«Jordmor på jorda»: En tippoldemor med mot

ROMAN

Edvard Hoem

«Jordmor på jorda»

Oktober

Denne høsten har Edvard Hoem pusset opp en av sine dugelige formødre, jordmora Marta Kristine som ble introdusert for ti år siden i boka «Jordmor på jorda», en ganske knapp beretning skrevet på oppdrag. Revidert og sterkt utvidet står den nå fram som en både rørende, klok og informativ fortelling om norsk fødselshistorie, strevsomt bondeliv og seig kamp mot trangsynthet og overtro.

Den høytidelige, likevel nøkterne og lette stilen til forfatteren, med et anstrøk av norrøn knapphet, omslutter mennesker og landskap. Edvard Hoems evne til å kle sine fortellinger i et skreddersydd språk er tydeligere enn noen gang i denne fine beretningen om «Jordmor-Stina». Hun er tippoldemora til forfatteren og dermed utgangspunktet for den brede slektshistorien som åpnet med «Slåttekar i himmelene» i 2014. Sånn sett er sirkelen sluttet, foreløpig. Slåttekar Knut Nesje var Marta Kristines yngste og siste av elleve barn, født i 1838 av en 45 år gammel jordmor.

Les også: I seks år har det vært stille fra Per Petterson. Nå gir han ut en bok hvor han hyller fortapte menn. (+)

Skjelettet i denne bredt anlagte fortellingen er kirkebøker, brev og dokumenter av mange slag, og de nevnes tidvis i teksten. De mange personene i historien, den store slekta som utgjør forfatterens forhistorie har alle levd, og dikteren har gitt dem liv, forsiktigvis. Han har diktet opp dialoger og samtaler, med måteholden penn. Jordmor Stina som er selve krumtappen i romanen står fram som en viljesterk og åpen karakter. Syv år gammel kommer hun med foreldrene til stedet Nesje i Romsdal, til en husmannsplass som så vidt klarer å fø den lille familien, med farens inntekter som skomaker, i tillegg. Sammen med ham vandrer hun rundt på gårdene og får tidlig innsikt i trange livsvilkår og ikke minst i kvinnenes utsatthet når de skal føde. Mange kvinner dør under fødselen, og barn dør. Såkalte hjelpekoner ble tilkalt, om de fantes, og de kunne ha de underligste oppfatninger om hva som skulle til for å berge en kvinne gjennom fødselen.

«Jordmor på jorda», med undertittelen «Huset under Blåhammaren», er også en kjærlighetshistorie, mellom husmannsdatteren Stina og bondesønnen Hans, han som også gjør tjeneste som soldat og blir sterkt merket av krigen mot svenskene i et brutalt bajonettslag ved grensen. Denne delen av historien gjør sterkt inntrykk, det samme gjør det faktum at denne mannen lar kona Marta Kristine dra til Christiania på jordmorskole et helt år, på et tidspunkt da hun hadde to småbarn på henholdsvis drøye to år, og en ettåring. Muligens var denne utflukten mer konfliktfylt enn hva som går fram av fortellingen, Edvard Hoem har også her klokelig holdt seg til antydninger og en nøkternhet som likevel gir spenning og driv til fortellingen. Det hører med til historien at Marta Kristine før den lange vandringen, til fots, til Christiania, hadde et seks ukers jordmorkurs i Molde, bak seg. På bygda ble dette brukt mot henne, hun var ikke «ordentlig jordmor». Det underslås ikke at den nybakte jordmora ble møtt med mye mistenksomhet, sladder og vrangvilje. Kanskje fordi det kostet å tilkalle jordmor, mens hjelpekonene var gratis. Her viste Marta Kristine et mot og en ureddhet som gjør inntrykk. Hun anla sak mot kvinnene som ikke ville tilkalle jordmor, noe som var påbudt etter loven. I nesten 50 år dro hun ut, i all slags vær, for å bistå kvinner i det digre Veøy prestegjeld, under lette og vanskelige fødsler.

Les også: Det har vært underholdende, opplysende og vemodig å sitte under Edvard Hoems familietre

Romanen inneholder mye informasjon om jordmortjenesten, om opplæringen og hjelpemidlene, men det hele er fint bakt inn i fortellingen, det blir aldri tørt eller oppramsende. Mennesker og natur omtales og omsluttes med varme og respekt i Edvard Hoems beretning fra først halvdel av 1800-tallet i et ganske fattigslig Norge.