Når navnet skjemmer – fire navn, fire historier

Jeg heter Hilde. Det er en drøss av oss. De fleste er eldre enn meg. For da jeg ble døpt i Fåberg kirke i desember 1980 var navnet mitt på vei nedover, midt i en bratt nedadgående kurve, som stupte ned mot et absolutt nullpunkt etter tusenårsskiftet. Da hadde 18.116 kvinner rukket å få navnet som første fornavn. 11.489 kvinner har Hilde som det eneste. I 2017 fikk fem jentebabyer navnet. Hilde er blitt et tantenavn.

Jeg har aldri vært helt fornøyd med navnet mitt. Da jeg var liten drømte jeg om å hete Camilla. Rebecka. Maria. Heidi var også bedre. Jeg satt på jenterommet mitt og skrev Hilde Cathrine i notisboka. Prøvde å jåle det til. Hilde C. Unosen sto det på bokryggen. Jeg prøvde å lure guttene i klassen til å tro at jeg het det. I stedet ble jeg hetende Hilde U. siden jeg alltid hadde en eller flere navnesøstre i klassen, på trinnet under eller over meg, eller i parallellklassen da jeg kom på ungdomsskolen. Hilde er litt bakpå for min generasjon, litt pregløst, litt kjedelig. Intetsigende. Anonymt. Men allikevel, Hilde, det er jo meg

– Navnet ditt er din plakat, din merkelapp. Fornavnet ditt er noe av det første du hører, og det følger deg til din grav. Sannsynligvis skal det også stå på en gravstein et sted, der restene av deg er stedt til hvile.

Dette er ordene til navneforsker Benedicta Windt-Val. Hun er forsker innen litterær onomastikk, det vil si navn som forekommer i litteraturen.

– Det er gjort et psykologisk eksperiment som jeg synes er interessant. Hvis du står i en folkemengde med mye støy, og noen sier navnet ditt med normal styrke, vil du fange det opp. Det vil skjære igjennom støyen. Noe av det første et barn prøver å si, etter mamma og pappa, er navnet sitt. Jeg-følelsen kommer senere enn navneforbindelsen. Så ja, navn er viktig. Det rommer hele vår historie. Å få et navn i dåpen er som å få overbrakt en tom ryggsekk, som du siden fyller med alt det du er.

– Så du blir navnet ditt?

– Ja, det tenker jeg. Fra et historisk ståsted var navn merkelapper, adjektiver om utseende ditt, egenskaper du hadde. Kåre for eksempel, var han med det krøllete håret. Så har en del av disse utviklet seg til navn. Navnene var knyttet til en vesentlig del av oss. I vikingtiden ga man barna navn med innhold som man ønsket at de skulle oppnå. Guttenavnene inneholdt mot og kraft, jentenavnene lykke, varme og kjærlighet. Navn og skjebne hang sammen, det var ønsker og skjebner som ble lagt i navneskikken den gang.

– Men nå sier navn mer om foreldrene enn den som faktisk bærer navnet?

– Ja, det er spesifikt for vår tid. I dag er fornavn blitt et reklameskilt for foreldrene. Og det synes jeg er veldig feil. Far elsker fransk vin, og gir datteren sin navnet Merlot. Sikkert stas det, men det sier ingenting om hva han ønsker for datteren sin. Kunne han ikke gitt henne en identitet som kan være en trygghetsknapp, noe å holde seg fast i? Ta Hilde for eksempel, det er det masse styrke i, kraft og mot, som du kan holde fast ved når du er fortvilet og engstelig.

– Det har jeg egentlig aldri tenkt over.

– Det er fordi vi ikke snakker om betydning lenger. Navnelære burde være et element inn i skolen.

Navneforskeren er opptatt av at navn har tradisjoner.

– Det at det bærer med seg noen røtter, det kan være en støtte for den som har navnet. Navn med tradisjoner bygger sten på sten bakover, det gir en gruppetilhørighet som vi fratar barn når vi velger meningsløse navn. Det å sette barnet inn i en slekt, en bakgrunn, å gi dem en identitet gjennom navnet, det blir mer og mer viktig, sier Windt-Val.

– Navn er kultur- og historiebærere, de bærer nesten et lands historie.

– Hva med ditt eget navn?

– Jeg har et hat/kjærlighetsforholdet til navnet mitt.

– Benedicta Gudrun Tine, du har tre fornavn?

