Per Pettersons hyllest til de fortapte mannssjelene

Per Petterson retter ryggen til et utropstegn. Han sitter i sin egen slagmark, skrivestua i skogholtet som omkranser småbruket ved enden av «ei rekke med lindetrær, øverst oppe i hellingen» et lite stykke over grensa til Høland. Her har Petterson bodd i over tjue år, og når hovedpersonen i hans nye roman ikke sitter på bar i Oslo, er det langs disse veiene han kjører, svingete og smale veier som Petterson kan utenat og vet når han må ned i seksti og tredjegir. Det har blitt mange svinger siden han ga ut roman sist.

– Det er ikke akkurat frivillig at jeg har brukt seks år på denne boka, sier han om «Menn i min situasjon», som før den kommer ut er solgt til en rekke land.

At det går tid mellom hver bok er både Petterson og leserne blitt vant til. Og lesere er det blitt mange av siden han for alvor slo gjennom med «Ut og stjæle hester», en internasjonal suksess utgitt i over 50 land. Neste år kommer «Hestene», som Petterson konsekvent kaller boka, som film med Stellan Skarsgård i hovedrollen som Trond Sander. Bak kamera står Hans Petter Moland.

– Jeg er jo litt nervøs da. De forteller ikke mye til meg, men de har laget en slags trailer og lagt ut masse bilder jeg ikke visste fantes, men som jeg fant på Google. Hvis de har laget den høyonn-scenen uten å spørre meg, så ... For jeg kan sette opp ei hesje altså. Graset vokste fire centimeter maks i sommer, da kan du ikke hesje. Jeg håper de ikke har droppa den scenen, for den er viktig.

HER kan du lese Dagsavisens anmeldelse av Pettersons nye roman (DA+).

Saken fortsetter under bildet.

Per Petterson fra utgivelsen av «Ut og stjæle hester» i 2003. Den ble hans store gjennombrudd. Foto: Mimsy Møller

I «Menn i min situasjon» har faktisk Trond Sander fra «Ut og stjæle hester» en liten gjesteopptreden, i det vaklende riket til Arvid Jansen, sist hørt fra i «Jeg forbanner tidens elv» som kom for ti år siden. Den boka skrev Per Petterson med knyttnevene. Denne gangen har han «skrevet med nervene».

– Jeg våkner jo hver morgen klokka seks og tenker at faen jeg må på jobben faen jeg må på jobben og så går jeg jo hit da, sier han slår ut med armene i skrivestua.

– I lange perioder har jeg vært kjemperedd. Du tenker dette kommer jeg ikke til å få til og jeg kan ikke begynne på noe annet, og så begynner du å føle deg gammel og kanskje dør jeg når jeg er 70 og så sitter jeg igjen med denne boka jeg overhodet ikke fikk til. Da får du panikk og da er du ferdig i lang tid. Skjønner du, denne boka er skrevet i panikk, sier han mens sola slår sorgløst inn i rommet.

Utenfor er det blitt høst, for Per Petterson endelig bokhøst igjen. Han slipper å drive gård på heltid, og ikke har han og kona Pia så mange dyr lenger heller. Det ble for mye styr.

– Jeg er blitt 66 år, det betyr at det er fire år til jeg blir 70. Det er gammelt, men det kjennes ikke sånn ut da, humrer han.

Saken fortsetter under bildet. 

Per Petterson har siden tidlig 1990-tall  bodd på et småbruk ikke langt fra Hemnes i Høland. Foto: Mode Steinkjer

