Nyheter

Carpenters: Til juletider og alle tider

Hvert et sha-la-la-la, alle wo-wo-wo skinner fortsatt. Carpenters gjør suksess med et fullt orkestrert album. Og julealbumet deres er jo alltid med oss på denne tida av året.

Av: Geir Rakvaag

For eventuelle yngre lesere må vi forklare at søsknene Carpenter, Karen og Richard til fornavn, var blant 70-tallets aller mest populære artister. De hadde klippekort på hitlistene, med udødelige sanger som «Rainy Days And Mondays». «Hurting Each Other», «We’ve Only Just Begun», og selvfølgelig «Yesterday Once More». Sistnevnte en sang om selve popnostalgien, og stadig lettere å kjenne seg igjen i ettersom årene går. For Karen Carpenter var bare 23 år gammel da hun slo an tonen med «when I was young I listened to the radio» ...

Karen Carpenter døde i 1983, men nå er søsknene høyt på den britiske albumlista igjen. De gamle sangene deres har fått et nytt strøk av stort orkester. Dette er blitt en farsott de siste årene, å få Royal Philharmonic Orchestra til å legge nye arrangementer på gamle originalinnspillinger med popmusikkens legender, som Elvis Presley, Roy Orbison og The Beach Boys, og gi dem en ny runde høyt oppe på popularitetslistene.

Saken fortsetter under bildet. 

The Carpenters,KUL Anm Musikk B:«With The Royal Philharmonic Orchestra»
KUL Anm Musikk C:A & M
KUL Anm Musikk B:

Gamle sanger gjøres om igjen på Carpenters' fullorkestrerte akbum.

I motsetning til artister som ikke lenger er blant oss og kan forsvare seg, så har Richard Carpenter selv vært med på å blåse opp de gamle sporene, i Abbey Road-studioet, der han selv dirigerte orkesteret i de nye arrangementene. Pussig nok det i samme studioet som The Beatles spilte inn «Ticket To Ride», som ble den første singelen til Carpenters i 1970. Den har fått være med her også, selv om den ikke førte til det store gjennombruddet. Dette kom med Burt Bacharach og Hal Davids «(They Long To Be) Close To You» senere det samme året. Sangene til The Carpenters var godt arrangert i utgangspunktet, men «Close To You» hadde bare ti strykere. Nå er orkesteret utvidet til 80 musikere. Er det nødvendig? Nei, men det er ikke uanstendig heller, og det er et godt påskudd til å høre sangene igjen.

Les også: «Kate Bush får det til å høres ut som om snøflakene danser» (+)

Carpenters må aldri omtales med The foran navnet. «Vi mente det ville være hippere uten The, som Jefferson Airplane eller Buffalo Springfield», står det i notatene til et tidligere samlealbum. Det virket ikke umiddelbart slik. Carpenters var ikke et navn det ble snakket høyt om i mine kretser i sin samtid. De var aldri en del av en trend, Richard Nixon mente de var «det unge Amerika på sitt beste», de låt så skinnende rent at det nesten ikke var lov å høre på dem i det hele tatt, men man må jo bare innrømme at popmusikken sjelden var mer strålende sofistikert. At Karen Carpenter i 1975 ble kåret til verdens beste trommeslager i den årlige leseravstemningen i Playboy, foran Led Zeppelins John Bonham, må være den herligste provokasjonen mot rockismen noensinne.

Saken fortsetter under bildet. 

Richard Carpenter dirigerer The Royal Philharmonic Orchestra under innspillingen av det nye albumet i Abbey Road i sommer. FOTO: CARSTEN WINDHORST

Richard Carpenter dirigerer The Royal Philharmonic Orchestra under innspillingen av det nye albumet i Abbey Road i sommer. Foto: Carsten Windhorst

Duoen viste godt utviklet skjønn når de valgte materialet sitt. Flere av de fineste sangene var komponert av den sørgelig undervurderte Paul Williams, som dessverre aldri ble stjerne selv. Richard Carpenter skrev bare en liten håndfull av duoens mest kjente sanger. Den beste var «Goodbye To Love» fra 1972. Midt i denne kommer det en gitarsolo, spilt av Tony Peluso, som fortsatt høres ut som en av tidenes flotteste av sin sort. Som om ikke dette var nok fortsetter Peluso i avslutningen av låten, som om det aldri skulle være lov å spille en gitarsolo igjen siden. Dette skal forresten være tidenes første ballade med fuzzgitar på. Ble kraftballaden født her? Nei, for Karen Carpenter synger fortsatt med genuin innlevelse, uten å forsøke å slåss mot gitaren. Hun trengte aldri å ta i for å understreke innholdet i tekstene.

Les også: Nico: En av populærmusikkens absolutt største kulthelter (+)

Karen Carpenter sang er alltid rolig, behersket og behagelig. Bak den tilsynelatende lykkelige fasaden til Carpenters var det likevel mye vondt. Hennes komplekser for sitt utseende økte i takt med populariteten. Karen Carpenter begynte å se alarmerende tynn ut i noen av gruppas musikkvideoer, som «Only Yesterday» fra 1975. Det ble etter hvert klart at hun led av en alvorlig spiseforstyrrelse, kanskje forsterket av et svært hektisk program gjennom mange år. Problemene ble større og større, uten at omverdenen fikk vite om det. Vi hørte bare stadig mindre om Carpenters, helt til hun i 1982 døde av et hjerteattakk som følge av anoreksi. Hun ble 32 år gammel.

Saken fortsetter under bildet. 

Richard og Karen Carpenter i sine beste år på 70-tallet. FOTO: A & M RECORDS

Søskenparet Richard og Karen Carpenter gjorde stor suksess på 70-tallet. Foto: A & M Records

Med dette i minnet er det alltid vemodig å høre gamle Carpenters-slagere igjen. For ikke å snakke om deres praktfulle julealbum fra 1978. «Christmas Portrait» er et annerledes album fra så store popstjerner. Her får Richard Carpenter virkelig boltre seg som arrangør og produsent. Det går ti minutter med vidunderlig kor og orkester før Karen kommer inn i lydbildet slik vi er vant til å høre henne. Richard lar også orkesteret sitt spille et utdrag fra Tsjajkovskijs «Nøtteknekkeren», for å understreke at han kunne gjøre akkurat hva han ville.

«Christmas Portrait» er en veldig amerikansk jul. Det høres ut som lyden av alle de mest romantiske Hollywood-filmene om jula vi har sett. Den tilgjengelige versjonen av albumet er utvidet med sanger som ikke ble brukt i originalversjonen, men som senere kom ut som «An Old Fashioned Christmas». Vi kan tenke oss at originalen allerede var så overdådig at 50 minutter er bedre enn 70, at mindre er mer som det heter, men har ikke tid (eller lyst) til å teste ut teorien nå like før jul. Julealbumet til Carpenters er en liten julekule, en idyllisert verden der alt rundt forsvinner, og snøen bare laver ned. Det er også lett å finne en julespesial som ble sendt på TV samme år, men dette kan komme til å fortone seg som vel mye av det gode.

Aller best er det likevel å spille «Goodbye To Love» en gang til. Med eller uten stort orkester, bedre blir det aldri.

Mer fra Dagsavisen