Navn i nyhetene

– Må tørre å vise sprekkene våre på ordentlig

Skuespiller Nina Ellen Ødegård (42) er travel for tiden, både på scene, film og i NRK-serien «Etterglød» og legger sin ære i å gjøre hver rolle så sann som mulig.

Hvem: Nina Ellen Ødegård (42), fast ansatt som skuespiller på Rogaland Teater

Aktuell: For tiden aktuell med NRK-serien «Etterglød» og i kinofilmen «Forbannelsen»

Du har det travelt for tiden?

– Ja, jeg har jobbet konstant, både på Rogaland Teater med prøver til Kirsebærhagen og på Stavanger Konserthus med i en musikal om Harald Hårfagre. Forrige lørdag gikk jeg av med musikalen, og det var en dyd av nødvendighet. Igjen vil jeg få muligheten til å dykke ned i materialet fullt og helt.

Foretrekker du mange eller få baller i lufta?

– Én. Jeg er nerd og kan undersøke veldig mye på en ball. Litt lat er jeg også, og har ganske dårlig kapasitet for stress. Jeg har evnen til å bli utbrent, men er gammel nok til å ha lært meg å lese signalene.

I oktober er du dobbeltaktuell på skjerm med NRK-serien «Etterglød» og kinofilmen «Forbannelsen». I førstnevnte spiller du hovedrollen. Det kan virke som du eksploderer ut på skjermene. Hvordan var det å spille i TV-serie for første gang?

– Det var en helt fantastisk innspilling. Alle skuespillerne og hele crewet jobbet iherdig og med hjertet for å gjøre dette til å bli noe mellommenneskelig og verdig og livsbejaende. Det var påfallende. Noen av scenene på sykehuset er tøffe, og jeg er mye alene på sett da, men det var mange i crewet rundt meg, og vi var alle innstilt på samme følelseskanal. Det var en lojal innspilling og det var rett og slett magisk.

Hva handler «Etterglød» om?

– Om Ester og familien hennes. Dagen hun skal feire førtiårsdag, får hun beskjed om at hun har fått kreft. Dette har stor innvirkning på hennes, familiens og ikke minst vennenes liv. Serien gir ulike perspektiver fra ulike typer mennesker når en slik bombe slippes inn. Den handler om å tørre og leve.

Hvordan forberedte du deg til å spille henne?

– Man må hente det fra seg selv og forsterke sider ved seg selv. Jeg vet ikke om jeg ville vært så kraftfull i den situasjonen Ester er i, man vet jo aldri hvem man blir, men kraften hennes var inspirasjonen til rollen. Som research snakket jeg mye med en venninne som har jobbet mange år på kreftavdelingen og hørte på podkasten Kreftlegene. Der fikk jeg mange fakta, som at kreftsyke på cellegift alltid trekker ned i do to ganger fordi det er giftig for andre. Sånne rare ting som man plukker med seg av informasjon. Det var også for å vite hva hun får vite av legene for å gjøre det troverdig for deg som står eller har stått i denne situasjonen.

Tvilte du da du ble tilbudt rollen?

– Da jeg leste manus, merker kraften i prosjektet og kjemien med regissøren veldig fort. Jeg kjente kjapt at hvis det blir noe av dette, skal jeg gjøre alt jeg kan for å få lov til å få permisjon fra Rogaland Teater.

Nina Ellen Ødegård

Du er en etablert sceneskuespiller og har vært fast ansatt på Rogaland Teater siden høsten 2002. Før dette spilte du på Rogaland barneteater. Utover biroller i filmer som «Alt for Egil» (2004), har du holdt deg mest på teaterscenen. Hvorfor nå?

– For omtrent fire år siden bestemte jeg meg for å åpne opp den døren. Man må jo bestemme seg og begynne et sted fordi man må jobbe litt for det. Jeg har gjort noen småroller på skjerm, men det skjer noe når man er åpen for det. At det skjer samtidig, er tilfeldig, egentlig. «Forbannelsen» ble spilt inn i starten av pandemien. «Etterglød» har jeg hatt i loopen siden serieskaperen Atle Knutsen prøvefilmet meg for den rollen etter å ha sett meg i Orlando på Nasjonalteateret i 2018.

Kan du røpe noe om hva som skjer videre?