– Ja, det var en strid imellom mine foreldre. Far ville jeg skulle hete Tinne med to n-er, etter min danske farmor, det syntes mor var helt forferdelig. Mor hadde derimot lest en fantastisk roman der hovedpersonen het Gudrun. Nei, nei, nei, sa far. Han var protestantisk lærer på en katolsk skole. Rektoren het søster Benedicta, det var en dame med bein i nesa. Så da møttes de der. Men i dåpen da presten spurte hva jeg skulle hete, sa moren min Gudrun og faren mine Tine. Så da ble det langt og vondt og tungvint. Og jeg ble ertet på skolen.

– Men sett forbi det, navnet har gitt meg noen kvaliteter, det har gitt meg mot og styrke. Jeg ville aldri ha byttet, selv om jeg som liten ville hete Rose Marie. Noe så fantasiløst!

I 2017 ble det født 56.633 babyer i Norge. Ifølge navneforsker og seniorrådgiver Jørgen Ouren ved Statistisk sentralbyrå, er det usikkert hvor mange fornavn det er å velge mellom her til lands. Det kommer litt an på hvordan man regner.

– Hvis man tar første fornavn uten bindestreksnavn, og de bæres av to eller flere, er det 22.739 guttenavn og 27.449 kvinnenavn. Et helt annet tall kan man få hvis man ser på nyfødtstatistikken for 2018. Navn som ble brukt av tre eller flere nyfødte i fjor gir 873 guttenavn og 963 jentenavn, forteller Ouren. Det er altså over 50.000 navn her i landet, men bare rundt 1.500 av dem er i bruk i en viss utstrekning i dag.

En ting til er sikkert. Mange får de samme navnene. Navnestatistikken for 2018 er i skrivende stund ikke klar, men av de 56.633 babyene som ble født i 2017 fikk 412 av jentene navnet Sofie. 424 av guttene fikk navnet Jakob. Trenden blant guttenavnene er bibelske navn. Både Lukas, Filip, Noah, Elias og Isak ligger på topp 10. Jentene får fremdeles stort sett korte navn som slutter på -a. Nora, Emma, Sara, Ella, Maja. Det er oldeforeldrenavnene som gjelder nå.

– Alt gammelt blir pent, bare det blir gammelt nok, har Jørgen Ouren tidligere uttalt.

Navnemoten går i 120-årssykluser, og navnesmaken endrer seg.

– Men endringene fra det ene året til det andre er små.

– Hva så med Vidkun, Rigmor, William, Ronny – og mitt eget navn Hilde?

Svaret fra Jørgen Ouren kommer kort og konsist.

– William var toppnavnet i 2016 og er fortsatt populært. Vidkun er selvsagt ikke så aktuell i dag. Rigmor, Ronny og Hilde er ute for tida.

Det viser statistikken.

Men hvordan er det å hete Vidkun, Rigmor, William og Ronny René? Vi har spurt dem alle fire.

– Navnet mitt var så til de grader tabubelagt at jeg hadde problemer med å si hva jeg het, forteller Vidkun i dag. Han har brukt og blitt omtalt med sitt fornavn nummer to siden skolealder. Foto: Hilde Unosen

Vidkun (79)

Vidkun betyr berømt. Ifølge SSB er det 10 menn i Norge som har Vidkun som første fornavn. Det er det en grunn til.

Høsten 1945, midt oppi det norske landssvikoppgjøret, skal seks år gamle Vidkun starte i første klasse på Lillehammer folkeskole.

– Vi har aldri snakket om det, men jeg tror moren min i samråd med skolen ble enige om at navnet mitt ikke skulle brukes.

Så navnet Vidkun ble gjemt bort. Skjult. Hemmeligholdt. Fra den dagen het han kun sitt andre fornavn. Også et sjeldent navn, lite brukt i Norge. Men viktigst av alt, et nøytralt navn som kan forkortes til et klengenavn. Det er det han omtaler seg med i dag.

Vidkun er blitt 79 år gammel. Han er en høyreist, sprek pensjonist. Rask til beins, der han leder an gjennom den vinterkledde Vigelandsparken.

– Jeg visste det var noe galt med navnet mitt, jeg visste bare ikke hva. Jeg skjønte bare at jeg måtte holde det hemmelig. Og jeg husker følelsen av å føle meg uendelig dum, sier han.

