Navn i nyhetene

Dagsland begynner feiringen: – Enda mer vekt på historiene

Navn i nyhetene: I sju måneder skal Sigvart Dagsland feire sin egen 60-årsdag med jubileumskonserter.

---

Hvem: Sigvart Dagsland (59)

Hva: Artist fra Stavanger som i nærmest hele 2023 skal feire egen 60-årsdag med jubileumskonserter i Stavanger, Oslo, Trondheim, Bergen, Haugesund og Kristiansand.

---

– Nå skal du hjem til Stavanger for å begynne på det som blir en sju måneder lang feiring av egen 60-årsdag. Blir det bare mimring i år?

– Det ligger i kortene at det blir mye mimring, det gjør det altså. Sånn er det med alle jubileer. I tillegg har jeg invitert med meg noen duettpartnere som dukker opp overraskende, og det er å se framover. Det er folk jeg rett og slett kjøper billetter for å gå på konserter med. Noen av dem hadde jeg aldri truffet, mens noen kjente jeg fra før.

– Hvilke forventninger kan folk ha til konsertene?

– Det blir enda mer vekt på historiene, og ting som har skjedd. Det er lov. Vi har også et stort kor med åtte mann bak meg. Det er panserkorister fra Stavanger Gospel Company. Jeg har jobbet en del med dem, og elsker dem. Det blir også forskjellige overraskelsesgjester etter hvilken dag det er. Også er det programleder.

– Ok?

– Ja, men jeg kan ikke si hvem det er. Det er en programleder som gjør intervjuer med meg underveis. Det er litt annerledes.

– Det passer jo godt inn. Fortellinger er en betydelig større del av sceneshowet ditt enn dans. Er det noen ekstra historier du vil dra fram nå?

– Absolutt! Jeg har bare hatt koreografi én gang. Det var da jeg koret for Ketil Stokkan til «Romeo» i Eurovision. De trinnene er blitt ikoniske, men ikke på grunn av meg. Vi måtte ha det, for det var 600 millioner mennesker som så på. Jeg er kjempedårlig med koordinasjon.

– I stor kontrast til din kone, Karoline Krüger.

– Ja, herremann! Jeg har spurt henne om det er litt trist for henne, som er så flink, å ha meg til mann. Hun mener det går helt fint. Det hadde vært mye verre hvis jeg hadde likt dans og vært dårlig. Hvis selvtilliten var høy og ubegrunnet.

– Det settes opp flere ekstraforestillinger for jubileet ditt. Hva tror du gjør at så mange vil være med deg på feiringen?

– Det har jeg lurt på selv også. Vi la det til Stavangeren. Vi gir ut duettene til høsten, så jeg tenkte «vi må ha fire konserter på et sted vi kan selge ut». Men at vi solgte ut på noen dager og allerede har solgt mye til høsten, det er spesielt. Det er kanskje sånn man tenker at dette må jeg på. For meg er det mer enn noen gang. Jeg tror det er ganske tydelig.

Sigvart Dagsland

– Artistkarrieren din har hatt mange oppturer, men det har også vært noen tøffe tak. Hvor henter du egentlig inspirasjonen fra?

– Det har vært noen tøffe tak, men ikke vært noen dyp filosofi. Det har handlet om magefølelse slik vi taklet det. Da Karoline ble syk meldte vi alle vennene våre med en gang. Da jeg var i ulykken visste jeg at jeg måtte si noe fort. Vi har ikke omgått de tøffe takene, men gått rett inn i det. Kanskje det er det som har fungert for oss.

– Fra ulykken kom sangen «Sammen». Den må vel være inspirert av de opplevelsene?

– Den illustrerte det jeg nettopp sa. Vi var sammen om det, og tok det steg for steg. Det med stegene er viktig. Det er noe med å ikke ta hele bildet med en gang. Da jeg fikk beskjed i januar om å kanskje gå i mai var det rett over på delmål. Den «Sammen» er nok litt oppsummering av hvordan vi har taklet motgang.

– Fra debutalbumet Joker i 1985 har du gitt ut 22 plater. Hva har forandret seg mest i løpet av de 38 årene?

– Den store forandringen for oss som har gitt ut plater før er at det streames nå. Der man før kjøpte så streames det nå. Den overgangen er kilen. Det var en del av oss som tenkte «er det bruk for oss?». Jeg skrev om det i forrige plate. Det var nok en utfordring som mange av oss brukte tid på. Det er nok den store forandringen. Nå har vi eget selskap som gir ut alt selv, og det har blitt veldig bra. Helt optimalt faktisk, men det var fem-seks år som gikk litt i limbo. Heldigvis går folk på konserter, og der er det noe som skjer som man ikke klarer å forandre.

– Vi hopper over til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leser så mye bøker at det er utrolig vanskelig. Tror jeg vil nevne en av de beste i det siste. Jeg tror det må bli «Å vanne blomster på kvelden» av Valérie Perrin. Det er en fantastisk bok!

– Hva gjør deg lykkelig?

– Blant annet at Viking vinner. Små ting. En god kaffekopp og et kryssord om morgenen. Henge med familien og venner. Det er veldig små ting. Lykken kommer og går, akkurat som alle følelser.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg har det ikke med å angre på ting, men ser på det som at jeg ikke var lurere på den tiden og gjorde sånn og sånn. Det er noen ganger jeg ikke har behandlet folk som jeg skulle. Da synes jeg det er litt vanskelig, men nødvendig å si at «ok, så var jeg ikke lurere på den tiden». Det er ikke svære ting heldigvis. Karoline har en T-skjorte med «Everyone you meet are fighting a battle you dont know anything about. Be gentle always». Det er noe der. Se folk for det de er.

– Hva ville du gått i demonstrasjonstog mot?

– Veldig lite, for det er ikke min form. Det nærmeste må være ytringsfriheten, hvis den er alvorlig truet. Eller tukle med grunnlaget for demokratiet vårt.

– Hvem var din barndomshelt?

– Den første helten jeg hadde tror jeg var Paul McCartney, så var det jo fotball også. Jeg var veldig Liverpool-fan og hadde selvfølgelig Kevin Keegan høyt. Det var nok de to. Keegan var fordi jeg ville bli god fotballspiller, men jeg ble alltid valgt fjerde sist.

– Det er en merkelig plass?

– Ja, men jeg var ikke god. Så dukket musikken opp. Det var helt naturlig for meg. Var nok litt symbolsk det med skifte fra Keegan til McCartney.

– Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Jeg skulle til å svare Jesus, men da hadde jeg vel ikke levd. Jeg tror jeg hadde fått en sykt bra samtale med John Lennon. En ting er at McCartney var første kjærligheten, men Lennon var den smarteste. Da måtte han pratet med meg. Han var en veldig smart fyr, og hadde en enorm evne til å sette ord på følelsene. Tekstene var utrolig rå og direkte. De var også poetiske. Det er så utrolig bra gjort.

Mer fra Dagsavisen