Ikke ser det sånn ut heller når han klyver opp stien til hovedhuset som er unntatt offentligheten. Nå er det et stort, lunt og sjarmerende hus med vinkelpåbygg og vinterhage, den gang han og kona flyttet dit først på 1990-tallet en ganske forfallen husmannsplass med dårlige vinduer, gjennomtrekk, kaldtvannskran, utslagsvask og utedo. Inne på kjøkkenet dufter det nybakt grovbrød. Per Petterson klør seg på en like nybakt rød flekk på armen, «brant meg på ei brødform» skal han mumle noe senere, men nå finner han fram smør og geitost og skjærer jevne skiver. Pulverkaffen står ute i skrivestua, proppet med bøker, gitaren, onkelens gamle trekkspill, kunst på gulv og vegger, Bragepriser, andre priser, fotografier og musikkliv. Overfylt, men likevel: – Når jeg setter meg ned her er jeg like ribba som alltid. Da jeg skrev «Det er greit for meg» satt jeg og tenkte at «du er jo forfatter, Per, du ordner dette her», og så ordna jeg det. Sånn tenker jeg ikke nå. Jeg tenker at jeg er forfatter, men kanskje er jeg ikke det lenger. Folk kan spørre meg og jeg svarer at akkurat nå er jeg ikke forfatter, sier Petterson.

Les også: Det tok Maria Navarro Skaranger tre år å følge opp suksessdebuten. Nå forlater hun Romsås. 

Møtte veggen 

Forfatteren i han har tvilt mye de siste årene.

– Underbevisstheten jobber for deg om du ikke bråker og sier «kom igjen, kom igjen». Den har alltid pleid å hjelpe meg før, men plutselig gjorde den ikke det og da gikk jeg rett i veggen. Det pleide å ta fire år, denne gangen er det to år ekstra rett ut av vinduet. Jeg har jo ikke noe annet enn dette. Jeg har ikke lyst til å bli bonde, jeg vil være forfatter.

Det endte med at en utvalgt på forlaget så sent som i fjor sommer fikk lov til å lese det han hadde.

– Og etter at hun hadde lest sa hun, «ja, hva er problemet?» Etter fem faens år! Og jeg, jeg bare «jeg skal fortelle deg hva som er problemet». Hun var enig i at det manglet ting, men det siste halve året skrev jeg mer enn jeg hadde gjort på de to forrige åra. Da var jeg i siget igjen.

– Hva kreves for å komme i siget?

– Det er ikke noe triks. Noe eller noen, ett eller annet gjør at du kan begynne på et kapittel, og plutselig er du i flyten, sier han, og beskriver det som en prosess der man skriver for å se hva som skjer.

– Plutselig skjer det noe, mens andre ganger skjer det ingenting. Jeg skrev jeg meg ut på siden og ut av det. Jeg pleier å si at jeg skriver så lite at jeg kan ikke kaste noe, men denne gangen måtte jeg kaste. Ikke mye, men for meg ble det tegn på forfall.

Han tror at hele utfordringen med «Menn i min situasjon» var at han prøvde å skrive feil bok, men at den skulle handle om Arvid Jansen var det aldri tvil om. Arvid Jansen er Pettersons «stuntmann» som han selv kaller han, som leserne har møtt i flere romaner siden han dukket opp i første linje på første side i novelledebuten «Aske i munnen, sand i skoa».

– Jeg syns han i sin patetiske skikkelse på en måte er litt heroisk også. Helter er jo ikke bare sånne som fikser alt og er sterke og flyr gjennom lufta med kapper. Han er jo liksom helten min da, stuntmannen kaller jeg han fordi han tar de harde slagene og han tar dem på så kort tid. Mens jeg tar dem på tjue år, tar han dem på to dager, sier Petterson.

Les også portrettet med ordkunstneren Kari Slaatsveen HER (DA+).

Skilsmisse og tap

Jansen er som forfatteren vokst opp på Veitvet i Groruddalen, og tiltrekkes av de samme barene og brune bulene Petterson selv likte på 1990-tallet, som Nordraak, Cordial, Lompa, Teddy’s. I den nye romanen bor han til alt overmål på Bjølsen, der Petterson har bodd. Det har gått to år siden handlingen i «Jeg forbanner tidens elv», i mellomtiden er Arvid Jansen blitt skilt og han har – som forfatteren selv – mistet nærmeste familie i «Scandinavian Star»-brannen i Skagerrak. Jansen er i det man forsiktig kan betegne som fritt fall, på evig jakt etter damer, eller «den rette», på like evig jakt etter neste drink, og med tre døtre fra et havarert ekteskap som er i ferd med å gli ut av livet hans.

