Barnevern og erstatning

NRK-dokumentaren «En søsters kamp» ga en rystende skildring av sviket Mona Anita Espedal fra Sandnes opplevde fra det offentliges side. Mona Anitas historie om omsorgssvikt som fikk utspille seg over flere år før barnevernet grep inn, har bidratt til en ny debatt om erstatning for tidligere barnevernsbarn. Dessverre kommer denne debatten om igjen og om igjen, og gjerne sparket i gang når det dukker opp historier som Mona Anitas. Som en del av gjentakelsene viser det seg ofte at kommunene mangler rutiner for erstatning – til tross for minst halvannet tiårs søkelys på barn som er blitt ofre for det offentliges omsorgssvikt.

Det er samlet mye kompetanse siden begynnelsen av 2000-tallet, da Bergens Tidende rullet opp omsorgssviktsaker i Hordaland og RA gjorde tilsvarende jobb i Stavanger fra 2004. Stavanger kommunes grep var det mest profesjonelle, og inneholdt en økonomisk oppreisning begrenset oppad til 725.000 kroner og en offentlig unnskyldning. Lenge etter at Stavanger-ordningen var avsluttet drev kommunen Prosjekt Oppreisning, som også koordinerte andre kommuners arbeid med erstatninger og informerte. I ettertid viste det seg at ikke alle i målgruppen var godt nok orienterte eller i stand til å søke erstatning i Stavangers ordning.

Den rausere og mye menneskeligere ordningen Stavanger har stått for skyldes ikke minst at den statlige ordningen for billighetserstatning har vært for lite treffsikker. Når de enkelte kommuners erstatningsordninger gjerne strander på inkompetanse eller uklar juss, er tiden overmoden for å få til en nasjonal ordning.

Initiativet Venstres Per A. Thorbjørnsen tok opp før jul for å få KS til å foreta en beste praksis-gjennomgang bør få så bred støtte som mulig. En så alvorlig sak hører ikke hjemme som lokaliseringsdebatt, men når Stavanger har kompetansen bør byen ta rollen som vertskommune for en nasjonal oppreisningsordning.