Film om cruisetrafikken i Stavanger kjøpt av The New Yorker

Hvem: Odveig Klyve

Hva: Kunstner, forfatter og regissør.

Hvorfor: Klyve har laget en fire minutters dialogløs dokumentarfilm om cruisenæringens påvirkning på et bymiljø i Stavanger. Filmen hennes, «VIEW», er blitt kjøpt av magasinet The New Yorker.

– Hva handler dokumentarfilmen din om?

– VIEW er en kort film som viser hva som skjer når et cruiseskip nærmer seg en by og legger til kai.

– Hva er budskapet du ønsker å formidle.?

– Jeg vil formidle hvordan det kan være å leve tett på en cruisebåthavn, og ønsker å stille spørsmål ved virkningene av cruisetrafikk.

– Hvorfor ønsket du å lage en film om cruisenæringens påvirkning i Stavanger?

– Stavanger er en av mange kystbyer i verden som opplever en stadig voksende cruisebåttrafikk. Jeg håper filmen kan være med og skape refleksjon over hva dette gjør med bymiljøet.

– Hva mener du konsekvensene av cruisenæringen er i Stavanger?

– Jeg er kunstner, ikke politiker, men det er udiskutabelt at disse enorme flytende byene skaper stor forurensing, og invaderer det visuelle miljøet både for beboere og folk som arbeider i sentrum. Jeg er selv glad i å reise, og jeg ønsker turister velkomne både til Stavanger og regionen rundt. Men det er nødvendig å tenke over hvordan en kan unngå at cruisetrafikken blir for tett, for stor og for mye.

– Hva betyr det for deg at The New Yorker ønsket å kjøpe denne dokumentarfilmen?

– Det er en stor anerkjennelse for filmen at et av verdens viktigste magasin for kunst og kultur vil presentere den. De har også kjøpt salgs og distribusjonsrettigheter for videre distribusjon. Dette betyr først og fremst at filmen får et stort publikum. The New Yorkers instagramkonto om VIEW har skapt stort engasjement med over en million visninger. Men også før filmen ble innkjøpt av The New Yorker har den blitt invitert til store dokumentarfilmfestivaler over hele verden.

– Hvilke tilbakemeldinger har du fått på dokumentarfilmen? Hvilke følelser vekker den hos folk?

– Det er tydelig at filmen vekker engasjement både lokalt og internasjonalt. De som har opplevd dette, kjenner seg igjen og er glade for at filmen viser hvordan disse veldige skipene invaderer et bymiljø. Det er ofte vanskelig å sette ord på akkurat dette. Andre som er mer fremmede for cruisetrafikk, blir sjokkerte. Mange spør etter hva ansvarlige politikere tenker om dette.

– Hvorfor tror du denne dokumentarfilmen skaper reaksjoner i flere land, som ikke har noen direkte tilknytning til Stavanger?

– Dette er en problematikk som ikke bare angår Stavanger. Svært mange havnebyer omkring i verden har opplevd en enorm økning i cruisetrafikk de siste årene. Ny teknologi har gjort mennesket i stand til å bygge enorme konstruksjoner. Dette gjelder også cruisebåter. De har vokst utover alle tidligere målestokker. Derfor opplever nok mange at det er på høy tid å spørre hva dette gjør med bymiljø og natur.

– Hvordan kom du på ideen om å lage en fire minutters dialogløs dokumentarfilm om cruisenæringens påvirkning?

– Jeg ville lage en veldig kort film om noe som jeg synes var viktig å skape refleksjon omkring. Hver gang et av disse enorme cruiseskipene la til kai, mistet jeg munn og mæle. Derfor måtte det bli en film og ikke et dikt, som jeg ellers har skrevet mange av. Denne filmen gjør det som filmkunsten kan, den gjør bruk av den visuelle opplevelsen. Kanskje kan en kalle det et filmdikt. Det regionale filmsenteret Filmkraft inviterte filmskapere i regionen til et seminar om kortdokumentar. Der pitchet vi ideer for hverandre på engelsk, fordi vi hadde besøk av en engelsk foredragsholder. Ideen min ble valgt ut til produksjon. Jeg regisserte filmen, og fikk med meg et team av veldig godt kvalifiserte filmarbeidere. Da cruiseskipene kom inn til Vågen i Stavanger tidlig en junimorgen i 2019 sto vi klar med seks kameraer og dokumenterte det som skjedde. Takk til filmteamet og til Filmkraft!

– Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er mange bøker som har betydd mye for meg, men kanskje jeg kan nevne en av de tidligste: Aimee Sommerfeldts «Veien til Agra». Den leste jeg som 9–10-åring, og hørte også på Barnetimens hørespill av denne boken. Den åpnet øynene mine for en verden der alt kan skje, både det forferdelige og det vidunderlige. Og den ga meg reiselyst. Mange år senere var jeg selv på vei til Agra.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir lykkelig av å være sammen med mennesker jeg er glad i, både familie og gode venner.

– Hvem var din barndomshelt?

– Indianeren Hjortefot. Jeg slukte alt jeg kom over av indianerbøker. Hjortefot kunne tolke signalene i naturen, og fant alltid veien.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg er ofte altfor utålmodig.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Det kan for eksempel være å se alle episodene i en god filmserie, og plutselig er det morgen.

– Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for/ mot?

– Dersom det blir omkamp om utbygging av verna vassdrag, er jeg nok på plass i demonstrasjonstoget.

– Er det noe du angrer på?

Det er det nok, men når en har levd en stund, er det nødvendig å forsone seg med det ufullkomne.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Det hadde vært spennende å få en prat med filmkunstneren Bill Viola. Han skaper videofilmer som både utvider øyeblikket og fanger tiden som går.