– Bodø 2024 skal stryke både med og mot hårene

Hvem: Rolf Norås (73)

Hva: Pensjonist, tidligere kultursjef i Stavanger kommune.

Hvorfor: Kulturhovedstaden Bodø 2024 åpner om ett år.

– Du er i Hellas for åpningsseremonien til Eleusis som er årets europeiske kulturhovedstad. Hvorfor?

– Jeg ble invitert til åpning av Eleusis kulturhovedstad 2023 som internasjonal gjest. Det er veldig kjekt det. Jeg har vært på veldig mange åpninger og det er alltid kjekt å sammenligne dem, fordi de ofte er veldig forskjellige.

– Noe som skiller seg ut der?

– Det som er ganske spektakulært her, er at alt kommer til å skje på sjøen. En åpning som har skilt seg veldig ut, er åpningen av Umeå i Sverige. Den var helt fantastisk. De som produserte det arrangementet var tyske Phase Sieben, og de skal også gjøre åpningen i Bodø. Det de har gjort tidligere har vært utrolig bra.

– Nå er det ett år til åpningen av Bodø som kulturhovedstad. Du har vært med i hele prosessen. Hvordan går det?

– Jeg har mange erfaringer, fra Stavanger i 2008 og fra andre byer, men samtidig var én ting klart fra start: Bodø 2024 verken skulle eller burde kopiere andre. Det er mye viktigere at Bodø er seg selv. I stedet for å prøve å være noe annet, prøve å være større, tar vi tak i de unike kvalitetene ved stedet. Det er mer enn nok å ta av.

– Trine Skei Grande (V) sa i 2018 til NRK at bakgrunnen for at Stavanger klarte å få næringslivet til å bidra med 100 millioner inn i kulturprosjektet sitt, hang sammen med at Stavanger ble kulturhovedstad mens oljeeventyret var på topp. Hun mente at det ikke var gitt at Bodø klarer det samme, og mente det ikke var en god nok plan for hvordan det skulle skje. Hvordan går det med arbeidet?

– Også i den saken tok Skei Grande skammelig feil. Pengene kom på plass fortere enn i Stavanger. Sparebanken Nord så sitt samfunnsoppdrag og Nord Energi har gått inn tungt. Det har gått over all forventning.

– Hva kan det bety for en by å være kulturhovedstad?

– Det er en anledning for en by eller region å løfte betydningen av kunst og kultur. Langtidseffekten er veldig viktig. Årene etter en by har vært kulturhovedstad, er viktigere. Kun hvis du kan bruke det året til å gjøre kunst og kultur viktigere, for folk og for politikerne, har det verdi. Folk får nye krav og forventninger til kunst og kultur og senker terskelen for møtet med samtidskunst … Det blir mindre «farlig» å oppsøke samtidsuttrykk. Det er mange flere folk i Stavanger i dag som oppsøker kulturuttrykk.

– 2008 er en stund siden og ting så annerledes ut da. Hva har skjedd i Stavanger?

– Det så veldig annerledes ut. Det som er underkommunisert, og som gir stor respekt i Europa, er at 15 år etter er det mer enn 20 prosjekter som ikke hadde blitt initiert hvis vi ikke var kulturhovedstad, som fortsatt pågår.

For eksempel?

– Hele Rogaland Leser, Geoparken, On the Edge og Norwegian Wood, som etterpå fikk stor betydning for arkitekturpolitikken i Stavanger.

– Kan du fortelle litt om hva som vil skje i Bodø i løpet av 2024?

– Som vi gjorde i Stavanger i 2008, kobles kunst og natur sammen. En stor overraskelse for meg da jeg var her på helårsbasis, var lyset. Jeg visste at de hadde et fantastisk lys om sommeren, men lyset var så utrolig fint om vinteren. Fravær av sollys gir utrolige muligheter for lyset. Kontrasten blir større. Programmet skal følge solen gjennom året og solen legger premisset for hele innholdet i programmet. Vi har lagt opp fem «programtider». Den første er «Here comes the sun», selvfølgelig.

– Samene har en sterk posisjon gjennom hele året, og Bodø skal arrangere verdens største urfolk-festival. Det vil også være fokus på visuell kunst, og det blir skeivt kulturår, noe som vil bli en viktig del av arrangementet. Det er ikke sånn at skeive folk ikke har vært involvert tidligere, men jeg kan ikke huske at det har vært så uttrykt som det er i Bodø. Vi har også vært veldig opptatt av det bærekraftige og det står proklamert med store bokstaver at dette skal være den mest bærekraftige kulturhovedstaden noensinne. Det høres lett og uproblematisk ut, men ikke alt er ufarlig, ikke alt er ukontroversielt. Bodø 2024 skal stryke både med og mot hårene.

– Du nærmer deg sytti? Du er fortsatt veldig engasjert. Hva er drivkraften din?

– Takk skal du ha. Jeg er syttitre. Ha ha! Jeg elsker det. Jeg elsker å bli rystet. Jeg ble rystet i forrige uke da jeg så filmene «Close» og «The Banshees of Inisherin» på kino i Stavanger. Jeg søker ting hvor jeg ikke vet hva jeg får. Jeg elsker å bli overraska. Enten det er teater, musikk, bildekunst eller litteratur. Jeg kan lese en bok og bli slått i bakken.

– Du var kultursjef i Stavanger i 20 år. Hva har denne erfaringen bidratt med?

– Jeg hadde nok vært veldig kulturinteressert uansett, det har jeg alltid vært, men jeg har fått et bedre kunnskapsgrunnlag om kulturpolitikken. Jeg har alltid proklamert at kultur ikke er noe man primært utvikler på et kommunalt kontor, men at det skjer ute blant alle de kreative folkene. En kulturbyråkrats oppgave er å foredle dette og bringe det inn til politisk behandling. Det er ikke kultur som skaper mennesker, men mennesker skaper kultur. For meg var det rettesnoren. Du skal ikke tro at du kan være allvitende og fortelle andre hva de skal gjøre, men være ambassadøren deres.

– En ydmykhet, altså?

– Ja, ydmykhet og respekt.

– Husker du en av de første gangene du lot deg ryste?

– Mio min Mio av Astrid Lindgren var skjellsettende. Når jeg blir rystet, synes jeg det er veldig bra. Haha! Jeg vet ikke om jeg har hang eller trang til noe. Da jeg leste Jens Bjørneboes «Bestialitetens historie», som er en blottleggelse av menneskets ondskap, ble jeg helt slått ut. Det var vondt å lese, men det er så sterk og god litteratur.

– Det tar oss fint videre til de faste spørsmålene. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Da jeg lå på sykehuset i Spania, kikket jeg på månen. Samtidig gjorde konen min det samme hjemme i Stavanger. Så leste vi Agnar Mykles «Lasso rundt fru Luna». Da kikket vi på den samme månen.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg har ni barnebarn. At de har det bra og at de er glad i meg, betyr forferdelig mye for meg.

– Hvem ville du stått fast i en heis med?

– Haha. En komiker, kanskje Christian Eriksen, fordi den situasjonen krever litt lått og løye for å avvæpne det som måtte være av engstelse.

– Er det noe du angrer på?

– Å, ja … Jeg angrer på ganske mye. De som ikke angrer på noe har enten levd et fattig liv eller så er de ikke ærlige. Det viktige er å gjøre noe med det som er gjenopprettelig. Har jeg såret noen, synes jeg det er vondt å leve med. Derfor prøver jeg å gjøre noe med det. De tingene man kan gjøre noe med, er det viktig å gjøre noe med.