– For tiden prøver vi på «Kirsebærhagen», en eksistensiell perle av en tekst av Anton Tjekhov, og har ingen konkrete planer om å ta permisjon. Men jeg vet at hvis det en eller annen gang i framtiden dukker opp noe som oppleves viktig for meg, enten det er teater eller film eller et eller annet hjørne i en kunsthall, kommer jeg til å sette lojaliteten min til teateret på vent.

Å spille foran et levende publikum og foran et kamera må være ganske forskjellig. Hva er det mest utfordrende med overgangen fra scene til skjerm?

– Jeg opplever at det er et menneske bak linsen. Det er energier i rommet og alle på sett har livshistorier jeg ikke aner noe om, som jeg på lik linje med et teaterpublikum, av og til kan fornemme. Scenene blir ikke filmet i rekkefølge, og det krever enorm konsentrasjon å vite hva man skal fortelle i akkurat dette bildet. På teater kan man skyve litt hvis man ikke treffer planken akkurat der man skulle. Man kan også være intuitiv i bildet, men buen i helhet er mer bevegelig på i teater. Samtidig kan man også gjøre noe om igjen og om igjen og om igjen. Og når noe er filmet og i boks, er man ferdig med den scenen. Det er litt rart.

Hva er den største forskjellen?

– Den store forskjellen er eksponeringen. Det gir muligheten til å nå ut mange. Jeg tror også det er et medie det er lett å bli forfengelig i. Hele fjeset er synlig. På sett sa vi tre kvinner til hverandre at vi var nødt til å passe på å ikke bli poserende damer som hadde lyst til å se fine ut på TV. Vi snakket om Kate Winslet i «Mare Of Easttown», hvor hun har et ordentlig fjes. Innimellom ser hun dritflott ut, innimellom ser hun helt kjørt ut. Vi var kampvillige og det var befriende og deilig å være enige om at hvis noen skal ha sjanse til å kjenne seg igjen, må vi tørre å vise sprekkene våre på ordentlig Det er et viktig ideal for meg at det oppleves sant.

Hva gjør du for å nå opp til det idealet?

– Det må gjerne være forståelig, men også litt uforståelig. Som mennesker går vi ikke opp og det er ikke to streker under svaret. Jeg holder alltid hemmeligheter for de andre skuespillerne. Det lærte jeg av Anne Krigsvold. Hun sa også at hun alltid var i kontakt med «litla jentå si», og det resonnerte sånn med meg. Den sterke urettferdighetsfølelsen eller den sterke kjærligheten i sju år gamle deg, var ekte, var ren. Der er det en sannhet. Når vi blir voksne putter vi på alt mulig.

Hvordan er det å være eksponert?

– Serien har blitt allemannseie, og det er en størrelse som ikke er så enkelt å vite hva er. Jeg har fått enormt mange henvendelser, fra folk jeg kjenner og folk jeg ikke aner hvem er, om det som blir fortalt. Og da føles det plutselig som veldig viktig arbeid.

Vi har også noen faste spørsmål. Hvilken bok har gjort mest inntrykk på deg?

– Det hender jeg tar opp «Orlando» av Virginia Woolf som ren trøst i livet. Etter vi laget forestillingen om romanen, dykket jeg så langt ned i den og kan den derfor veldig godt. «Gå eller kunsten å leve et vilt og poetisk liv» av Tomas Espedal er også en stor favoritt. Det er så mye sant om livet der. Noen ganger skal man bare gå gjennom storm, vind gjørme og skit. Andre ganger bare popper det opp noe vilt og poetisk. Da må man bare hoppe.

Hva gjør deg lykkelig?

– Frokost med familien lørdag morgen. Venner. Og havet.

Hvem var din barndomshelt?

– Hver torsdag da jeg var liten så jeg Matador sammen med mamma mens jeg klødde henne på ryggen, og der var Ghita Nørby. Henne var jeg veldig opptatt av.

Er det noe du angrer på?

– Det er noe man kunne gjort annerledes for at noen ikke skulle blitt lei seg, men jeg er nådefull mot mennesker jeg er glad i, og jeg prøver å være det mot meg selv.

Hva gjør du når du skeier du?

–Jeg er ikke sykt nøye i utgangspunktet, og prøver kanskje å skeie ut litt ut hver dag, men jeg er veldig glad i chips. Og vin. Og å være oppe altfor lenge om kvelden.