Nyheter

«Dora og den gylne byen»: Et forskrudd eventyr

«Dora og den gylne byen» fungerer best når den eksentriske humoren tar overhånd.

4

EVENTYR

«Dora og den gylne byen»

Regi: James Bobin

USA, 2019

For den som har kjennskap til barne-TV-heltinnen «Dora utforskeren» (vist på NRK) kan denne familiefilmen fortone seg som helt forskrudd. Den pedagogiske tegnefilmsereien utspilte seg i barnevennlig univers der en snakkene ryggsett var det mest naturlige i verden, mens filmversjonen «Dora og den gylne byen» utspiller seg i noe tilnærmet virkeligheten. Imidlertid en virkelighet der ingen stusser over at den finnes en dataanimert rev med rød maske, som går på to ben, stjeler alt han kommer over og snakker med stemmen til Oscar-vinneren Benicio Del Toro.

Filmen ser ut til å være inspirert av en parodisk tøysetrailer laget for nettstedet CollegeHumor i 2012, der Dora var forvandlet til en actionheltinne i Lara Croft-modus. Den fikk over førti millioner treff på YouTube, noe som sikkert skapte store dollartegn i øynene på flere produsenter. Så her er vi, med en familiefilm som rundt femti prosent ren parodi og femti prosent merkevarebygging.

Les også: «Brad Pitt gjør en av sine beste rolleprestasjoner i 'Ad Astra'» (DA+)

«Dora og den gylne byen» er så ubalansert at det grenser mot det psykotiske, men er samtidig temmelig gøyal. Mye takket være hovedrolleinnehaver Isabela Moner, som er konsekvent sjarmerende som den entusiastiske gladjenta Dora. Hun har vokst opp langt inne i Perus regnskog sammen med professor-foreldrene Elena (Eva Longoria) og Cole (Michael Pena), uten annet selskap enn den dataanimerte apen Boots og sin egen fantasi.

En spennende oppvekst full av eksotiske eventyr, som ikke akkurat har finslipt Doras sosiale antenner. Selv i en alder av 16 år har hun en lei tendens til å stirre inn i kamera og spørre om vi kan stave ord (som hun gjorde i tegnefilmserien), og Dora bryter stadig ut i spontan sang i upassende situasjoner. Foreldrene føler at det er på høy tid at datteren har kontakt med ungdommer på sin egen alder, så de sender henne til Los Angels for å studere på en normal skole sammen med den jevngamle fetteren Diego (Jeff Wahlberg, som i virkeligheten er nevøen til Marky Mark).

Mens Dora prøver å navigere den urbane jungelen drar foreldrene på eventyr for å finne den mytiske inka-gullbyen Parapata. Hennes troskyldige entusiasme, nerdete intelligens og sprudlende optimisme blir ikke en suksess på en røff østkantskole der inngangene er dekket av metalldetektorer. Som uskyldige seksåringer var Dora og Diego bestevenner, men nå er han bare flau over å kjenne henne. Man kunne lett ha laget en hel «Mean Girl»-variant om Doras skoletid, men snart blir hun bortført av leiesoldater – og flydd tilbake til Peru i en liten kasse sammen med Diego, den nerdete klassekompisen Randy (Nicholas Coombe) og det snobbete skolelyset Sammy (Madeleine Madden). Ungdommene blir frigitt av arkeologen Alejandro (Eugenio Derbez), som hevder at Doras foreldre har forsvunnet sporløst langt inne i jungelen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Herfra blir «Dora og den gylne byen» et actioneventyr i stil med The Rock-familiefilmene «Journey 2: The Mysterious Island» (2012) og «Jumanji: Welcome to the Jungle» (2017). Filmen er bedre skrevet enn den er regissert, med et vittig manus av blant andre Nicholas Stoller, som er mest kjent for voksenkomediene «Forgetting Sarah Marshall» (2008) og «Neightbors» (2014) – men dessuten samarbeidet med regissør James Bobin på de to siste «Muppets»-filmene.

Man kan merke at historien har blitt betydelig justert under et hav av studionotater, og den anarkistiske galskapen har nok blitt tonet ned mange hakk på vei til lerretet. Men det er fortsatt konturene av en oppviglersk komedie her, som jevnlig prøver å bryte ut av en rammene til en konvensjonell familiefilm.

I en scene blir Dora og gjengen ruset ned av en hallusinogenisk plante som forvandler dem alle til tegnefilmfigurer, i den neste får vi en demonstrasjon av den beste måten å komme seg opp av kvikksand. Dora synger en lystig sang om bæsj, før hun løser oldtidsgåter i beste Indiana Jones-stil. Action-hardhausen Danny Trejo stemmelegger den dataanimerte apekatten Boots mens en snakkende rev svinser rundt i bakgrunnen, og så får vi sentimentale livsleksjoner om viktigheten av å være seg selv. Sånn går det slag i slag helt alt rundes av med et dansenummer. Jeg kan knapt huske å ha sett en familiefilm med en mer vinglete tone, noe som trolig er en medvirkende årsak til at distributøren UIP har valgt å ikke dubbe den på norsk.

Nyeste fra Dagsavisen.no: