Per Petterson: «Som å få pustet fortellingen rett inn i øret»

ROMAN

Per Petterson

«Menn i min situasjon»

Oktober

Abonner på kulturavdelingens ukentlige nyhetsbrev her for flere anmeldelser.

Med sin nye roman «Menn i min situasjon» har Per Petterson brettet et mjukt, varmt pledd over alle enslige, fortapte mannssjeler i hovedstaden. Her representert med forfatteren Arvid Jansen og hans miserable singelliv på Bjølsen. En ikke ukjent figur i Per Pettersons litterære univers. Han dukket opp allerede i debutboka «Aske i munnen, sand i skoa», og var sist sett i den fine romanen «Jeg forbanner tidens elv» fra 2008. Nå er han hentet fram igjen i forfatterens første roman på seks år, en krønike om ensomt, desperat manneliv i Oslo.

Kona Turid forlot sin forfattermann for et år siden og tok med seg de tre døtrene og flyttet til Skjetten. Arvid Jansen holder ikke ut å sove aleine i dobbeltsenga, og havner ofte i baksetet på sin slitne Mazda med et teppe eller ei jakke til vern mot kulda. Eller han kjører rundt i Oslos nærområder på måfå, ofte oppsøker han byens barer der det finnes villige kvinner som inviterer Jansen opp i senga.

Les også: God humor fra Agnes Ravatn

Å lese Per Petterson er som å få pustet fortellingen rett inn i øret. Det hele så mykt og lett, men også mørkt, tett og ganske beskt. Setningene flyter av sted, litt over stokk og stein, likegyldige til regelverk og smålig skolegrammatikk. Arvid Jansen er på kjøret, fortvilelsen og desperasjonen tyter fram mellom hvert komma. Han føler seg utradert, hans tidligere liv, familielivet, er gått fløyten, det er borte. Han klamrer seg til en sølvbuddha på skrivebordet, et minne om moren som døde i den store skipskatastrofen, sammen med faren og to av brødrene.

Få kan som Per Petterson male fram Oslo så usentimentalt, ømt og nesten omfavnende. Til og med et slagsmål utenfor en bar i Tollbugata, på selveste Julaften, får en slags glans av noe tilgivende. Selv når han ligger der med blodig nese i snøen. Her er situasjoner og scener tett opp til komedien, som når Arvid Jansen havner i en leilighet på Frogner og forteller at han er oppvokst på Veitvet. Når kvinnen i rommet litt likegyldig spør hvor det ligger, svarer Jansen at det ligger helt nord i Finland, tett ved grensen til Sovjet. Noe som ikke vekker den minste forbauselse.

Les også: Varg Veum mot verden

Den delte byen Oslo vises fram, den har både mørke og sjarmerende sider, og den har alle «mellomrommene», gater og steder og barer som flyter et sted midt mellom. Arvid Jansen kan til sin forbauselse oppleve å få et av sine beste kyss nettopp på en veranda i en gammel trevilla på beste vestkant.

Per Petterson veksler lett og ledig i tid og rom, her er såre tilbakeblikk på tidlige år med forelskelse og begjær og sterk tro på en lys framtid, familieturer og gode hverdager. Nå er de skiftet ut med pappaturer med tre jenter i baksetet på Mazdaen og enda oftere med ensomme langturer på småveiene på Nedre Romerike og kalde netter på bussholdeplasser og avkjørsler. Et plutselig morgenmøte med en hest på en enslig vintervei er et poetisk, drømmeaktig klipp i hverdagen. Slik Per Petterson også kan skrive om de helt miserable hverdagskveldene i baksetet på en bil: «Jeg kan se dem for meg, alle bilene parkert på steder som dette, langs veier og gater, ved bussholdeplasser, i garasjer og oppkjørsler, med menn i min situasjon, halvt liggende, halvt sittende i setet med frakken og bilen trukket tett omkring seg i et forsøk på å sove et par timer aleine, og til slutt liksom hentes i svarte natta av mjuke hender og lydløse vinsjer halt sammen i lange rekker etter hverandre, skjerm mot skjerm ...»

Les også: «For vi er gutta»: Sår og malmfull

Det er dette blikket til Per Petterson, denne omsorgsfulle beskrivelsen av det trivielle og banale som løfter også denne beskrivelsen av trist menneskelig erfaring opp til fellesskap og erkjennelse. Uten å glemme de litterære verdiene og den betydningen litteraturen har hatt i Arvid Jansens liv. Gjennom hele romanen nikker han vennlig til sine kolleger. Når han åpner et kapitel med de samme ordene som Marcel Proust brukte i åpningen av sitt store verk, «På sporet av den tapte tid», eller hilser til Hemingway eller Camus, bringer han inn litteraturen som kraft og trøst.

Musikken er også en oppstiver, det samme er fru Jondal i naboleiligheten, som har mer å by på enn hjemmebakt kake. Med «Menn i min situasjon» viser Per Petterson hvilken unik forteller han er. Ligaen av skuffede, enslige og desperate menn har fått et løft rett inn i litteraturens førstedivisjon.