– Jeg skriver ikke om skilsmissen sånn sett, men jeg skjønte at jeg måtte jeg inn i den følelsen, og jeg vegret meg fordi det var komplisert å gå inn der hvor det er gjørmete og ikke noe gøy å være. Jeg har jo vært i en sånn situasjon. Men jeg har jo forsøkt å ta Jansen litt videre. Det ble sagt om Patrick Modiano at han skrev den samme boka igjen og igjen. Det sier nok noen om meg også, og ser du i bakspeilet kan det se ut som et prosjekt, men ikke når du er der. I de to første bøkene har Jansen en søster, kanskje fordi jeg aldri har hatt en søster og jeg syns det ville vært fint å ha det. Men etter det har han bare hatt brødre. Det er min business, sier Petterson.

I «Menn i min situasjon» har Jansen tre og ikke to døtre.

– Det er ikke noen Arvid Jansen-føljetong dette, men han har en viss type mentalitet, en sinnstilstand som bare tilhører han. Og det passer meg bra å kunne ha noen av disse stolpene, som «Scandinavian Star». Jeg spurte redaktøren min om det var dumt å ta med det, men nei, det er like naturlig som at han kommer fra Veitvet.

– Rapperen Don Martin ga ut et album han kalte «En gang Romsåsgutt alltid Romsåsgutt». Kan man si det samme om deg og Veitvet?

– Ja, det tror jeg. Ikke det at jeg ser på Veitvet som lykkelandet lenger, men jeg så det som den mest grunnleggende ordentlige måten å vokse opp på. Jeg følte stor frihet, og dette var jo pionertiden. Jeg er født i 1952 og vi bodde på Vålerenga, men idet rekkehuset sto ferdig så flytta vi inn på Veitvet. Det var Selvaag selvsagt. Haakon Lie hadde kjørt forbi på Trondheimsveien og sett ned og sagt at om tjue år er alt dette slum. Det ble ikke det, men det var på grunn av egeninnsatsen til de som bodde der, med dugnader og det at de satt på trappa og pratet sammen. Men så skulle de ha balkonger. Alle hadde en kjempedugnad og bygde balkonger, og plutselig satt alle på hver sin balkong med sånn skjerm rundt og gikk ikke ut lenger. Hva var det mutter’n sa, jo nå er etterkrigstiden slutt. Da var det slutt med at alle skulle løfte i lag.

Les også: Maria Kjoss Fonn er blitt en av bokhøstens snakkiser. I to feministiske antologier skriver hun om kropp og overgrep. (DA+)

Formet av oppveksten

Petterson forteller at han har snakket med andre også om Veitvet, om oppvekst og minner, at det kunne vært hvor som helst. Han benytter det i «Menn i min situasjon», når Arvid møter Magnar, en barndomsvenn som har flytta tilbake til rekkehuset der han vokste opp:

«Så hvordan var det å flytte tilbake, sa jeg, fant du det du lengta etter. Da lo han ikke lenger, veit du hva, sa han, jeg hadde glemt hvor jævlig jeg hadde det, det er så håpløst dumt, hvordan kunne jeg glemme det, og jeg som grua meg til skolen hver eneste dag, og for å si det litt staselig har jeg gått opp og ned langs barndommens stier, og der fant jeg faen ikke mange meterne som ga meg noen glede, alt det som skjedde på de stiene.»

– Noen lengter tilbake, men det er ikke alltid like lurt. De er Veitvet-gutt i hodet, men det Veitvet de tenker på eksisterer jo ikke lenger, sier Petterson og setter på vannkokeren. Han er i rute. Fem kopper kaffe før klokka slår tolv. Han mener ikke at «Veitvet er så jævla spesielt», det kunne like gjerne vært Kalbakken eller et annet sted. Men at oppveksten har definert Petterson som person og forfatter er han ikke i tvil om.

