Nyheter

Hedmarkingen som ble Skeivå-sjef

Det tok to år fra Daniel Bøhn Rayner (26) skjønte at han var homofil til han sa det til noen. At «jævla homo» ble brukt som skjellsord i skolegården var en av grunnene.

Da Daniel Bøhn Rayner (26) flyttet til Stavanger i 2012 falt han pladask for byen. Tidligere jobbet han i Oslo, men hovedstaden var litt for stor for hans smak. Han likte ikke å gå gjennom hele byen uten å snakke med et eneste menneske på veien. Sånn er det ikke i Stavanger – i alle fall ikke nå som han har karriere i politikken og er festivalsjef for Skeivå. Nå kan han ikke gå gjennom sentrum uten å treffe noen han kjenner – og han elsker det. Han vil gjerne bli lenge i Stavanger, og kommer nok aldri til å flytte tilbake til Hedmark. Det er for lite. Men han likte seg godt der før, og han beskriver barndommen på det nedlagte småbruket på Ilseng som «helt fantastisk». En barndom hvor han klatret i trær, bygde trehus og løp rundt på bestefarens tidligere minkgård.

– Jeg har aldri hatt lyst å drive gård, men jeg elsket å bo på gård. Det var en enorm frihet. Det var rett og slett fantastisk, sier Rayner, som er fra det lille tettstedet Ilseng utenfor Hamar.

Selv om barndommen var fantastisk ble ungdomstiden litt mer forvirrende. Da han var 16 år merket han at noe skjedde. Han var ikke tiltrukket av jenter lenger, og plutselig fikk han sommerfugler i magen av gutter. Han begynte etter hvert å forstå hva som var i ferd med å skje, men det var ikke mye hjelp å få på Ilseng i 2008. Det var ingen som kunne fortelle eller forklare hvordan det var å være homo. Han hadde aldri blitt fortalt at gutter kan like gutter. Derfor gikk han på biblioteket, og fant til slutt en bok som handlet om «sex, onani og forelskelse og sånn».

– I den boken var det et halvt kapittel som handla om homofili. Og det som sto var stort sett at «homofile menn er menn som liker menn. Lesbiske kvinner er kvinner som liker kvinner. Bifile menn og kvinner er menn og kvinner som liker menn og kvinner». Ja … Jeg fikk jo ikke akkurat så veldig mye ut av det, sier han.

Etter hvert skjønte han at han var homofil, og etter hvert turte han å si det høyt til seg selv. Så sa han det høyt til et par venninner. To år etter han erkjente det for seg selv, var han klar for å fortelle det til familien og resten av verden.

Rayner forklarer at han hadde en veldig god kom ut-opplevelse, men at det var tiden før som var vanskelig. Og at det var tiden før som gjorde at han ventet to år med å komme ut. Han var 16 år og gikk på byggfag på videregående da han fant ut at han likte gutter, og der var «homo» et av de mest brukte skjellsordene.

– Du ble kalt «homo» nesten uansett hva du gjorde. Sagde du feil var du homo. Mista du en murstein var du homo. Drakk du pulverkaffe var du homo. Og om du, Gud forby, gikk kledd i rosa – da var du i alle fall homo.

Han husker veldig godt en gang han sto i kantinekøen på skolen. Han skulle kjøpe lunsj da han plutselig hørte noen skrike «jævla homo». Ordene ble skreket med en aggressivitet som gjorde at hjertet dunket og kroppen stivnet. Tenk om de ropte det til han?

– Det viste seg at det bare var noen som hadde tapt i et kortspill. Men jeg var så sikker på at «nå vet de det. Nå vet alle det». Sånn var det i to år på videregående. Jeg kunne jo ikke komme ut av skapet da. Disse folkene var ikke klare for at jeg skulle komme ut.

– Derfor tok det meg sabla lang tid å komme ut, fordi jeg ikke hadde en bra opplevelse i forkant. Og det er sånne ting folk ikke tenker over, hvor mye «jævla homo» i skolegården kan bety. Og det passer jeg på å si til elever når jeg holder foredrag; at det er helt normalt å føle seg jævlig når du skjuler noe.

Selv om statistikker og rapporter viser at det er enklere å være homofil i byen enn på landet, opplevde han aldri noe vondt etter han kom ut. Tvert imot opplevde han et samhold i bygda som han ikke tror han vil oppleve igjen andre steder.

