Nyheter

Kultur som bærebjelke

NAVN I NYHETENE: Tidligere kultursjef i Stavanger kommune, Rolf Norås, droppet pensjonisttilværelsen for å skrive søknaden som sørget for at Bodø blir europeisk kulturhovedstad i 2024. – Det er et privilegium å kunne bruke kompetansen sin.

Hvem: Rolf Norås (70)
Hva: Tidligere kultursjef i Stavanger kommune og strategidirektør for Stavanger2008. De siste årene har han vært mentor og konsulent for Bodøs kulturhovedstadssøknad.

– Du har fylt 70 år og gikk av med pensjon etter mange år som kultursjef i Stavanger kommune. Gikk ikke pensjonisttilværelsen helt som planlagt? 
– Nei, den gjorde ikke det. Jeg hadde lyst til å engasjere meg innen kultursektoren, for det er et privilegium å kunne bruke kompetansen sin. Jeg opprettet et enkeltmannsforetak, og arbeidet i Bodø har vært den desidert største oppdragsgiveren siden.

– Mange forbinder deg nok med at du har vært kultursjef i Stavanger kommune og året 2008 da Stavanger var kulturhovedstad. I ettertid så har du sagt at det var en spesiell prosess som bare skjer en gang i livet. Nå har du vært mentor og konsulent for Bodøs kulturhovedstadssøknad, og Bodø har blitt valgt ut til å være europeisk kulturhovedstad i 2024. Hva tenker du om det?
– Vel, man blir ofte innhentet av gamle uttalelser, men jeg står altså for det jeg sa. Omfanget fra den gang i Stavanger holder det å gjøre kun en gang. Hva gjelder rollen min i Bodø så har den vært både spennende og interessant. Bodø er en by med forutsetninger som er utrolig spennende og attraktive for Europa. I tillegg blir det den første kulturhovedstaden nord for Polarsirkelen. Byen har en kobling mellom kultur og natur, og mitt største budskap var at de måtte vise hvem de var i søknaden, og ikke kopiere andre. Bodø har et oppegående kultur- og kunstliv, et godt politisk styre og et næringsliv som støtter og stiller opp.

– Hva har din rolle som mentor og konsulent for søknaden gått ut på?
– Jeg har sittet i en sentral gruppe og vært med på å skrive søknaden. Det har vært viktig å møte juryen med det som er styrkene i byen, men også hva som er utfordringene og hvordan man kan møte disse.

– Hva vil din rolle videre være da? 
– Den er ikke helt avklart ennå. Mitt viktigste bidrag har mest sannsynlig vært arbeidet med søknaden.

– Men, vil du fortsette å være involvert? 
– Ja, og jeg har fortsatt god dialog med miljøene i Bodø. Jeg vil nok være involvert på en eller annen måte, men omfanget vil ikke være som det har vært til nå.

– Hva vil det egentlig si å være en kulturhovedstad? 
– Det sier mye om en by, og det er en stor bragd å bli det. Hva det vil si å bli en kulturhovedstad kommer an på hva byen legger vekt på som det viktigste. Bodø og mange av prosjektene kan kobles til kultur, natur og byutvikling. Jeg vil også si at de som lykkes best som kulturhovedstad er de som lykkes med å bli en mer attraktiv by for blant annet kunstnere, studenter og næringsliv.

– Nå er det kjent at regjeringen er med på spleiselaget og bidrar med inntil 100 millioner kroner. Hva tenker du om det?
– Det tenker jeg er helt som forventet, og alt annet hadde vært galt. Regjeringen gikk inn med tilsvarende beløp da Stavanger var kulturhovedstad i 2008. Bodø sitt budsjett er på 300 millioner kroner, og sett i europeisk sammenheng er ikke det veldig stort.

– Hvor viktig tror du at kultur er? 
– Det er veldig viktig, og på mange måter en bærebjelke. Man kan virkelig se hva det betyr for folk etter at vi har vært avskåret fra kultur de siste månedene. Vi blir så glade når vi kan gå på konserter, teaterforestillinger, bibliotek og kunstvisninger igjen. Streaming er ikke det samme, for vi går ikke kun for opplevelsen, men også for den sosiale dimensjonen.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er håpløst å velge kun én, for det er jo snakk om forskjellige livsfaser. Jeg kan huske at jeg nesten ikke kom over «Mio, min Mio» da jeg var barn, og som ungdom ble jeg nesten lamslått av «Hjertet er en ensom jeger». Den ble skrevet av Carson McCullers da hun var kun 22 år gammel.

– Hva gjør deg lykkelig?
– Det første som slår meg er barnebarna mine. Jeg fikk nettopp mitt åttende barnebarn, og hun heter Ellinor. Fordi hun bor i Oslo, og på grunn av koronaviruset, får jeg ikke hilst på henne før om noen uker.

– Hvem var din barndomshelt?
– Farmor. Hun ga meg en trygg og god oppvekst.

– Hva misliker du mest ved deg selv?
– Det må være at jeg har en lei tendens til å utsette ting jeg burde gjort i dag til i morgen.

– Hva gjør du når du skeier ut?
– Jeg holder meg stort sett til Italia der jeg har leilighet og mange gode italienske venner. Men, når jeg prøver å følge dem i et italiensk måltid med altfor mange retter, ender jeg alltid opp med å angre.

– Du får jo ikke muligheten til å dra dit med det første. 
– Nei, og når folk spør meg hva som er det verste for meg under denne krisen er det tre ting. Det er det at jeg ikke har fått møte mitt nye barnebarn ennå, at jeg er avskåret fra å reise til Italia, og at jeg ikke får oppleve kunst og kultur på samme måte som tidligere.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med? 
– Nina Ellen Ødegård og Anders Dale. De skulle fått spilt «Scener fra et ekteskap» hele tiden.

Mer fra Dagsavisen