Av Eirik Faret Sakariassen, Stavanger SV
I år har jeg sommerhospitert på Forus Transittmottak. Det har gitt et nært, ærlig og fint møte med mennesker på flukt og som søker asyl i Norge. Men hvorfor er det så få på Forus?
I fjor var situasjonen en helt annen. Til tider føltes det kaotisk, selv om det norske systemet og kommunene håndterte situasjonen godt. Man kan mene mye om det som skjedde, og måten det skjedde på, men i ettertid vil jeg påstå at systemene våre håndterte den store flyktningeankomsten godt. Verre var det for verdiene våre.
På Forus Transittmottak, driftet av Abri Vekst gjennom avtale med UDI, er det denne uka 98 beboere. De er, med full kapasitet, bergenet til å kunne huse 1000 beboere. På det meste var det 932 som bodde på mottaket på Forus. 18. november i år går deres kontrakt ut. Da skal det, slik jeg tolker situasjonen i øyeblikket, legges ned. Er flyktningekrisen avblåst?
I kantina på Forus transittmottak blir jeg sittende med tre menn fra Etiopia. Vi snakker om den betente situasjonen i deres hjemland, hvor myndighetene aggressivt slår ned på demonstrasjoner og hvor sivile mister livet. De er bekymret for sitt hjemland og kommer ikke i kontakt med venner og familie. Det er uendelig langt borte fra min egen hverdag, hvor jeg omgis av de jeg er glad i og hvor jeg alltid kan føle meg trygg.
En av dem setter øynene i meg, og sier: «Jeg lever i stress. Jeg blir flau over å tenke på at jeg må reise til et annet land for å bli behandlet som et menneske. Det burde jo mitt eget land gjort!» Langt borte fra debatten om norsk asylpolitikk og hele venstresidas flaue smak i munnen av Sylvi Listhaugs utspill fra tid til annen. Han opplever at Norge tar i mot ham, og gir ham det ethvert menneske burde ha krav på: trygghet og frihet.
I sommer har det vært mange flyktninger som har kommet inn i Sør-Europa. Det har ukentlig kommet mellom 5000 og 10 000 flyktninger, da særlig til Italia, men også til Hellas og Bulgaria. Til Norge har et titalls personer søkt om asyl i uken, fra 49 til 86 mennesker.
Vi var trolig bare et statskupp i Tyrkia fra fullstendig flyktningekaos i Europa. Tallene i Hellas gikk lenge ned, men etter kuppforsøket i Tyrkia har de tredoblet seg, og ligger nå på rundt 100 ankomster daglig. Over 3000 mennesker er savnet eller har omkommet på vei til Europa, trolig har mange druknet. Og det skal omplasseres 160 000 flyktninger som i dag befinner seg i Hellas og Italia til andre europeiske land. Norge har så langt ikke tatt imot noen av disse.
SV vil ta til orde for en felles, europeisk løsning og fordeling. Vi kan ikke si at hvert land må ordne opp selv. Europa bør ikke dyrke en tradisjon hvor vi ikke hjelper hverandre når det trengs. Vi er tjent med naboer som er villige til å hjelpe oss når det trengs. Da må vi gjøre det samme.
Vi ønsker ikke en ukontrollerbar situasjon som vi tidvis så over Storskog. Derfor må vi selv ta ansvar og kontroll, og sikre at det blir en rettferdig fordeling mellom europeiske land.
Det er mye ustabilitet og usikkerhet i vår tid. Det har vi sett i sommer: Brexit, forsøk på statskupp i Tyrkia og gjentatte terrorangrep ulike steder. Vi kan ikke være avhengig av Tyrkias stabilitet for å håndtere flyktningestrømmen. Vi må også bidra.
«Vi kom fra et liv hvor vi jobbet hardt. Vi liker å jobbe. Slik vi lever nå er det nedverdigende.»
Den etiopiske mannen reflekterer klokt om sin situasjon. De vil gjerne jobbe og bidra til samfunnet, betale skatt og leve vanlige liv. Men mer enn det så vil de aller fleste hjem. Som han sier til meg: «No one likes to be a refugee» - ingen liker å være en flyktning. De fleste er ikke her fordi de vil. De fleste er her fordi de må.
«Jeg elsker dette landet og jeg har lært så mye. Om jeg får sjansen til å reise hjem til Etiopia, vil jeg ta med meg det jeg har lært om demokrati og frihet. Jeg håper Norge vil presse på for å gjøre etiopiske myndigheter mindre undertrykkende.»
Det mest hjertevarme møtet gjennom min uke på Forus Transittmottak var utvilsomt da jeg fikk holde tre måneder gamle Mirel, som du ser på bildet. Hun ble født i Norge og bor på mottaket med sine foreldre. Det er dette det handler om: en trygg fremtid for ungene.
Disse menneskene har gjort noe med meg. Jeg har vært for at Norge skal ta flyktninger så lenge jeg kan huske. Men denne uken har gjort noe med meg. Fra frustrasjon til glede. Fra tårer til latter. Fra mismot til håp. De opplever hele følelsesregisteret og vi som er til stede tas med.
Jeg vil takke alle de jeg fikk jobbe med denne uka: ansatte og beboere på Forus Transittmottak. For god tilrettelegging fra ledelsen. Og så vil jeg gi skryt til de frivillige, blant annet Røde Kors som jeg møtte.
Til mine kolleger i andre partier: kom dere ut i hospitering! Det er kjempenyttig og lærerikt.
Den lille afghanske gutten som tok hånda mi får meg til å tenke på én ting: hva er det mange er så redde for? Hvorfor sprer folk frykt for fremmede? Hvorfor godtar vi kunnskapsløse innspill om innvandrere og flyktninger?
Verdiene våre forteller om hvem vi er. Norge er ikke et kaldt land som låser seg inne og stenger andre ut. Vi er ikke redde for folk vi ikke kjenner. Vi tror ikke det verste om folk. Selv om vi har en regjering som gjør Norge kaldere, er vi ikke et usolidarisk folk. Vi er rause på vårt beste. Bli med og ta kampen for et varmt samfunn!