Jeg har ringt Vidkun litt tidligere denne formiddagen. Gjort et søk på telefonkatalogen på nettet. En håndfull personer dukker opp. Jeg ringer han som bor nærmest. Intet svar. Sender litt nølende en SMS, der jeg skriver at jeg jobber med en reportasje om navn, og at jeg rett og slett lurer på hvordan det har vært å hete Vidkun. Han ringer meg opp.

– Hei, det er Vidkun her. Jeg forstår veldig godt problemstillingen din.

Han forteller meg at navnet, eller selve fraværet av å snakke om det belastede navnet, faktisk ga han psykiske problemer. Han går med på å møtes, men vil være anonym.

Nå sitter vi med en kaffekopp i hånda og ser litt nølende på hverandre.

– Før krigen bodde jeg i Aurland i Sogn, forteller han på østlandsdialekt.

Det var en bekymringsløs tilværelse i kortbukser. Han hadde en to år eldre bror, Torstein. De lysluggede guttene fikk begge to norske, solide, tradisjonelle fornavn. Men mens navnet Torstein skulle holde seg jevnt stabilt i flere tiår framover, før det faller etter årtusenskiftet, så skal navnet Vidkun få en helt annen skjebne. Etter 1945 er det ikke i bruk.

– Jeg visste ikke at det var krig. I Aurland kan jeg ikke huske at jeg så en eneste tysk soldat.

Men krig var det, og når krigen var over, og Vidkun Quisling dømt for landsforræderi i det store landsvikeroppgjøret, skal seks år gamle Vidkun starte på skolen. Da bor den lille familien på Lillehammer. Moren har tatt med han og storebroren dit hvor hun har familie, faren er nå ute av bildet.

– Hun hadde en tendens til å flykte når hun fikk trøbbel. Da rykket hun oss opp. Vi fikk aldri noen forklaring på det.

Vidkun (til høyre) og den to år eldre broren Torstein fikk begge nordiske navn. Her er de fotografert i Sogn under krigen. Foto: Hilde Unosen

Moren snakket aldri om personlige ting, forteller Vidkun. Det var kanskje derfor dette med navnet ble så vanskelig.

– Det var så til de grader tabubelagt at jeg hadde problemer med å si hva jeg het. Jeg ble aldri forklart det verken historisk eller politisk, og heller aldri orientert om rikspolitikken.

Man kan vel si at jeg var et offer for krigen.

Han humrer lett, som for å ta brodden av alvoret i det han nettopp har sagt.

Men det ble alvor for Vidkun på skolen. For når det var navneopprop i møte med nye lærere ble han lammet av redsel. De kunne finne på å spørre hva han egentlig het.

– Jeg ble ekstremt plaget av dette, i sammenhenger der skolemyndigheter eller andre spurte om navnet mitt. Jeg ble helt stum, jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle si. Da jeg kom i 13–14 årsalderen gikk det opp for meg at dette var blitt et psykisk problem. Jeg håndterte ikke disse situasjonene i det hele tatt.

Han la skylden på moren sin.

– Hun burde ha forberedt meg, men hun var antakelig helt ute av stand til å gjøre det.

– Tok du det noen gang opp med moren din?

– Nei, aldri. Det ble aldri diskutert. Når det kom til å snakke om personlige ting ble hun helt stum.

Han tenker seg litt om.

– Navneskiftet skjedde jo da jeg var ganske liten, det var sikkert ikke så lett å forklare.

– Visste folk at du egentlig het Vidkun?

– Hva vet jeg om det? Men det var jo en fornuftig beslutning. Jeg har sluppet unna mobbing, så det virket. Problemet var at det ble hengende ved deg.

– Men sympatiserte foreldrene dine med tyskerne? Var det derfor du fikk navnet?

– Nei, jeg ble døpt i 39, før invasjonen. Dette var nok heller et resultat av politisk naivitet. Jeg tror de syntes det var et solid norsk navn, som Torstein.

– Men begrunnelsen for navnevalget er ukjent for meg.

I voksen alder tar han utdannelse innen akademisk sektor. Navnet er der fremdeles, på offentlige papirer, men aldri i bruk.

– Folk har nok visst mitt fulle navn, men de har brukt det navnet jeg har presentert meg med.

Det er altså aldri noen som har spurt han om navnet, før jeg tar kontakt. Hvorfor ikke?

– Jeg tror at i min generasjon forsto folk det av seg selv. Men jeg har aldri blitt plaget, så det er jo en slags honnør til samtiden.

– Vurderte du aldri å fjerne det da du ble voksen?

