Ny norsk krimserie: Tristingen Wisting

2

KRIMDRAMA

«Wisting»

Viaplay

Premiere Viaplay/TV3 torsdag 11. april

Hans navn er William Wisting, hovedperson i Jørn Lier Horsts bestselgerkrim. To av bøkene er blitt til TV-serien «Wisting», Viaplays største seriesatsing noen gang – og ifølge Viaplay selv «en av norgeshistoriens største dramaserier». Det kan godt være, men en skrytesetning av den typen er egentlig like mye verdt som reklameskilt av typen «kanskje byens beste kebab».

At en TV-serie har stort budsjett, og mange kjente skuespillere med på laget, trenger ikke være en garanti for kvalitet og suksess. I denne serien spiller Sven Nordin hovedrollen.

Skuespillerveteran Nordin har framtoningen til en stødig politi, det skal det ikke være noen tvil om. Problemet er at han er omgitt av replikker som «nå setter vi inn et ekstra gir, folkens!» og «hungersnød kan være ganske altoppslukende greier».

Les også: Se krim på TV i påsken? Her er oversikten (+)

I vårt første møte med Wisting er han på selvrealiseringskurs. Han er nedbrutt etter at kona gikk bort i sykdom tidligere, og prøver å løfte seg opp litt. Journalistdatter Line jobber i VG, sønnen er bistandsarbeider, og kontakten dem imellom er så-som-så. Familietristessen deres blir ettertrykkelig demonstrert et godt stykke ut i handlingen, i tilfelle vi ikke har skjønt at familien sliter.

Men det har vi jo, så skildringen av et trist juleselskap er blant overtydelighetene serieskaperne har grepet til. Du skal ha vært unna skjermen ganske lenge, for å ikke ha fått med deg at Wisting er lei seg. Når han legger seg bades den tomme dobbeltsenga hans i melankoliblått lys, men for sikkerhets skyld ser han lengtende på konas tomme hodepute før han sover.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Det er mulig tungsinnet har gått utover etterforskningsinstinktet og egenskapene hans som politi, men det er ikke den type nivå av realisme denne serien streber etter. Fokuset i handlingen er på kriminalintrigen, og det sensasjonelle at en amerikansk seriemorder kan være løs i Larvik!!! Han kan ha drept en imponerende mengde unge jenter her, i 20 år! Og det uten at Wisting og kollegaene hans har enset noen ting. Selv ikke da en niese til en kollega forsvant, har de ant muffens. En mann er også funnet mumifisert i Wistings nabohus, uten at politiveteranen har tenkt noe mer på den saken. Det er jo sånt som skjer. Journalistdatteren hans oppdager derimot at noe skurrer ved naboens død, etter at hun snakker med noen folk i byen.

Les også: Krimforfatter Torkil Damhaug gir deg sine beste lesetips (+)

Det er mulig jeg er kritisk anlagt, men her det jo en del som tyder på at Wisting og Larvik-kollegaene hans ikke er de mest årvåkne politifolk i landet. Dette kunne vært en sak for Spesialenheten. I stedet får de FBI på besøk. Seriemorderen som befinner seg i Vestfold, i Larvik, kanskje i Stavern, har vært blant FBIs mest ettersøkte i veldig mange år. Agent Maggie Griffin (Carrie-Anne Moss fra «Matrix»-filmene) har jakta på ham hele karrieren. Ikke rart hun er litt barsk og bister, og synes Larvik-politiet er passive typer. Hva slags menneske hun er får vi lite kjennskap til. Det skal holde at hun er FBI, men så er ikke karakterene i denne serien rikt utstyrt med menneskelige egenskaper. Noen av dem er med mest for å oppsummere handling, eller for å lage lyd ved transportetappene. Ikke all dialog dirrer av intensitet heller. Som replikkvekslingen mellom FBI og Larvik-politiet når amerikanerne har landet, som går omtrent som dette:

– Vi har det fineste spahotellet i landet.

– Skal vi bo der?

– Ja.

Noen ganger skal dialogen understreke noe viktig. Som dette med at Wisting tross alt er en omsorgsfull far. Han sier faktisk «gutten min» til sin forholdsvis voksne sønn i ett sett. Det låter litt insisterende, eller creepy, men Wisting gjør altså så godt han kan. Alt mens datteren Line driver med egen research, uten å vite at en seriemorder er løs i Larvik. Politipappa Wisting kan jo ikke fortelle journalistdatteren om saken og røpe alt for seriemorderen. Dette er egentlig en plausibel del av intrigen, hadde det ikke vært for at Wisting ikke vier det en tanke at datteren hans oppsøker den ene skumle typen etter den andre – potensielle seriemordere alle mann, eller det åpenbare faktum at hun i egen person er morderens drømmeoffer. Derfor opplever vi henne stadig alene i mørke knirkende trehus – i klassiske skvettesituasjoner, til den hule lyden av kråker, togsirener i det fjerne og med skummel musikk til.

Les også anmeldelsen av Tom Egelands nye spenningsroman «Falken»: Skremmende aktuell (+)

Samtidig passer serien seg å skape stemninger av ubehag og reell uhygge. Det prates og prates om massedrap, men faktiske scener av uhyrlighetene som kunne skapt følbar uhygge og mørk, rystende atmosfære kommer ikke. Det er vanskelig å unngå det uengasjerende kosekrimlandskapet, når man skal lage en bredest mulig krim. En annen utfordring serieskaper Trygve Allister Diesen og en mengde manusforfattere har hatt med dette prosjektet er å levendegjøre kriminalhistorien og sannsynliggjøre en svak intrige. Da hjelper det ikke å ha et a-lag av skuespillere som her – Mads Ousdal, Gard B. Eidsvold, Thea Green Lundberg i store roller, i tillegg til nevnte Sven Nordin og Hollywood-stjernen Carrie-Anne Moss.

Etter noen episoder klarer historien å sette fart på tross av Wistings trege oppfattelse, hans triste hjemmeliv og krangling mellom FBI og norske kolleger. Et imponerende antall skjeletter blir funnet i en brønn, pressen har fått snusen i hele historien, og Line Wisting kan uanende ha kommet for nær farlig mann. Så skjer det så mange sammentreff på en gang, at det får et møysommelig stablet korthus til å ramle sammen igjen. Hendelser som involverer Wisting personlig. Da forlater vi en kriminalhistorie til fordel for en Hardyguttene-historie med seriemordervri, eller en sirlig konstruert, tynn spenningshistorie i beste 80-tallsvideothriller-tradisjon.

Anmeldelsen er basert på fire av ti episoder.