– Alle kjenner alle, og du vet ting sprer seg fort hvis du gjør noe dumt. Det var sikkert fordommer mot meg, men jeg var aldri «homoen». Ja, jeg var homo, men først og fremst var jeg sønnen til Astrid og Paul, og han som reiv ned postkassen da han øvelseskjørte. Det synes jeg er herlig, sier han.

Da han i 2012 bestemte seg for å flytte hjemmefra og studere falt valget på Stavanger. Planen var å ta forkurs til ingeniør. Målet var å komme seg inn i olja, bli rik og kjøpe hytte i Sirdal. Men han visste at kampen om jobbene var hard.

– En dag leste jeg en artikkel om at folk med verv kommer høyere opp på søkerlisten. Så da tenkte jeg bare «ok, da må jeg jo få meg et verv», sier han.

På det tidspunktet bodde han sammen med Antonia Kvalsvik (Ap), og hun hjalp ham med å komme inn som styremedlem i Ullandhaug AUF. I tillegg jobbet han frivillig i Røde Kors. Å jobbe frivillig synes han var fantastisk, både fordi han fikk hjulpet andre, men også på grunn av de engasjerte menneskene han møtte. Han ville gjøre mer frivillig arbeid, men samtidig ønsket han å møte engasjerte og single homser. Men hvor skulle han finne dem? Jo, LLH Rogaland.

– Akkurat da søkte de styremedlemmer, så jeg skrev en søknad og sendte av gårde. Plutselig fikk jeg svar, og jeg ble spurt om jeg ønsket å bli nestleder. Sånn helt plutselig. Så da ble jeg nestleder, da, sier han og ler.

I Rogaland Ap steg han raskt i gradene. Kort tid etter han ble styremedlem i Ullandhaug AUF ble han valgt til leder. Etter det ble han fylkessekretær i AUF Rogaland, før han ble valgmedarbeider og endte opp som politisk rådgiver i Rogaland Aps fylkestingsgruppe, hvor han er i dag. I tillegg gikk fort nestledervervet i LLH (nå FRI Rogaland) over til et lederverv. I januar i år ga han seg som leder, og ble valgt inn i sentralstyret til FRI, i tillegg til at han ble festivalsjef for den 20. Skeivå i rekken. Som leder i FRI i var det én ting han brant litt ekstra for; handlingsplaner.

– Jeg vet at det er det minst sexy ordet som finnes, men det er så viktig. Ungdomskafeen vår betyr mye for mange, og det samme gjør Stavanger på Skeivå. Men her oppholder folk seg bare en brøkdel av tiden; til sjuende og sist er det i kommunen de er alle andre dager. Og da er det viktig at kommunen passer på at alle innbyggerne har en stemme, at de føler seg hørt og blir tatt vare på.

– Som leder i FRI følte jeg at det var mitt ansvar at de ble hørt, og forhåpentligvis gjør fungerende handlingsplaner i kommunene livet til mange mennesker mye bedre, sier han.

Her er Daniel Bøhn Rayner på scenen under årets pride-festival.

Han er glad for at verden har gått framover siden han selv var ung og på vei ut av skapet, og at ungdom nå har store apparater og flere informasjonskilder rundt seg. Likevel er fordommene der fortsatt, og Rayner mener mange av fordommene kan komme fra foreldre.

Jeg pleier å si at middagsbordet er vår verste fiende. I min egen oppvekst samlet vi oss alltid rundt middagsbordet for å snakke om dagen vår, hvem vi hadde vært med og verden rundt oss. Og man blir jo påvirket av hva foreldrene mener om verden. Jeg husker jeg mislikte mennesker bare fordi mamma gjorde det, sier han og trekker på smilebåndet, liksom unnskyldende.

Barn har i utgangspunktet null fordommer – det er det som er så herlig med dem. Men dersom mamma sier «æsj» når hun hører at Turid i barnehagen har to pappaer, så vil etter hvert også barnet tenke «æsj» om Turids to pappaer.

Gjennom FRI holder Rayner ofte foredrag for ungdom, og da legger han stor vekt på at du ikke kan se om noen er homo. Du kan mistenke eller tro, men du vet ikke før de sier det selv. Barn og unge forstår det. Ofte er det de voksne som ikke forstår det, sier han.