– Nei. Det er rart med det, men navnet er jo en vesentlig del av identiteten, det henger veldig tett sammen. Hvis jeg skulle gjøre det, måtte jeg forklart hvorfor, og da hadde problemet dukket opp igjen. Det har vært et praktisk problem for meg, men nå er det mest historisk.

Vidkun Quisling ble henrettet ved skyting på Akershus festning natt til 24. oktober 1945.

Det skulle gå 70 år før Vidkun satte navnet sitt på postkassen og på dørklokka i en leilighet i Oslo.

– Det henger fremdeles ved. Jeg vedkjenner meg hele navnet, og kan si hva jeg heter, men jeg nøler litt.

Navneforsker Benedicta Windt-Val om Vidkun

– Var det ingen som tenkte på å fjerne det navnet på det stakkars barnet? Det må ha vært en kolossal belastning. Jeg hadde selv en onkel som het Adolf. Han var voksen under krigen, så han var døpt lenge før, men det var allikevel ikke enkelt. Han løste det hele med at vi kalte han for Dolle.

Så Adolf var vanskelig, men Vidkun var enda verre. En landsforræder, med et utrolig sjeldent navn. Det er klart at noen voksne burde ha grepet inn, et brev til ustisdepartementet ville ordnet det. Alle forsto hvilken enorm belastning det var. Men at han ikke selv fjernet det i voksen alder sier noe om hvor viktig det navnet er for hans historie. Jeg tar det til meg som et eksempel på at uansett hvor galt det kunne være, så er det ikke bare å sparke det ut.

Ronny René møtte for første gang fordommer for navnet sitt da han startet på Politihøyskolen i Oslo på begynnelsen av nittitallet. Der fleipet medstudentene med at han heller burde sitte inne. – Selv om jeg var en av gutta, så svei det litt. Foto: Hilde Unosen

Ronny (49)

Mange har ment mye om Ronny. Navnet som ble omfavnet av arbeiderklassen på slutten av 60-tallet, sammen med Kenneth, Frank, Roy, Jonny og Glenn. Men helt ærlig, hva tenker du når du hører disse navnene? Seks av ti trodde Ronnyene hadde en fengselsdom i en undersøkelse NRK gjorde i 2015, i forbindelse med navneprogrammet «Nomino». Det nye, angloamerikanske ble trendy i lavere sosial status, det var arbeiderklassens hyllest til amerikanske helter. Navnet Ronny nådde sitt høydepunkt i 1972.

Alt dette er selvsagt Ronny René Nielsen uvitende om, der han vokser opp i en stor femromsleilighet i Loddefjord. Dette er Bergen vest, men her er det ikke mye «vestkant».

– På 70- og 80-tallet var denne drabantbyen kjent som en sosial dumpingplass.

Han er født i 1970, inn i en familie med en mor og en stefar, og vokser opp med to søsken. Lekekameratene i gata heter Roger, Roy, Frank, Jarle og Håkon. I klassen er de to som heter Ronny. De skilles med et nummer.

– Jeg var eldst, så jeg ble Ronny 1. Det var soleklart viktigst.

Ronny var ingen skoletaper. Han var best i klassen, og på Lyderhorn ungdomsskole var han blant de beste på hele skolen. Han skulle bli lege, eventuelt ubåtkaptein. Framtida var staket ut.

På skolen går det bra, men hjemme hos Ronny er det urolig. Mye festing. Alkohol og krangling.

– Jeg vokste opp med det, og trodde det var normalt.

Han oppdaget alkoholen tidlig selv, i 8. klasse, på Tysklandstur med klassen.

– Jeg var ganske sjenert, men hadde sjans på jentene. Da jeg drakk fikk jeg utnyttet det potensialet. Og det å være påvirket, det var ufattelig gøy.

– Du kan si det sånn at mitt følelsesliv og mitt intellekt alltid har vært i konflikt. Alkohol ga meg en trygghet, og en pause fra utrygghet.

Så han drakk mye, men det lå ikke i Ronnys natur å bli alkoholiker. Legedrømmen hadde en lege snakket ham vekk fra. Legen syntes yrket var både kjedelig og dårlig betalt. Ubåtkaptein var nå plan A. Som 19-åring, rett etter videregående, starter han på Befalsskolen for Marinen i Horten. Etter ett år i praksis møter han «en del menn med diverse yrkesskader», som Ronny omtaler det som. Sure, misfornøyde menn.

– Da bestemte jeg meg for å bli politi.

