Navn i nyhetene

Slik blir Sløtface med Haley Shea som sjef

Navn i Nyhetene: Sløftface går inn i en ny epoke med Haley Shea som frontartist alene.

Haley Shea er nå Sløtface ene og alene. Musikken er også litt annerledes enn før.

Hvem: Haley Shea

Hva: Frontartist i Sløtface

Hvorfor: Nylig kunngjorde Sløtface at Lasse Lokøy og Tor-Arne Vikingstad slutter, og at Haley Shea fortsetter å fronte bandet alene. Fredag slapp hun låtene «Beta» og «Come hell or whatever».

– Hvorfor skal du nå fronte Sløtface alene?

– Det er ikke et soloprosjekt, mer et kollektiv av musikere og låtskrivere som vil frontes av meg. Lasse som spilte bass og Tor-Arne som spilte gitar sluttet. Lasse har flyttet til LA for å satse på et soloprosjekt, og Tor-Arne har blitt journalist i Stavanger Aftenblad og flytter til Stavanger. Jeg brukte litt tid på å tenke på hva jeg ville videre, og om jeg skulle begynne på noe nytt. Men, det føltes mest riktig å holde Sløtface gående, og jobbe på en litt ny måte.

– Hvordan har det valget vært?

– Det var litt berg-og-dal-bane å komme fram til det valget. Men nå har jeg funnet bra folk å samarbeide med, for eksempel livebandet vårt, og Mikhael Paskalev, som jeg har skrevet begge de nye låtene sammen med. Så nå føles det veldig bra, og jeg er gira på nye konserter og en ny måte å jobbe på. Jeg føler mange nye muligheter har åpnet seg, og det er kjempegøy.

– Hva kan folk forvente av den nye retningen Sløtface nå går inn i?

– Jeg tror at man får litt av den gamle energien, og masse rockegitar i alt vi gjør – jeg elsker det. Og så blir det lagt til mange nye elementer, for eksempel mer elektroniske elementer, og kanskje flere pop-elementer. Det er bare å følge med, det kommer mye forskjellig framover.

– Hvordan vil du oppsummere de 10 årene Sløtface har hatt til nå?

– Vi har utviklet oss fra en vennegjeng som startet med å spille sammen på videregående og ungdomsskolen, uten noen spesielle ambisjoner, til at det har blitt jobben vår. Vi har vokst opp og funnet ut forskjellige ting vi har lyst til å holde på med, og hvilken musikk vi har lyst til å lage. Det er en naturlig utvikling mange band kommer til når de nærmer seg 30 år, tror jeg.

– Hva kommer du til å savne mest med å være alle sammen i Sløtface?

– Vi har vokst opp sammen. Originalbesetningen har vært brødrene mine. Vi har vært igjennom oppturer og nedturer sammen de siste årene. Jeg vil si vi er en god gjeng som lager musikk, spiller live sammen, og så er vi gode venner utenom. Det er kjekt det nye vi skal også, men det hender jeg ser meg rundt og lurer på hvor Lasse og Tor-Arne er, helt til jeg husker at de er et annet sted.

– Hva tenker du fordelene med å fronte Sløtface alene kan være?

– Ting går litt fortere når det bare er en person som skal ta de store avgjørelsene. Etter ti år er man kanskje litt sliten av alle meldingstrådene vi har hatt gående. Vi har alltid jobbet demokratisk, og bestemt alt sammen. Jeg kommer til å savne å ha noen å sparre med på den måten, men det er litt deilig at ting går fortere også. Det er gøy å dykke ned i ting, for eksempel i forhold til det visuelle kan jeg jobbe på en annen måte når det bare er en person som fronter bandet. Vi kan lage masse kunst og cover på en annen måte enn før, det er veldig gøy.

– Hva handler de to nye sangene dine om?

Beta er låten jeg skrev først, sammen med Mikhael Paskalev. Den er skrevet som en selvtillitsboost. Beta ble skrevet i fjor da vi var langt nede i korona-kjipheten, da vi savnet veldig å spille rockekonserter og energien det gir. Låten handler om en fantasikarakter, eller et alter ego som er for kul for «bullshitet,» sosiale medier, og folk som ikke er ekte. Come hell or whatever, er inspirert av actionfilmer. Både jeg og Mikael er store actionfilmfans, og låten er en hyllest til et tøft kvinnelig vennskapsforhold – sånn som Thelma og Louise.

– Hvilke ambisjoner har du framover?

– Ambisjonene har endret seg litt etter korona. Jeg har savnet å få spille konserter, å kunne reise utenfor Norge, og jobbe med andre folk. Akkurat nå vil jeg fortsette å lage så mye musikk som jeg har tid til, det føles som om jeg har masse kreativt overskudd. Og så vil jeg spille så mye live som vi har mulighet til – det har vi savnet så utrolig mye de siste årene.

– Hva er det beste med å være artist?

– Noe av det beste er at det er veldig varierte dager, det er aldri noe som er likt. Og så får man gjøre så mye forskjellig, og møte utrolig mye bra folk gjennom å spille og skrive musikk.

– Hva synes du er mest utfordrende?

– Det er en litt usikker måte å leve på. Mange kjenner seg nok igjen i at av og til når man har pause fra å holde konsert, er man redd for at man aldri får den neste jobben. Det samme når man gir ut en plate som gjør det bra – klarer man å følge det opp? For min del, jo eldre jeg blir, jo mer forstår jeg hvilke ting som er viktigst – det er å lage ting man er stolt av, sammen med folk man liker. Og det kan man stort sett holde på med, det er en fin realisering å komme til.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Min favorittbok gjennom tidene er «Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?» av Johan Harstad. Første gang jeg leste den, åpent en del av hjernen min seg opp. Han klarer å beskrive universet på en fin måte. Jeg tror den har påvirket mye måten jeg skriver, og måten jeg tenker på det å skrive.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Det å kunne ta ting med ro gjør meg lykkelig. Det å ikke ha en plan for dagen når jeg våkner, å kunne fylle den med det jeg har lyst til.

– Hvem var din barndomshelt?

– Jeg har mange, jeg så opp til mange rockemusikere – Robert Plant, Patti Smith og Lou Reed var store idoler for meg da jeg var 11–12 år og oppover. De har nok hatt en stor påvirkning på hvorfor jeg holder på med deg jeg gjør i dag.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg har en tendens til å overtenke ting, og være veldig i mitt eget hode. Jeg kan slite med å la ting gå, som egentlig ikke er så viktige.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Alt sånn handler nesten alltid om å spise gode ting for meg. Det er min måte å feire oppturer, og trøste meg i nedturer på. Når jeg spiser noe godt kan jeg føle at jeg lever et luksuriøst liv.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for/mot?

– Mye. Jeg er over gjennomsnittet opptatt av likestilling, og demonstrerer gjerne mot trange kjønnsnormer. Det bruker jeg mye tid på.

– Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på at jeg ikke lærte meg å spille piano da jeg var yngre.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Patti Smith, jeg er stor fan, og har lest alle bøkene hennes. Og så virker hun som en ganske all right person. Jeg føler det er et idol det ikke er så farlig å møte.