– Det å vokse opp på Veitvet har gitt meg en viss holdning til verden, en blanding av personlig psykologi og klasse. Noen av dem som kom fra arbeiderklassen på Veitvet kom seg langt, ble professorer og, ja, ikke mange da, men det var jo sånn på sekstitallet at om du spurte noen om hva de skulle bli, så kunne de si sosialantropolog. Det var ikke mange som ville begynne i læra der faren var, men kanskje måtte de til slutt likevel. Det var en luke da jeg vokste opp hvor dette var mulig.

Jansen er preget av klassetilhørigheten. I en av scenene i boka blir han med en dame hjem til Frogner, «Ikke Frogner, Sørum, men Frogner, Oslo.» Han han aldri vært i den delen av byen før, bortsett fra på Røde Kors-sykehuset.

– Det henger igjen. Jeg var nok tjue år første gang jeg var på Majorstua, sier Petterson.

– Vi var aldri der bortsett fra da mutter'n tok med broren min og meg for å se «Grand Prix», racerbilfilmen med James Garner, og «Sound of Music» på Colosseum. Det beskriver jeg i «Jeg forbanner tidens elv». Skal jeg til noen legeting der borte syns jeg fortsatt det er ubehag ... nei, det er ikke ordet. Ubekvemt, faktisk, sier han, og istemmer at «Menn i min situasjon» i høyeste grad er en roman om klasse. Et annet eksempel er at Jansen liker å gå på teater, men er livredd garderoben. Han aner ikke om han skal gi damen som står der driks eller ikke, han er redd for at folk skal avsløre at han kommer fra Veitvet, at han ikke skal finne plassen sin og «så ville de le av meg som de lo av meg når jeg sa kakkao i stedet for kakáo».

Petterson var i teateret en gang da han gikk på gymnaset.

– Det var Ibsen og «En folkefiende». Jeg ble helt satt ut av stykket, og samtidig var det nesten umulig å være der. Nei, vi gikk aldri i teater, men kino, det holdt fint det. Det var Sinsen kino, Ringen kino og så Eldorado. Kom du fra Veitvet gikk du ikke lenger enn dit. Det med klasse har nok prega meg mer enn jeg tror. Det har vært så mye snakk om klassereisen, særlig i min generasjon, men jeg likte å være på Veitvet, likte naboene. Så begynte jeg å lese og det fikk folk med seg. Hadde kunstnerskjerf over her og greier, sier han og kaster lufta nonchalant over skulderen; – Så var det noen som ropte «ikke les så mye’a Per, husk øya dine vet du». Men det var jo bare vennlighet. Jeg hadde ikke behov for at de skulle være intellektuelle, jeg hadde hele min verden inni hodet.

– Føler du at du har tatt en klassereise?

– Nei, det har jeg ikke. Jeg slutta gymnaset etter to år, var for sjenert til å gå der. Jeg likte folka, men jeg klarte ikke å komme ut av bobla. Jeg tok artium da, gikk opp som privatist. Lå på sofaen og leste verdenslitteraturen og gikk med avisen. Men jeg var veldig alene og det preget meg. Jeg ville ikke ta denne klassereisen, jeg hadde det jævlig fint der jeg var. Jeg husker da jeg gikk ut porten på gymnaset så følte jeg det som en seier. «Nå er jeg virkelig voksen», husker jeg at jeg tenkte. Samtidig visste jeg at jeg kunne lære alt ved å lese meg til det på egen hånd.

Les også: Tove Nilsen: – Jeg ble tidlig klassebevisst

Opptrådte for dronninga

18 år gammel var Per Petterson klar over at han aldri kunne ha en jobb, eller en «stilling». Det var ikke det han var skapt for. Det ville ikke gått, mener han fortsatt i dag.

– Da bestemte jeg meg for at jeg skulle bli forfatter. Det å være forfatter er jo en sosial elevator på den måten at du spar møkk den ene dagen og så er du i diplomatmiddag på slottet den neste fordi du er invitert som en litt kjent forfatter, og så …

– Det vet du nå, men det visste du ikke da.

– Nei, ikke i det hele tatt, du tenker jo ikke at du kommer til en sånn plass i livet da noe sånt føles, ja ikke naturlig da. Men jeg har opptrådt for dronninga, i England i 2005, da «Hestene» skulle gis ut der, sier Petterson.