 – Livet etter rusbehandlingen har vært fantastisk, men det er ingen dans på roser, forteller Ronny René. Tatoveringen av erkeengelen Mikael symboliserer både en kamp som er vunnet, men som også er pågående. Foto: Hilde Unosen

Som 21-åring starter han på Politihøyskolen i Oslo. Back-up-planen. For første gang i livet møter han fordommer når det gjelder navnet Ronny.

– Der jeg vokste opp var Ronny et helt vanlig navn, noe jeg aldri hadde ofret en tanke.

Men her i Oslo spøker medstudentene med at han heller burde sitte inne.

– Jeg syntes det var kjipt. Selv om jeg var en av gutta, så svei det litt allikevel.

Inntil han fant ut hva navnet sitt betydde.

Som nyutdannet politimann søker Ronny seg tilbake til hjembyen Bergen, der han får jobb i ordensavdelingen. Det er de som er ute og patruljerer.

– Det var fantastisk, jeg hadde det dødsfint. Så fort du sier at du er politi blir du sett på på en annen måte. Det er en berusende følelse, forteller han.

Berusende var det også i FN-tjenesten, først ett år for Forsvaret i Libanon, siden ett år for politiet, som livvakt i Kosovo.

– Det føltes som en seier.

Men å komme hjem igjen var kjipt. Problemene her hjemme føltes ikke-eksisterende. Normalt politiarbeid på gateplan i Oslo var plutselig blitt meningsløst.

– Jeg husker en konkret sak. Vi måtte la et større parti narkotika gå fordi vi manglet etterforskningsressurser. Men neste dag måtte vi ned på Plata for å ta brukerne.

Ronny gruet seg til å gå på jobb, syntes det var grusomt kjedelig.

I stedet for å søke seg andre jobber i politiet, leter Ronny etter spenning andre steder. Det finner han i partymiljøet i Oslo. Han har en stor leilighet på Frogner, god økonomi, men alkoholen virker ikke på samme måte lenger. Kokain, derimot.

– Det levde opp til alle forventninger. Jeg fikk festen tilbake. Det passet utrolig godt med min personlighet.

En stund sjonglerte han politijobben og partytilværelsen. Under Nokas-saken i Stavanger hadde Ronny René Nielsen ansvar for ytre sikring av fengselet som Nokas-ranerne satt i.

– Det er helt surrealistisk, sier han i dag.

Denne sjongleringen holder han på med i halvannet år, før det er stopp.

Lang historie kort: Han ender som gatenarkoman i Bergen, kokainen er byttet ut med amfetamin, han har sonet to lengre dommer for narkotikaforbrytelser og er fradømt stillingen sin i politiet. Sånn lever han i flere år. 29. desember 2011, to uker før han fyller 42 år, legger han seg frivillig inn til rusbehandling.

Og det er nå han blir Ronny René. Det franske navnet, hans andre fornavn, har han aldri brukt tidligere.

– Det var tidlig i behandlingen at jeg ønsket en markering, et skille på Ronny før og Ronny etter. Så da tok jeg i bruk det fulle navnet mitt.

Ronny René har blitt 49 år. Han har ikke hatt ett tilbakefall, og jobber i dag i brukerorganisasjonen RIO (Rusmisbrukernes interesseorganisasjon). Han angrer intet. Han har pådratt seg stor gjeld han må hanskes med, og han eier ingenting. Likevel mener han det har vært verdt det.

– Rusavhengigheten kan også være en gave, et potensial for endring. For det er ikke så mye jeg har måttet her i livet, men jeg måtte endre meg – for å overleve.

Frank er død av heroin, men de andre kompisene fra Loddefjord har klart seg. Også Ronny René.

– Vet du hva navnet mitt betyr?

Jeg svarer avkreftende.

Ronny René forteller at han var på en kunstutstilling i Sandefjord med kjæresten, da en italiener spør han hva navnet Ronny betyr. Ronny René svarer det han fant ut da han skulle sette studievennene på plass på Politihøyskolen den gangen på begynnelsen av 90-tallet.

«Han som hersker med visdom».

Italieneren forteller så at René betyr «født på ny».

– Han som hersker med visdom og født på ny. Jeg ble nesten litt religiøs der og da. Og ja, det føles som at det er meg.

