Apropos sinne, kan Shumba fortelle at hun ikke har hatt det særlig bra siden Donald Trump ble valgt som president. Det er noe hun må fortelle seg selv hver dag, at «ja, dette er sant».

– Han produserer lystløgner på løpende bånd. Konspirasjonsteorier. I fjor sendte Washington Post en infomail med ballonger da han nådde 10000 løgner. Disse løgnene, hva gjør det med oss? Mister vi sannheten, mister vi friheten. Ingenting blir virkelig. Ingenting har egentlig innhold. Ingenting er sant. Vi er jo godt hjulpet av alle disse løgnene. En ting er at vi må klare å lede oss selv, og være kritiske, men vi må også ledes av andre.

– Og veldig mange ledes av penger.

– De der pengene, assa.

Hun inntar et stort sukk med hele kroppen.

– Vi må ta et oppgjør med den nyliberale økonomien. De fem siste åra av Martin Luther Kings liv, snakka han jo masse om økonomi. Det er økonomien som gjenstår i borgerrettighetskampen i USA. Kapitalismen og nyliberalismen er det som holder rasismen i sjakk.

– Ja, som det at hudfarge i USA er så sterkt knytta til klassetilhørighet, og at uendelig tilgang på penger og makt er det som forsterker og opprettholder klasseforskjellene?

– Ja. Det burde ikke være noen vei tilbake nå. Evnen vi har hatt til å dehumanisere mennesker, og det at vi går emosjonelt bankerott, det er rett og slett utjenlig.

Kampen Shumba snakker om, er del av hele smørbrødlista med problemer i verden:

– 200 millioner klimaflyktninger. Det er det vi går mot i 2050. Derfor er det viktig å fikse den humanitære krisen, så vi sammen kan kjempe mot klimakrisen. Og det haster. Det haster som faen.

Hun frykter hva som kan skje når barna som er i flyktningleirer som Moria, oppdager hvilken urett de er påført om 20 år:

– Hvis jeg får barn, er de kanskje nødt til å føre krig mot dem som i dag bor i de flyktningleirene som vi er med på å finansiere. Vi gir penger til at de leirene skal fylles med mennesker som ingen har noen plan for. De skal ingen sted. Det er ikke plass til de inni menneskeheten.

Derfor er det innlysende for Shumba at urettferdighet er det menneskeheten bør være redd for. Og fienden bør være folk som kapitaliserer på det.

– Man må klare å ha det langsiktige perspektivet på hvilke mennesker vi lager for framtida. På sikt er det jo også smart. Men vi er egentlig nødt til å trylle, for tida renner ut. Og vi har faktisk penger på bok til å trylle. Vi er et av de landa i verden som har råd til å være bærekraftig – både når det kommer til det medmenneskelige klimaet og naturens klima. Det gjør vi ikke, på grunn av den komforten vi krever å ha. Ubehaget ved å forvandle seg. Men realiteten med denne dehumaniseringa, er at hvis det ikke tas helt ved roten, og det går for langt, så fører det til slutt til samfunnskollaps.

Samfunnskollaps er jo ikke særlig lønnsomt. Heller ikke for de superrike. Når Shumba tenker over det, så gir ikke rasisme og fremmedfrykt noen logisk mening heller, all den tid menneskeheten har flytta på seg for å oppdage nye land, nye kulturer, nye matvarer og inntrykk.

– Sorry, men det kommer alltid til å være noen som liker det. Ikke minst er det i møte med andre kulturer at man forstår hvor latterlig selvsagt ens egne oppfattelser av virkeligheten er.

Det er i slike møter hun har lært mest om seg selv. Hun nevner en reise gjennom Kambodsja og Laos.

– Det å se den mentaliteten de har der – fordi de tror på reinkarnasjon – den fryktløsheten for døden, har lært meg mye. Det er en kollektiv oppfattelse av hva det er å være menneske som går ut på å ta seg selv mye mindre høytidelig. Så utrolig befriende. Vi mennesker elsker jo å reise, vi elsker å smelte sammen. Det er jo mellom mennesker at ting skjer. I vi-et.

Kanskje også følelser kan ha en dritt å si hvis det skapes kultur for det. Selv om Shumba lærte som barn at ingen ville høre på hva hun følte, av folk som kalte henne «bæsj» uansett. Men Shumba er et følelsesmenneske, og følelser er kanskje det hun bruker mest av når hun jobber – både som skuespiller og som aktivist. Det er det som gjør henne troverdig. Også nå, her hun sitter og argumenterer med en intensitet og innstendighet som skaper sjel i et ellers pregløst og generisk bakeri. Hvorfor er det sett på som en svakhet å vise følelser? Er det ikke en styrke? Det undrer hun også selv over, all den tid vi handler ut ifra følelser, som en annen woke person, eller en «Karen».

– Vi kommer jo ingen vei hvis vi ikke bryr oss om følelsene våre. Men for å få plass til følelser, må vi trene de og anerkjenne de.

Det er da ærlighet kommer inn. Det er noe Iselin Shumba har vanskeligheter med å ikke være - ærlig. Og hun er derfor overbevist om en ting til:

– Det er personen som tør innrømme at man har skifta mening underveis, som vinner debatten.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen