Hjerteslag som slår og slår

Hjerteslag 

«Nattseileren»

Eget selskap

Hjerteslag var den beste nye gruppa fra Bergen for fem år siden, og har brukt tida etterpå godt. På Kritikertoppen for 2016 var det bare David Bowies «Lazarus» som kom foran «Sang til Sonja» i avstemningen om årets beste låt. Albumet «Vannmann86» kom på sjuende plass på albumlista, også her med både norsk og utenlandsk konkurranse. Det er store forventninger til deres tredje album.

Hjerteslag spiller fortsatt stort og flott, som et av få nyere band som får rocken til å høres relevant ut. Selv om de av og til spiller så stort og flott at de nærmer seg stadionrocken. Estetisk altså, publikumsmessig er det fortsatt mange som har til gode å oppdage Hjerteslags gode egenskaper.

Les også: Fatoumata Diawara: Ren maktdemonstrasjon (DA+)

Albumet begynner med «Nattseileren». Tittelsangen på albumet sender tankene til mørkets gjerninger, på godt og vondt. «Eg er ulven som uler mot månen/eg er ekkoet i oppgangen din» går fra det romantisk mytologiske til det trivielt hverdagslige (hvernattslige) på to linjer. Sangeren Robert Eidevik er flink til å sette små og store ord på livet, og hvordan leve det. Sangene er fulle av både sårhet og store stunder. Spesielt gripende er kontrastene i «Det Raymond sa», om å ligge i senga på rommet sitt og misunne gutten som får være sent ute om kvelden, og siden skjønne at han ikke syntes dette livet var så fint selv.

Torden og høyt tempo tar en pause i den melankolske «Farvel til musikken», som egentlig var en ønskedrøm om en duett med Kim Larsen. «Bergensk rulett» ble inspirert av Gyllene Tider. To skandinaviske navn der, som ikke egentlig ligner på Hjerteslag, men som hadde den samme holdningen til å formidle sorg og glede i sang og musikk.

Les også: I Dylans blodige spor (DA+)

Vi venter en stund på det store paradenummeret denne gangen, noe som høres like uimotståelig ut som «Sang til Sonja», for ikke å snakke om «Kong Oscars gate», som var den aller beste sangen sist. Men så kommer «Skyggesiden» og er nesten like fin, full av melankolsk ettertenksomhet og savn. Den samme stemningen forsterkes i avslutningen «Siste reis», til minne om Sven Erik Vaksdal fra gruppa Aftenlandet som døde i fjor. Sangen har et dramatisk strykerarrangement av Matias Monsen, som får avslutte hele albumet alene i et uttrykksfullt minutt.

På dette albumet gjør Hjerteslag det de har spesialisert seg på. Å høre det gjort om igjen så iørefallende ordentlig som dette, er en god opplevelse. Overraskelsesmomentet er borte, men storheten og sårheten i sangene er til å ta og føle på. Rocken blir ikke bedre i Norge i 2018.