Nyheter

Hvordan lese Hamsun og Ibsen

DEBATT: Nok en gang dukker den gamle diskursen om vi skal lese og markere forfattere som har gitt uttrykk for rasisme opp.

Av: Erik Sandvik, lektor.

Nok en gang dukker den gamle diskursen om vi skal lese og markere forfattere som har gitt uttrykk for rasisme opp. Spesielt «Markens Grøde» har blitt saumfart. «Peer Gynt» har også fått stempel som et verk som priser både imperialisme og rasisme.

Professor S. Dingstad har f.eks uttrykt at det ikke var noen grunn til å feire verken «Peer Gynts» 150-årsjubileum i 2017 eller 100-årsjubileum for «Markens Grøde». Han mener begge verkene preges av nasjonalisme, fremmedhat, imperialisme og rasisme. Litteraturviteren F. Saugstad spurte i kronikk i Aftenposten 28. mai 2020 hvorfor vi ikke feirer Hamsun, siden det i 2020 er 100 år siden han mottok Nobelprisen i litteratur.

«Markens Grøde» har også blitt karakterisert som et av de største verkene innenfor verdenslitteraturen. Nobelprisen i litteratur er vel kanskje et tegn på at dette er et verk av en betydelig dimensjon.

Peer Gynt er både eventyrer og optimist, i tillegg til en selvskrytende og brautende egoist. Han er arbeidssky, løgnaktig, illojal og ydmyk. Men han er også en ambisjonsrik forretningsmann og internasjonalist. Det med internasjonalist har gitt opphav til den gjeve Peer Gynt-prisen, som Einar Gerhardsen var den første som mottok.

Peer Gynt har, til tross for de mørke merkelappene, blitt betraktet som vårt nasjonalepos.

Jeg mener de to tekstene er av det ypperste som er skrevet, og at de må leses og markeres som de kanoniserte storverkene de fleste mener de er. Jeg tror det nemlig er slik at tekster må tolkes ut fra den nyhistoriske metoden, som betyr at teksten må forståes ut fra sin egen samtid. En må fatte konteksten for å forstå teksten.

Et verk vil på denne måten kunne vise leserne hvilke ideologier som er, eller var, rådende og sterke innenfor en kultur i en bestemt samtid.

«Peer Gynt» og «Markens Grøde» er etter denne metoden ikke mulig å tolke uten å betrakte samtiden de ble skrevet i. Dette betyr ikke at jeg mener Hamsuns eller Ibsens rasistiske og imperialistiske verdier har noe positivt ved seg, heller ikke de politiske idealene til Hamsun. Vi må derfor fortsette å fordømme alle de dystre ismene vi finner i dem, men ikke unngå å lese verkene eller markere forfatterne, og ikke minst åpne for nye leseropplevelser.