Navn i nyhetene

Lykke og tragedie på samme dag

Elleveårsmarkeringen av 22. juli ligger bak oss. For Svein Fjellheim er 22. juli spesiell av flere grunner.

Svein Fjellheim

Hvem: Svein Fjellheim (77)

Hva: Statssekretær ved Statsministerens kontor i Jens Stoltenbergs regjering fra 2005 til 2012. Tidligere distriktssekretær i LO Rogaland. Pensjonert.

Hvorfor: Fjellheims datter ble født den 22. juli. Jobbet som statssekretær da terroren inntraff. RA snakker med Fjellheim den 22. juli.

– Kan du fortelle litt om hva som gjør denne dagen så spesiell for deg (intervjuet ble foretatt fredag 22., red. anm.)?

– I dag tidlig la jeg ut et bilde av meg og min datter, Line, som ble født den 22. juli for over 40 år siden, og et bilde av rosehavet utenfor Domkirken, etter dette tragiske som skjedde. I et intervju en gang kalte jeg han jævelen. Han lurte seg ut som politi på Utøya, for å drepe ungdommer. Det er så grotesk at jeg ikke har ord til å beskrive det. Og før det, at han parkerte bilen sin utenfor høyblokken der jeg jobbet, og sprengte vekk hele spisesalen i første etasje. I ettertid har eksperter forklart at garasjene i underetasjene absorberte trykket. Om bygget hadde stått på fast grunn, ville den bomben veltet hele blokka. Det forteller litt om hva den mannen var i stand til.

– Hvordan var dagene som kom etter den 22. juli i 2011?

– Det var en meget spesiell tid. Jens satt i statsministerboligen og skrev talen som ble holdt på Utøya dagen etter. Over natten hadde embetsverket flyttet alt av viktig utstyr, data og annet vi trengte for å fungere. Alt ble flyttet opp til statsministerboligen, slik kom vi i gang med vårt arbeid kort tid etterpå. Vi møttes hver dag klokken åtte om morgenen, og ble der til sent på kvelden. Vår jobb var å ta kontakt med alle de pårørende og delta på begravelsene rundt om i landet. Etter litt tid fikk vi besøk av de fremste psykologene i forsvaret, som vi gjennomførte samtaler med. Det var veldig spesielt, og førte til noen sterke øyeblikk. Vi var veldig stolte av måten Jens taklet det hele på i etterkant, blant annet den fantastiske talen han holdt for over 100.000 mennesker på Rådhusplassen i Oslo. Jeg tenker ofte på det som skjedde, det gjør jeg. Nå mens jeg snakker med deg, ser jeg for meg de dagene som om det skulle vært forrige uke.

– Hvordan påvirket terroren denne dagen for deg, som tidligere var forbundet med din datters fødsel?

– Det er veldig følelsesbetont. Får nesten tårer i øynene bare du nevner det. Det var jo vår lykkedag da vi fikk Line, vårt første barn. Det er en blandet opplevelse for vår familie, med den tragedien og den gleden knyttet til samme dato. Men som jeg sier, jeg velger å hedre datoen til min datter og til alle som mistet sine nære den dagen.

– Noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er boken «En mann» av Oriana Fallaci. En murstein av en bok, som har både historie, krig og kjærlighet. En intens fortelling!

– Hva gjør deg lykkelig?

– I ungdommen var det å skeie ut og å gå på byen, hvor man kanskje inntok litt for mange halvlitere. Jeg gjorde ikke så mye av det den gangen, og gjør det i alle fall ikke nå. Jeg er for gammel til å skeie ut, føler jeg.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Kampen mot urettferdighet på kloden. Jeg har gått i hundrevis av demonstrasjonstog, og selv arrangert de da jeg var sekretær i Stavanger i 15 år. På den tiden var jeg alltid begeistret for at parolene som omhandlet internasjonal solidaritet talte flest folk.

– Er det noe du angrer på?

– Ikke som jeg plutselig kommer på nå. Jeg sa først nei til Jens Stoltenberg, da han ringte meg. «Du er sprø om du ikke tar den jobben», sa kona mi.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Nelson Mandela. Han er det største mennesket jeg vet om. Det ville vært sterkt å få noen ord med han på tomannshånd.