– Da leste jeg for dronninga, og mange andre selvsagt, pressen og Mette-Marit var der også. Men så hadde jeg en annen dronning til bords. Det var Doris Lessing. Jeg fikk jo litt sjokk da. Det var ganske morsomt, jeg leste for dronninga og etterpå sa Doris; «you did good». Hun så jeg var så jævla nervøs. Men det er denne sosiale elevatoren som gjør at du kan kjøre opp og ned og samtidig bevare en identitet og en språklighet.

Det skulle gå 17 år fra han bestemte seg for å bli forfatter, til han debuterte det året han fylte 35. Han var alene en uke da han fikk det for seg at det var nå eller aldri.

– Novellen «Jeg er vel ikke spedalsk heller» tok meg to dager. Da tenkte jeg «wow, det gikk jo! Jeg tror jeg tar en til.» Det kan godt hende jeg hadde blitt forfatter på 70-tallet, men som radikal og ung, og det å ville bli forfatter og så kjenne Edvard Hoem, Dag Solstad, Espen Haavardsholm, Tor Obrestad, de er jo ganske imponerende ... Det var ikke undertrykkende, det var rett og slett fullt og det var ikke plass til den typen stoff jeg hadde, eller som jeg ikke visste at jeg hadde da. Som skikkelig raddis var jeg glad for 1980-tallet, for da gikk alt i oppløsning. 80-tallet ga meg rom, ganske enkelt.

Olav H. Hauge på døra

At Petterson kjente noen av Norges beste forfattere allerede på den tida skyldes ikke minst bokhandelen Tronsmo i Oslo, et navn som siden nærmest har vært synonymt med Petterson og vice versa. Han drev utenlandsavdelingen i en brytningstid for all den gode litteraturen fra ikke minst USA og England, og kundene kunne rive opp bokeskene før han selv fikk åpnet dem.

Saken fortsetter under bildet. 

Det lå en litterær aura rundt Tronsmo, bokhandelen der Per Petterson jobbet i mange år. Foto: Arne Ove Bergo

– Det ligger en slags litterær atmosfære rundt Tronsmo. Jón Sveinbjørn Jónsson var der også, det var vel han som ordna at Allen Ginsberg kom og det var jo helt suverent. Jeg var ikke så starstruck da. Men da Olav H. Hauge kom så var de på callingen, «Per, du må komma opp, Hauge er her». Jeg var jo den eneste som turte å snakke til han. Så sto han der og rugget foran poesihylla, på jakt etter noe han kunne oversette. Vi hadde mye av beatfolka, og selvsagt de bra norske. Og når Jan Myrdal kom i Citroën-en sin, da ble det party, han kjøpte for tusenvis av kroner og lasta inn bilen. Kundene på Tronsmo, ja, det var så fint, sier Petterson, som debuterte med novellesamlingen mens han jobbet der, og fulgte på med romanene «Ekkoland» og «Det er greit for meg».

– Da 1990 kom var jeg materialtrøtt, men jobbet der i to år til. Da sa Torleiv Grue (forlagssjef på Oktober. Journ.anm.) at nå må du kutte ut. Jeg har jo ikke penger, sa jeg, og han bare «det ordner seg». Det var sånn med Torleiv og Geir Berdahl på Oktober. Så slutta jeg og like etter fikk jeg treårig arbeidsstipend. De visste jo ikke at jeg hadde søkt engang. Så ja, det ordna seg.

– Hvorfor var det viktig å gå tilbake til Arvid Jansen igjen, var det av omsorg for hvordan han hadde det?

– Det første kapitlet jeg skrev sendte jeg til Klassekampen og det var også det eneste kapitlet jeg hadde. Sånn er det alltid. Det ble jo ikke første kapittel da, det ble det siste i «Menn i min situasjon», eller nest siste. Så skrev jeg en del damekapitler, og det var jeg litt fascinert av det fordi jeg har jo vært den bluferdige forfatteren, eller det har jeg oppfattet at jeg har blitt oppfattet som. Retningen og blikket lå den veien, og det tok lang tid før jeg skjønte at jeg også måtte skrive om disse jentene, sier han, og nå er det døtrene til Jansen han snakker om, og det tomme hullet etter Turid, hun som dro fra han.