– Det er ikke sånn at du blir rosa med en gang du kommer ut av skapet.

– Hva mener du med det? Putter folk deg fort i bås?

– Umiddelbart, svarer Rayner, nesten før spørsmålet er ferdig stilt, og forklarer at noe av det mest irriterende han vet er når han er på fest og fremmede jenter blir gjort oppmerksom på at han er homofil.

Det første spørsmålet han får er som regel om han vil bli med dem ut på shopping og om de skal bli bestevenner.

– Jeg har aldri vært en særlig populær fyr, men hver eneste gang jeg er på fest kommer det jenter som vil bli bestevenn med meg når de får vite at jeg er homo. Noen er greie, men andre klenger seg fast fordi de «alltid har ønsket seg en gay best friend», sier Rayner.

– De bryr seg jo egentlig ikke om hvem jeg er – de bare ser på meg som en rosa enhjørning de vil ha med seg hjem. De objektiviserer meg på grunn av legningen, og det er ufattelig irriterende.

– Så vi har kanskje ikke kommet så langt som vi hadde ønsket?

– Årets Skeivå-kampanje er «en vei å gå». Og den kampanjen tror jeg nesten vi kunne hatt gående de neste 20 årene.

Årets festival er den 20. i rekken, og festivalen har aldri vært større. Rayner tror ikke Turid Tafjord, som startet homodagene i 1999, hadde sett for seg at det skulle vokse til å bli så stort.

– I Oslo og Bergen er jo pride blitt et event folk drar til, og det påvirker byen på en positiv måte; for taxier, restauranter og hotell. Det samme håper jeg snart kan skje i Stavanger, sier han.

– I tillegg håper jeg jo at Stavanger på Skeivå gjør at siddisene er stolte av byen og mangfoldet. Jeg håper vi kan snu dårlige holdninger til gode, og at de med allerede gode holdninger bare blir ekstra stolte, legger han til.

Å være festivalsjef i jubileumsåret har vært veldig lærerikt for Rayner, selv om det har vært mye historie å ta hensyn til. Han har beholdt de tingene som alltid har vært der, samtidig som han har lagt til nye. Det har vært skummelt å ta over en festival med så mye historie, men han er veldig stolt over hvordan jubileumsfestivalen til slutt ble.

– Kommer du til å være festivalsjef igjen neste år? 

Han tygger litt på det. Smiler. Ler.

– Nei. Ikke fordi det ikke har vært gøy, men det tar på. Når du er festivalsjef for en festival av denne størrelsen krever det at du har mye tid å bruke på det. Alt gjøres på dugnad, og jeg har en krevende jobb ved siden av. Jeg har vært i FRI-ledelsen i fire år og festivalsjef én gang. Jeg tror det er på tide å trekke seg litt unna og la andre få styre. Men jeg er fortsatt sentralstyremedlem i FRI, så det er jo ikke sånn at jeg trekker meg vekk for godt. De blir nok aldri helt kvitt meg, sier han og ler.

Selv om ikke oljedrømmen ble noe av er Rayner fornøyd med der han er nå. Han vil fortsette å jobbe med handlingsplaner og for at ungdom skal ha det bra. Og han er fornøyd med at ikke alt gikk helt etter planen. At han, en «enkel gutt fra Hedmarken» flyttet til Stavanger uten politisk interesse, og endte opp med en jobb i fylkespolitikken og som et sentralt medlem i FRI, er noe han sier med stolthet.

Men nå som oljå er lagt på hylla, hva er drømmen nå da? 

Han tenker litt på det. Sier han har både små og store drømmer. En av de store drømmene er den klassiske drømmen om mann, barn og hus. En annen er å være en god støttespiller for FRI det neste året. Dessuten håper han jo at Arbeiderpartiet vinner lokalvalget i 2019.

Men først og fremst drømmer jeg om 23. september. Da er pride-sesongen ferdig, og da skal jeg sove 12 timer i strekk, sier han og ler.

Les også om Turid Tafjord (62) som startet homodagene i 1999.

Les også om Claire Gouldthorpe som er prest og gift med en kvinne.

Les også om Arve Andersen som kjemper mot homofobi i idretten.

Mer fra Dagsavisen