Navneforsker Benedicta Windt-Val om Ronny

– Her er vi inne på et litt ømtålig tema. Det var spesielle miljøer som valgte disse navnene - Ronny, Glenn og Roger - med stor innflytelse fra amerikansk og engelsk kultur. Disse foreldrene satt på kino og drømte seg bort i heltene på lerretet. Familier fra høyere sosiale lag ville ikke søke navn i amerikansk popkultur. Nå skal det sies at mange Ronny-er har klart seg utmerket, men mange av dem hadde heller ingen sjanse.

Navnet Ronny kommer fra engelske Ronald, som igjen kommer fra norrøne Ragnvald, hvor første ledd betyr råd og andre ledd hersker.

I NRK-programmet «Nomino» ble det gjort undersøkelser på om navnet Ronny faktisk er overrepresentert blant domfelte i norske fengsler. Det viser seg at det ikke er tilfelle.

Navnet Erlend betyr mann fra fremmed land. William følte seg aldri hjemme i navnet. – Jeg var redd for å såre foreldrene mine, Erlend er jo ikke noe stygt navn. Men det var ikke meg. Foto: Hilde Unosen

William (22)

– Jeg følte meg ikke hjemme i det navnet jeg hadde fått.

William Bergrem ble født 2. juledag 1996, og døpt i Lommedalen kirke utpå senvinteren. Men hvis du sjekker kirkeboka for dåpsbarn i menigheten dette året, vil du ikke finne han der.

William vokser opp i en familie med en tre år eldre bror, Sondre, mor Kari og far Bjørn. Lillesøster Hanna kommer to år etter. De bor i et villastrøk i Trulsbakken i Bærum. Erlend er en aktiv gutt. Impulsiv. Rastløs. Han driver med teater og turn.

I 8. klasse står han fram som homofil.

At han kommer ut av skapet kommer ikke som noen overraskelse på foreldrene. Men han snakker også om å bytte navn. Foreldrene avfeier det, nok et livlig påfunn. Dessuten får han ikke lov. Han heter Erlend, det har faren valgt til han, og sånn blir det. På gutterommet sitter han og leker med ulike brukernavn. Når han åpner Windows på pc-en logger han seg inn med Eric den ene dagen. Petter den andre. Han tenker også på foreldrene.

– Men jeg var redd for å såre dem. Det var jo ikke deres feil at det ikke passet meg, at jeg ikke likte navnet jeg hadde fått.

Første gang han spurte om å få bytte navn var han kanskje 16 år. Blankt nei. På videregående blir det alvor. Foreldrene sier han må tenke seg om.

Den dagen William fyller 18 tar han saken i egne hender.

Det er i romjula. Han sitter på gutterommet med pc-en på. Foreldrene sitter i stua rett ved siden av. Logger inn på skatteetaten, klikker på «Endre navn». Kjenner adrenalinet i kroppen.

– Det var som jeg hadde to navn, ett i hver hånd, så slapp jeg det ene. «Deg ser jeg ikke igjen».

Han hadde egentlig tenkt å beholde Erlend som andre fornavn, sånn at overgangen ikke skulle bli så brå. Men av en eller annen teknisk grunn får han det ikke til, det kommer opp en feilmelding. Dette har han ikke tid til. Han taster inn. W.I.L.L.I.A.M. Trykker på send. Lukker pc-en, åpner døra til stua, der sitter foreldrene i sofaen.

– Nå har jeg bytta navn!

– Jeg sa det som i en facebook-post, bare informerte dem, ventet ikke på noen reaksjon, men gikk tilbake på rommet mitt.

– Hvordan reagerte foreldrene dine, da?

– De syntes det var rart. Unaturlig. De var redde for at jeg hadde tatt et for stort valg.

William har vært Erlend i 18 år, men fra denne dagen er han nådeløs. Han insisterer på å bli kalt William. Sier til omgangskretsen at han ikke kommer til å respondere hvis de sier Erlend. Og hvis han krangler med foreldrene, og de glemmer seg, så er han nådeløs.

– Det var mitt lille kort. Men jeg skjønner jo at det ikke var så lett for dem, William og Erlend, det ligner jo ikke i det hele tatt.

Det er gått fire år siden navnebytte.

– Jeg har fått veldig mye aksept. Folk har respektert det. Mange sier at når de ser meg så tenker de fremdeles Erlend, men de kaller meg William.

– Hvorfor valgte du William, egentlig?

– Jeg var vel inspirert av noen skuespillere, og så syntes jeg «W» var en fin bokstav. Jeg likte også at den var langt bak i alfabetet. Og jeg valgte det heldigvis før «Skam».

