Leder av Ukrainsk forening Rogaland: – Støtten betyr mye mer enn folk kanskje tror

Hvem: Olena Hebler

Hva: Styreleder i Ukrainsk forening Rogaland

Hvorfor: På fredag 24. februar, var det støttemarkeringer for Ukraina i hele Norge, på ettårsdagen for Russlands invasjon av Ukraina. Olena Hebler holdt tale til de mange frammøtte på markeringen i Stavanger.

[ Mye folk og følelser på Ukraina-markering ]

– Hvordan synes du markeringen i Stavanger gikk på fredag?

– Jeg synes markeringen var en suksess. Det var sterkt. Det var mye folk, mye støtte og så klart mye følelser. Det var veldig fint å se en såpass sterk støtte fra politiske parti og frivillige organisasjoner. Vi følte oss støttet som aldri før, og vi er veldig takknemlige for det.

– Hva synes du om oppmøte denne ettermiddagen?

– Det var mye folk, torget var fullt. Det var en uvirkelig følelse å se så mange nasjonaliteter som sto sammen med oss. Det ble et virkelig solidaritets-arrangement, når folk kommer for å uttrykke sin sympati, gi klemmer og stå sammen med oss i troen på Ukrainas seier.

– Hva betyr en slik markering for ukrainerne nå?

– Det betyr mye. Mer enn folk kanskje tror. Via nyhetene vet ukrainerne den demokratiske verden støtter oss. Vi vet det også via vår egen sosiale sirkel av venner og kollegaer, men det er kanskje enda viktigere å se så mange folk som du ikke kjenner personlig, stå skulder til skulder med deg, og dele håp og mål, som ber for vår seier, og som gråter med oss og heier på oss. Vi er mennesker, ingenting kan erstatte ekte menneskers varme, klemmer, smil og støttende tårer.

– Hvilke følelser hadde du selv under og etter markeringen?

– Under markeringen fikk jeg mange «flashbacks» til hva som skjedde for nøyaktig ett år siden. For 365 dager siden, sto jeg på samme tid, på samme sted, sjokkert og «lost». Menn og kvinner gråt. Følelsen av skrekk var overveldende. Vi visste ikke om morgendagen ville komme for alle vi var glad i. Vi følte oss helt hjelpeløse. Men nå var det en følelse av stolthet for det ukrainske forsvaret og det ukrainske folket. Vi sto imot, og vi vil fortsette å kjempe for landet vårt, framtiden vår, og for friheten vår. En av mine venner sa – helt til blå og gul slutter å eksistere, vil Ukraina leve.

– Hvorfor er det viktig å markere 1 årsdagen for invasjonen av Ukraina, tenker du?

– Når du og dine nærmeste lever i en fredfull verden, når bomber ikke slippes over huset ditt, når du bare ser bilder fra krigen av og til på TV, er det vanskelig å innse at livet er helt motsatt bare en todagers kjøretur unna – flyalarmer, død, bomberom, krigens grusomheter, og mange folk som trenger hjelp til å overleve. Vi ønsker å minne alle om at krigen fortsatt er like intens som for ett år siden. Det var viktig å minne folk på at i 2014 bestemte det ukrainske folk seg for å kjempe for vår frihet, for våre demokratiske rettigheter, mot tyranni og diktatorstyre, og nå betaler vi den uvirkelig prisen for det, det mest kostbare vi har – vårt folk sine liv. Det var viktig å minne folk på at Ukraina er skjold for Europa. Hvis Ukraina taper, vil det helt garantert være noen som er neste. Spørsmålet er bare hvilket land er det neste? Vi kan ikke la det skje. Russland oppfører seg som en typisk «abuser» og vi må stoppe Russland en gang for alle. Det var viktig å minne om at vi kjemper for noe som ble tatt fra oss, vårt land, vårt hjem og vår frihet.

– Var det noen du synes var spesielt fint, eller minneverdig, under fredagens markering?

– Det var fint å se at mellom havet av blå og gule flagg, var det også flagg fra våre venner fra andre land – Norge, Litauen, Polen og Georgia. Det var fint å høre de ukrainske barna gjøre sin framføring på forskjellige språk, som takk til verden for solidariteten. Det var også fint å være en del av det endeløse fakkeltoget, og se hvor mye støtte vi har.

– Hva er det viktigste folk i Norge kan gjøre nå, for å vise støtte og solidaritet med Ukraina?

– Jeg mener det viktigste er å innse at krigen kun kan være over hvis Russland kapitulerer, og innse at vi må forene demokratiske allianser for å vinne denne krigen på slagmarken. For framtidens demokrati, er maksimal støtte til det ukrainske forsvaret det viktigste, da de er de eneste som nå beskytter Europa mot en enda større katastrofe.

– Er det noe du ønsker å si til de som er berørt av krigen i Ukraina på ulike måter?

– Jeg vil uttrykke min støtte og sympati til alle ukrainere som var tvunget til å forlate hjemmene deres, og flytte ut av landet, for å beskytte det kjæreste vi har – barna våre, for å sikre et rolig liv for deres eldre foreldre – så de kan leve lenger, overleve og komme tilbake fulle av energi og kunnskap for å gjenoppbygge vårt elskede land. Det er en veldig vanskelig avgjørelse å forlate alt du eier og bryr deg om, for å gå til det ukjente med kun et pass og noen få klesplagg. Jeg vil også si takk til alle ukrainere som til tross for grusomhetene de møter hver dag, fortsatt er i Ukraina, for å hjelpe det økonomiske hjulet å gå rundt, lære barn, produsere mat, fikse infrastruktur og jobbe 24 timer i døgnet, 7 dager i uken for seier. Vi stå imot, men det er fortsatt en lang vei til seier, men vi vil ta tilbake hver cm av landet vårt, og vi vil leve lykkelige i vårt frie og blomstrende Ukraina.

– Så har vi noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Tusen strålende soler av Khaled Hosseini.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Familiesamlinger, når alle er sammen.

– Hvem var din barndomshelt?

– Robin Hood.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Noen ganger er jeg for pratsom.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Går ut og danser med venner.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for/ mot?

– For beskyttelsen av menneskerettigheter, mot alle former for misbruk og tyranni.

– Er det noe du angrer på?

– At jeg ikke lærte meg å spille et instrument da jeg var ung.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Valerii Fedorovych Zaluzhnyi, øverstkommanderende for forsvaret for Ukraina.