– Det er noe med Arvid Jansen, men hva? Det er noe som kaster et lys bakover til de andre bøkene og kanskje spesielt til «Jeg forbanner tidens elv», at han har en mangel av noe slag. Han går jo rundt og spekulerer på om han har en sprekk i grunnmuren. Han klarer ikke en viss type intimitet, og da mener jeg ikke bare i senga men det å snakke intimt, det å gi og å ta. Han veit ikke hva han skal gjøre med det han får. Han har det kanskje hjemmefra, og sånn har jeg vært litt sjøl også, og så har jeg tatt det og blåst det opp. Jansen har ikke noe problem med å få bli med damene hjem, men når han kommer dit så oppstår et nytt problem, et «hva gjør jeg nå». Ikke sånn at han er psykopat eller noe, mer sånn, hva er dette spillet, hva er intimiteten som skal være med her?

Reddet av ml og kjærligheten

Handlingen i «Menn i min situasjon» foregår to år etter «Jeg forbanner tidens elv», der Arvid Jansen i den todelte handlingen følger etter sin dødssyke mor til Danmark for å være sammen med henne, men ender med å avkreve henne omsorg for sin egen pågående skilsmisse.

– I «Jeg forbanner tidens elv» er det moren som er søyla, men Jansen er så inne i seg selv at han husker ikke hvorfor han drar etter moren, hun er døende og likevel så kommer han med «mamma, jeg skal skilles». Sånn holder han på, og sånn har han alltid vært. Jeg tenker det må være noe han ikke har fått fra barndommen, sier Petterson, men legger til at han kan ikke tillate seg å psykologisere over hendelser og personligheter.

Hans metode er å iscenesette. Om noen har spurt om ikke det å skrive er terapi, kan de ha opplevd at Petterson er blitt litt tøff i trynet.

– «Hvis du trenger terapi går du til psykiateren, da går du ikke til litteraturen, vet du.» Det var sånne ting jeg lærte meg å si, men jeg er ikke så sikker nå lenger. Både «Jeg forbanner tidens elv» og «Menn i min situasjon» har ført til en viss type erkjennelser, som å skjønne at denne mannen ikke klarer å gi og å ta en viss type intimitet, og at det har gitt store konsekvenser. Han tror han er som alle andre, men han er jo ikke det.

– Har du kjent på den erkjennelsen selv?

– Ja, jeg har det. Alle har jo i utgangspunktet mange veier og valg de kan ta, men det blir jo mindre og færre av dem etter hvert som du blir eldre. Det er mye smalere når du er seksti enn når du er atten. Arvid Jansen kunne vært meg, men det er mer interessant å skrive om det som kunne skjedd enn det som faktisk skjedde, sier Petterson, som innrømmer at han på et tidspunkt nok kunne gått den veien Jansen går i «Menn i min situasjon».

– Men jeg ble jo reddet, først av ml-bevegelsen. Vivian Gornick skrev om kommunistene at de trengte en større himmel over det harde livet sitt, en som lovte en bedre framtid. Jeg hater jo det partiet nå på grunn av den udemokratiske partikulturen, men standpunktene holder jeg mye på ennå. Jeg var ikke en sterk type, jeg visste mye og var god til å analysere, men at jeg frivillig ga fra meg verdigheten min, ja det var som en sekt jeg var med i. Det var et helvete, sier Petterson.

– Så reddet kjærligheten meg litt. Jeg ble jo sammen med en veldig ålreit jente, hun som er eksen min, og så ble jeg reddet en gang til av hun jeg er gift med nå. Man blir ikke reddet av damer, det kan man jo ikke si, men det er noe med trygghet, som Fru Jondal og Arvid i «Menn i min situasjon». Det virker som om Arvid trenger en viss trygghet.