Han er åpen om navnebyttet, og kan gjerne fortelle folk at han het Erlend før. Det er ingen hemmelighet, han har ikke hvisket ut forhistorien sin. Og hvis han snakker om seg selv som liten, så sier han Erlend.

– Jeg har ikke endret livsstil, ikke personlighet. Det er bare navnet mitt.

Den siste personen som holdt igjen når det gjaldt å akseptere navnebyttet, var morfaren hans. Etter at barnebarnet hadde byttet navn, sto det allikevel alltid Erlend på bursdagskort og julegaver. Moren hans sa han måtte la det gå, morfar var gammel. Men på det siste bursdagskortet William fikk av morfaren sin før han døde, sto det med sirlig håndskrift: William.

– Det kortet har jeg liggende i nattbordskuffen.

Navneforsker Benedicta Windt-Val om William

– Erlend betyr mann fra fremmed land, så det setter navnebyttet litt i perspektiv. Er det ikke hans navn, så er det ikke hans navn. Det navnet er ikke det holdepunktet i livet det burde gitt han. Og det understreker poenget mitt med at når man gir barn et navn uten innhold, fratar man barna et forankringspunkt. Jeg synes det er modig og flott gjort. Gammel overtro sier at barn som gråt forferdelig mye, som ikke ville roe seg, de hadde fått feil navn. Jeg er forsiktig med å nevne norske navn. Men Apple, som Gwyneth Paltrow kalte datteren sin, eller de amerikanske foreldrene som ga datteren navnet Abcd, hva skal de knytte seg til? Nei, det gjør vondt helt inn i sjelen.

«Hvem er min Rigmor?» spurte ei lita jente, som var blitt så glad i læreren sin. – Det var vendepunktet, forteller Rigmor. I dag jobber hun på Gausdal ungdomsskole et par mil nord for Lillehammer. I klasse 8C er forøvrig 10 av 23 elever oppkalt. Foto: Hilde Unosen

Rigmor (38)

Attpåklatten Rigmor Hammershaug vokser opp i skogen i Auggedalen i Gausdal utenfor Lillehammer. En øde dal, oppkalt etter elva Augga, som er noe så sjeldent som en elv som renner nordover i dalen. Mor Tordis, far Harald og de to storebrødrene, Jan Åge og Bjørn Roar. Det var de som skulle hete Rigmor. Bestemor Ruth gikk og ventet utålmodig. Når kommer denne Rigmor? Hun kom i mai 1980, ni og 12 år etter storebrødrene, og hele 34 år etter at Rigmor-navnet var på topp i Norge, i 1946. Far Harald ymter frampå om Heidi. Men mor og bestemor har bestemt seg. Det finnes ingen tvil. Det lille lyshåra pikebarnet, døpt i Vestre Gausdal kirke en varm sommerdag i juli 1980, får det gammelmodige navnet Rigmor. Et høytysk navn, satt sammen av rik og mot.

– Minst en generasjon for sent, konstaterer Rigmor i dag. Hun har blitt 38 år, trebarnsmor og lærer. Det er derfor vi nå sitter på lærerværelset på Gausdal ungdomsskole, rett ved siden av kirka der hennes navneskjebne ble forseglet, og knappe to-tre kilometer fra der hun vokste opp.

I skogen. I det som ikke kan kalles et tettsted, knapt ei grend. Det er en vei med noen hus. Der går tida sakte for lille Rigmor, hun har all tid i verden til å drømme seg bort. I jentenavn. Benedicte. Camilla. Cecilie. Michelle. Hanne og Trine var også bra. Alt annet enn Rigmor. Hun vier all sin tid til dukkene sine. De får navnene hun drømmer om å hete. Det er Cathrine, Trine, Cassandra. Trærne rundt henne får navn. Herr og Fru Bjørk er fredet. De får ikke faren hogge ned før Rigmor blir voksen.

Da hun starter i første klasse på Forset barneskole møter hun Anette, Anita, Tone Merete, Elisabeth, Cecilie, Kristel Marie. På trinnet over går både Camilla og Marita. På ungdomsskolen møter hun Renate, Linda og Benedicte.

– Alle andre hadde sånne moderne navn. Noen hadde til og med den eksotiske C-en. Bare til å misunne. Felles for dem alle var at de hadde navn som passet til unge jenter, sier Rigmor.

