Av: Eirik Faret Sakariassen, kommunalråd i Stavanger og sentralstyremedlem i SV
Høyre er på parti med næringslivet. Det er ikke det samme som å være næringslivets parti.
Høyre er best for næringslivet, heter det ofte. I alle fall når Høyre omtaler seg selv. Men hva er egentlig en god næringspolitikk? En riktig næringspolitikk?
Det ene er å ha en gjennomtenkt, selvstendig og klok plan for å gjøre næringslivet bedre. At man tenker to skritt fram, og har noen ideer om hva Norge trenger av arbeidsplasser i privat sektor i framtiden, om hva som er de riktige tiltakene for å komme dit. Det er å være næringslivets parti.
Det andre er å hele tiden gjøre det næringslivet krever, selv om det ikke skulle være så smart på lang sikt. Det er å være på parti med næringslivet.
Høyre plasserer seg litt for ofte i den siste kategorien. I Stavanger bruker Høyre 15 millioner kommunale skattekroner på å holde liv i et konferansesenter som åpenbart ikke har livets rett. Nasjonalt dreier det seg om å bruke milliarder på å hoppe når NHO sier hopp, som å kutte i formuesskatten uten noen beviselige effekter på arbeidsplasser eller næringslivet (98 prosent av eierne sier selv at formuesskatten ikke tapper selskapet).
Eller det dreier seg om å si ja til alle krav som kommer fra olje- og gassvirksomheten, som åpenbart gir inntekter på kort sikt, men som er en industriell blindgate på lang sikt. Av og til virker det som at høyresiden tenker deres oppgave er å være en heiagjeng. Men å heie er ikke politikk.
SV foreslår nå en ny næringspolitikk, der målet er å øke landindustriens andel av verdiskapningen fra 7 til 20 prosent. SV er det første partiet som våger å sette et slikt mål.
Forslaget går blant annet ut på å velge ut tre nasjonale satsingsnæringer. De tre satsingsnæringene som er sirklet inn, er tømmer, alger og digitalisering.
Ett hovedgrep er bedre avskrivingsregler enn i dag for maskineri og utstyr. Norsk industri er svært produktiv, og det skyldes blant annet at mange maskiner og mye moderne utstyr gjør produksjonen konkurransedyktig selv i et høykostland. Dette er prosesser vi må bygge opp under. Ved å bedre avskrivningsreglene vil det bli mer lønnsomt å reinvestere i nytt og mer moderne maskineri og utstyr, og dermed bygge produktivitet for framtida.
Et annet grep er å gi fagutdanningene større plass i videregående opplæring, og et bedre alternativ til dagens høyskole og universitetsutdanning for flere. Videregående opplæring må få et teknologisk løft slik at de verktøyene man lærer i skolen er direkte relevant for det man bruker i industri og næringsliv.
Et tredje grep er å styre Innovasjon Norge mer inn mot de tre hovednæringene.
Planen innebærer også å sikre statlig eierskap i nøkkelnæringer og naturressurser, og vri om skattesystemet til mindre skatt på arbeid og mer på eiendom. Planen skal samtidig ha som mål å kutte utslipp av klimagasser med minst 60 prosent innen 2030 og ha nullutslipp etter 2040. Dette er mulig om man vil.
Høyre er på parti med næringslivet. Det er ikke det samme som å være næringslivets parti. Norge trenger en industriplan som er mer visjonær enn å kutte i formuesskatten. Den leverer SV.