Les også anmeldelsen av Jon Michelets «Krigerens hjemkomst»

Mistet fire av sine egne

Om Per Petterson skal sette en merkelapp på «Menn i min situasjon», slik han pleide å gjøre før, må den ha en viss tyngde selv om det er nok av «slapstick»-episoder i Jansens kjølvann.

– I gamle dager pleide jeg å si litt kule ting, som var litt sant og. Ting som at «Det er greit for meg» er en Jimi Hendrix-bok, eller at «Til Sibir» er en Puccini-bok. Det kom an på hva jeg hørte på mens jeg skrev. Og jeg spilte jo en sånn kassett med Puccini «favorites» da jeg skrev «Til Sibir». Døtrene mine ble ganske lei. Men én gang våget vi oss i operaen, det var den gamle, og så hørte vi introen til en av ariene, og da sa den ene av jentene, pappa, nå kommer´n, nå kommer´n. Hun visste akkurat hvilken det var.

– Og denne gangen er det Mahler?

– Ja, det har vært mye Mahler nå, jeg hørte ikke så mye på Mahler før «Menn i min situasjon», men tar man med i beregningen at det har gått seks år så har det vært veldig mye Mahler, skifta jo fra 1. og 9. til 5. symfoni da, og den er jo helt mega. Jeg har hørt mye klassisk musikk, til og med lært meg å like cellokonserten til Elgar og den er jo steinhard.

I «Menn i min situasjon» har Jansen mistet fire familiemedlemmer i skipet som brant. Per Petterson mistet også fire av sine, moren og faren, en bror og en niese, da «Scandinavian Star» brant 7. april 1990 og krevde i alt 159 menneskeliv. Hendelsen og tapet dirrer som en grunntone gjennom «Menn i min situasjon», som det også har gjort i deler av Pettersons forfatterskap.

– «Scandinavian Star», det er som hardingfela hvor disse strengene i bånn farger alt uansett hva du spiller. Og jeg syns det spiller en rolle at det er med. Når eksen har skrevet dette brevet til Jansen hvor hun egentlig gjør det slutt, så kommer denne brannen og han sier, «Døden kom henne i forkjøpet». Og i en annen situasjon drar Jansen det høyeste kortet i bunken, sier Petterson om passasjen der Jansen ligger naken i senga med «Mahler-dama» som spiller Mahlers 9. symfoni fordi «hun har fått nok, det vil si ingenting» ut av Jansen.

«Og så dro jeg det høyeste kortet jeg hadde i stokken. Jeg frikjente meg. Jeg brukte det brennende skipet som skjold, jeg var skamløs, jeg er skada, sa jeg, det er derfor.»

– Jeg har aldri gjort det selv, men jeg har tenkt noen ganger at der kunne jeg ha redda meg ved å trekke det høyeste kortet, sier Petterson.

– Det er ganske kynisk, men det som skjedde der finnes det ingen logikk i. Å lage noe fornuft ut av det eller gjøre det forståelig, er umulig, sier Petterson om «Scandinavian Star», som siden hendelsen har vært gjenstand for en rekke rapporter og granskninger. Det ble opprinnelig konkludert med mordbrann, men så sent som i år slo den stortingsoppnevnte granskningskommisjonen fast at det ikke var grunnlag for å si at brannen i 1990 skyldtes sabotasje. Det har ikke de etterlatte slått seg til ro med.

– Kan litteratur gjøre en sånn tragedie forståelig?

– Nei, men litteratur kan si det som ikke er så lett å si i virkeligheten. Jeg er ikke plaga av det, har ikke vært plaga på mange år. Jeg satt jo i styret i støttegruppa sammen med broren min. Vi ble enige om at vi skulle kjøre dette i to år, så går vi av og resten er personlig. Det har noe med identitet å gjøre også. Jeg hadde gitt ut to bøker, jeg ville være forfatter. Jeg skulle ikke være han dette hadde skjedd med. Jeg har møtt folk tjue år etterpå, og de er fortsatt den «dette har skjedd med», det viktigste som har skjedd i livet deres. Det kan hende det er sant, men samtidig kan du ikke la det stoppe identiteten din på et visst punkt. Det ville ikke jeg og det ville ikke broren min.

