Verdensrekordløp som egenterapi

Hvem: Simen Holvik (44)

Hva: Laaaaaangdistanseløper

Hvorfor: Stavanger-karen satte nylig verdensrekord da han løp Norge på langs på 26 dager! (Den gamle rekorden var på 42 dager.)

– Du har akkurat tilbakelagt Norge på langs på utrolige 26 dager. 2600 kilometer, altså rundt 100 kilometer til dagen hver dag i 26 dager på rad og knust den tidligere verdensrekorden på distansen som var på 42 dager. Hvordan kom ideen til dette vanvittige rekordforsøket?

– Løpet er egentlig et resultat av en personlig krise, med et dødsall. Kona mi døde av kreft 2019, og forberedelsene til og selve løpet har vært en mental selvhjelp for min del. Jeg trengte et langsiktig, stort mål, og har brukt som mental terapi, rett og slett.

– Hvordan forbereder man seg på et slikt superlangløp?

– Ved å trene godt og systematisk over tid. Jeg har løpt to-tre hundre kilometer i uken siden 2019 og er på landslaget i 24-timersløp. Treningen har foregått fart på rundt 5.30 per kilometer, og ikke raskere. Det har vært for å få nok distanse i beina. Jeg hadde også følgebil med min far bak rattet i bobil, i tillegg var Stavanger idrettsklinikk tilgjengelig på telefon i forhold til helse og ernæring, samt at jeg hadde treneren min med.

– Hvordan gikk det underveis? Var du noen gang i tvil om at du skulle klare det?

– Det gikk egentlig veldig godt hele veien, jeg hadde ingen store problemer. Rundt Mo i Rana fikk jeg en hevelse i leggen, og kontaktet med fysio og lege. Rådet fra dem var bare å løpe, men stoppe dersom det gjorde vondt. Det gjorde det ikke så jeg løp det av meg. Jeg var aldri i tvil om at jeg skulle greie det. Mange andre tvilte, særlig før start, men selv var jeg sikker.

– Kan du beskrive følelsen ved målgang og nådd mål?

– Siste etappen ble lang og tøff. Jeg slo sammen de to siste. På det tidspunktet hadde jeg lyst til å kjenne på litt fart, og bli skikkelig, skikkelig sliten. Da jeg kom opp til fyret på Lindesnes og målstreken sto TV 2 og sendte direkte. De første følelsen var at det var litt vemodig å være i mål. Jeg ble både trist og tomt. Det var en tomhetsfølelse, samtidig var det veldig godt å se barna mine igjen. Det ble jeg veldig glad for.

– Hva har du gjort i dagene etter? Hvordan restituerer man kropp og hode etter et slikt krafttak?

– Nå kjenner at jeg er sliten. Det gjorde jeg ikke underveis. Det har vært en tøff påkjenning. Nå skal kroppen reparere seg. Det er mye både for kropp og hode å jobbe seg gjennom nå. Jeg gikk i mål mandag for en uke siden og på tirsdag var jeg hjemme på Hundvåg. Siden det vært jeg stort sett vært med barna i byen og spist pizza og is, slappet av og restituert. Så har jeg hatt oppfølging av fysio, og massasje, og forsøkt å spise meg opp igjen. Da jeg startet løpet veide 76, og gikk nok ned rundt 10 kilo i løpet av distansen.

– Hva kommer nå? Har du flere ekstrem-løp i sikte?

– Neste post på programmet er ultraløpet Spartathlon i Hellas, som går av stabel 24. september. Det er 245 kilometer fra Aten til Sparta, og er verdens mest kjente ultraløp som har blitt arrangert siden 1982. Et historisk løp med aner til 500 år f.Kr. Deretter blir det et 24-timersløp på bane i Arizona, USA, den 11. desember. Målene for de to løpene er pallen i Spartathlon og norsk rekord på 24-timersløp.

Og så, noen faste spørsmål:

– Hva gjør deg glad?

– At ungene har det bra. Det er viktigst for meg. Og positive mennesker.

– Er det noe du angrer på?

– Nei. Det får andre ta seg av.

– Hvem var din(e) barndomshelt(er)?

– KIZZ, rockebandet, som var stort da jeg var ung.

– Da du var liten, hva drømte du om å gjøre da du ble stor?

– Drømte om å bli rik, og det er jeg blitt også – på opplevelser. En litt annen type rikdom enn jeg så for meg.

– Hva ville du gått i demonstrasjonstog mot?

– Ytringsfrihet.

– Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Jesus, eller Friedrich Nietzsche. Jesus ville jeg spurt om hva han egentlig mente, ikke bare hva prestene mente han sa. Og Nietzsche er en god filosof som sikkert hadde hatt mye å si om verden i dag.