50 år siden homofiliforbud ble opphevet: – Kampen er ikke vunnet

Hvem: Jarl Wåge

Hva: Skribent og forfatter

Hvorfor: Veteran i homoaktivist-miljøet. Forrige uke ble det markert at det er 50 år siden Stortinget avkriminaliserte homofili.

– Hva tenker du om at det er 50 år siden forbudet mot homofili ble opphevet?

– Jeg tenker først og fremst at det er absurd at det inntil for 50 år siden, var kriminelt å være homofil her i landet, og at folk faktisk kunne bli arrestert for å ha sex med noen av det samme kjønn. Også tenker jeg at det var enormt viktig at den paragrafen ble opphevet. Det gjorde at homofile etter hver kunne våge å være mer synlige i samfunnet.

– Hvordan vil du beskrive situasjonen for homofile i Norge i dag?

– Det er helt opplagt at homofile i Norge i dag har oppnådd veldig masse gjennom sin kamp, og har vel fått omtrent de samme rettighetene som alle andre. Sånn sett har vi kommet langt i Norge, men samtidig er det fortsatt mange som ikke tør å være åpne, og da har vi ikke kommet langt nok.

– Hva mener du er det viktigste i kampen for homofiles rettigheter framover?

– Jeg tenker at det aller viktigste nå er å forsvare de rettighetene som vi har oppnådd. Ingen skal klare å ta de ifra oss igjen. Når vi ser på andre land er homofile en veldig utsatt gruppe. Det vil vi ikke tilbake til her i landet.

– Hva er viktig for at det ikke skal kunne skje?

– Vi må ikke lene oss tilbake og tenke at kampen er vunnet en gang for alle, for det er den ikke. Det er fortsatt krefter i samfunnet som ikke liker den friheten vi har fått.

– Så det handler om å være bevisst på det?

– Det handler om å være våken, og klar til å gå på barrikadene når som helst.

– Hvordan opplevde du selv å komme ut? Og livet etter det?

– Det var en tøff prosess. Det verste var nok at jeg såret folk som jeg var glad i. Samtidig var det veldig viktig for meg, fordi jeg kunne endelig være meg selv. Jeg kunne gå ned av scenen og slippe å spille skuespill hele tiden. Ting falt på plass.

– Har du noe du har lyst til å si til de som kanskje er i skapet, og ikke har turt å komme ut ennå?

– Jeg tror det aller viktigste er at vi må slutte å skamme oss over hvem og hva vi er. Det er en skam som vi har arvet gjennom generasjoner. Hvis vi ikke klarer å bite hodet av den skammen, klarer vi ikke bli åpne og frie mennesker. Også må jeg si at når man tør å knuse skapdørene å komme ut, så får man det mye bedre enn man tror.

– Hvilke råd har du til foreldre, besteforeldre, venner og så videre som ønsker å vise støtte til noen som er homofil?

– Det rådet er egentlig veldig enkelt. Vi må vise våre nærmeste at vi er glade i de. Kjærlighet er aldri feil.

– Hvordan tror du diskrimineringen eller aksepten av homofile vil være om 10–20 år for eksempel?

– Jeg tenker at hvis situasjonen er sånn i Norge som den er nå, vil det være et bra land å være homofil i. Et av de beste. Men igjen, da må vi ikke slippe løs fundamentalistiske islamister og kristne, og heller ikke gi makt til høyreradikale politikere. Da kan vi få det slik som i Polen og Ungarn, for eksempel – hvor situasjonen for homofile har blitt mye vanskeligere enn den var. Igjen handler det om å være våkne om det som skjer rundt oss.

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det høres kanskje litt jålete ut, men jeg må si de selvbiografiske bøkene av Simone de Beauvoir.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Det får bli en klisjé, det beste jeg vet er å være sammen med sønnen min og familien hans som bor her i Stavanger.

– Hvem var din barndomshelt?

Pat Boone. Hjemme hos oss var film sett på som synd, så kinoen var forbudt område. En gang da jeg var 10–11 år, sneik jeg og søsteren min oss inn på kino, og så filmen April Love. Det å se og høre Pat Boone synge med fløyelsstemme gjorde et dypt inntrykk på meg.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– At jeg er veldig upraktisk. Jeg er sikker på at hvis det skulle vært en kåring av Norges mest upraktiske mann, hadde jeg vært en glohet kandidat.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Nå er jeg såpass oppi årene at jeg skeier ikke ut så mye. Men jeg er veldig glad i å gå på restaurant, med god mat og vin.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for/mot?

– Ganske mye. Jeg er hvert fall villig til å gå i demonstrasjonstog mot ekstremisme og rasisme.

– Er det noe du angrer på?

– Nei. Jeg pleier å si at det er alltid for sent å angre.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jeg må si sønnen min. Han er en hyggelig fyr, også er han så praktisk anlagt at han kunne funnet ut hvordan vi skulle komme oss ut derfra.