I boka oppsøker Arvid Jansen for en enkelt gangs skyld graven som han ellers aldri går til. Det kjenner Petterson seg igjen i.

– Jeg går aldri på den grava, jeg gjorde det de par-tre første julene men jeg ser ikke noe poeng med det. Og det viser bøkene mine også, at jeg tenker jeg mye mer på folka da de levde, som «Til Sibir» som på en måte er stolpene i mutterns liv. Og bestefaren min som var møbelsnekker, eller det å skrive om min mor som ikke er min mor i «Jeg forbanner tidens elv». Og forholdet mellom sønn og foreldre i «I kjølvannet», som handler om Arvid Jansen og faren hans, sier Petterson, som nærmest sammenligner skriveprosessen rundt dette som method acting.

– Jeg er ferdig med «Scandinavian Star» for lenge siden. Men det danner jo et slags tungt bakteppe for Arvid Jansen i bøkene. Jeg sier bare skipet som brant og så får folk finne ut av det selv. Modernismen har jo tross alt eksistert ganske lenge nå, du trenger ikke forklare alt.

Les også portrettet med Ane Dahl Torp: – Hva faen skal jeg i Hollywood? (DA+)

Ny mannsrolle

Det var da han skrev «Ut og stjæle hester» at Petterson lærte seg å la dialogen løpe linja helt ut, til den er over, og på samme vis la scenene tømme seg.

– Jeg er blitt en sceneforfatter, hvor jeg tar med det som skjer og ikke refleksjonene mellom. Det er ikke noe jeg har lært meg, men da jeg var ferdig med «Hestene» så skjønte jeg at jeg kunne jo skrive scener. Jeg liker å skrive dialoger for å se hvor de fører hen. Men det er klart, er det en far og en datter og inngangen er litt alvorlig, så skjønner jeg at her bør det bli sagt noe som har betydning for romanen, sier Petterson.

Saken fortsetter under bildet. 

– Jeg liker boka, syns den ble ganske bra, sier Per Petterson om sin nye roman. Foto: Mode Steinkjer

Forholdet mellom foreldre og barn står også denne gangen sentralt, og særlig danner Arvids forhold til eldstedatteren Vigdis en rød tråd gjennom handlingen. Det er ikke alltid godt å vite hvem som er den mest ansvarlige av dem, Arvid, eller datteren på elleve, og han skal da også bli satt på prøve.

– Verden har endret seg mye på årene som har gått siden forrige roman. Hvordan vil Arvid tåle møtet med verden der ute?

– Mannsrollen har vel blitt mer mann enn han har vært på lenge i polariseringen mellom kjønnene, og metoo-kampanjen er en del av det og en veldig positiv ting selv om den rammer litt skeivt iblant. Jeg er litt enig med Åsa Linderborg, jeg håper Kevin Spacey kommer tilbake fordi han er en god skuespiller. Samtidig er jeg grunnleggende enig i kampanjen, slår han fast.

– Arvid er jo født omtrent da jeg er født og han er et barn av sin tid. Det med samliv var ikke noe som ble snakka om og ikke en del av «Debatten» på TV. Mutter'n og fatter'n var kjempetause om det og var et veldig umake par. De burde ikke vært gift, hadde ingen naturlig intimitet og jeg så dem aldri gi hverandre en klem engang. Samliv ble ikke snakka om. Nå blir det jo snakka om hele tida og det er bedre det selv om det snakkes for mye noen ganger. Det blir et så vanlig tema at det spoleres fordi det blir så allment. Jansen klamrer seg til det han var, mener Petterson, og legger til:

– Jeg liker boka, syns den ble ganske bra. Den har et språklig trøkk syns jeg som ligger et hakk høyere enn før. Og ikke ble det så mange punktum heller. Redaktøren min mener det er en viktig bok, ikke når det gjelder terapi og sosiologi, men at det er en viktig bok for menn. Vi får håpe det, at det blir et lite hull etter «Menn i min situasjon» om man tar den vekk.