Rigmor drømte om å hete Benedicte. Med c. Her er hun fotografert i skogen, rett ved der hun vokste opp. Foto: Hilde Unosen

Det er nesten 4.000 kvinner som heter Rigmor i Norge. Men for vår Rigmor er det ensomt. Hun treffer ingen med samme navn. Ikke på barneskolen, ikke på ungdomsskolen, ikke på videregående, ikke på studiene i Sogndal.

– Navnet var gammeldags, umoderne, det passet ikke på en ungdom, det passet ikke på ei ung jente. Et skikkelig tantenavn.

Hun likte å tenke på seg selv som en annen. Da var hun helst Benedicte. Med C. Benedicte var alt annet enn det Rigmor var. Hun hadde langt mørkt hår. Egen hest.

– Jeg tenkte at med et nytt navn ville alle de dårlige tingene med meg forsvinne. Bare jeg hadde hatt et annet navn.

Men hun fortsetter å være den spede, sjenerte jenta med litt for tynt hår på et gudsforlatt sted.

Rigmor kommer seg gjennom ungdomstida med dette «kjerringnavnet» uten noen spesielt traumatiske opplevelser. På utvekslingstur til Tyskland har den tyske læreren trodd hun var gutt og plassert henne med guttene. Mye latter. Litt flaut, men mest morsomt. Hvor er Rigfar? Klassisk spørsmål. Og så var det den episoden som jeg husker. Selve grunnen til at jeg tok kontakt med henne i dag. For da jeg møtte Rigmor på en bygdefest på et samfunnshus på 90-tallet, hadde hun nemlig en litt spesiell måte å presentere seg på.

Hei, jeg heter Rigmor, og foreldrene mine hadde dårlig fantasi.

Husker hun det?

– Nei, det husker jeg ikke. Men det stemmer helt sikkert.

– Hva tror du lå bak?

– Jeg ville nok at du skulle se litt bak navnet, at jeg var noe mer enn et umoderne navn.

– Rigmor var spesielt, men på feil måte. Jeg vokste opp i skogen, og i tillegg het jeg Rigmor.

I dag er Rigmor faglærer og spesialpedagog på ungdomsskolen i Gausdal, den hun selv gikk på for 25 år siden. Og det var som lærer hun fikk vendepunktet når det gjaldt navnet sitt. Hun var nyutdannet, 25 år, jobbet på Steinerskolen med de yngste elevene. En dag kommer en mor som har barn i klassen til Rigmor bort til henne, hun har en episode hun bare må dele med datterens lærer.

Den går sånn her:

Det er leggetid. Moren sitter på sengekanten og datteren ligger i senga. De prater litt om løst og fast, så spør plutselig datteren: «Jeg har jo bestemor, og du har også en svigermor. Men hvem er min Rigmor?»

Hvem er min Rigmor? Fire små forløsende ord.

Ei lita jente som var så glad i læreren sin at hun ville ha sin egen Rigmor.

– Det var vendepunktet, sier Rigmor.

– Hvert år er det barn som spør meg hva jeg egentlig heter. Når jeg forteller dem at jeg faktisk heter Rigmor, blir de alltid like overrasket. Nææææh, heter du virkelig det?

Og det gjør hun. Og hun ville ikke lenger bytte det bort. Faktisk er hun blitt stolt av navnet sitt, og er glad for at faren ble nedstemt den våren for 39 år siden.

– I dag hadde jeg også valgt Rigmor fremfor Heidi.

Men hvorfor hun ble gitt det gamle høytyske navnet, som barn tror er et kallenavn, er for Rigmor en gåte.

– Det er ikke oppkalling. Ikke klinger det godt, og ikke var det en del av en navnebølge.

Etter at vi har sagt ha det på parkeringsplassen utenfor ungdomsskolen, drar Rigmor innom moren sin. Hun har spurt før, men aldri fått et ordentlig svar. Nå skal hun prøve igjen.

Samme kveld får jeg svar på SMS.

– Mamma syntes rett og slett det var fint.

Litt senere tikker det inn enda en melding. Rigmor har besøkt bestemor Ruth på aldershjemmet. Hun som hadde en finger med i spillet for snart 40 år siden, som gikk og ventet på den lille jenta i tolv år. Hun har blitt 91. Vi lar henne få siste ord.

– Rigmor er et godt og pent navn.

Navneforsker Benedicta Windt-Val om Rigmor

– Navn går i hundreårssykluser, og hun var en generasjon for tidlig ute. Som barn kan det være tungt, men hvis foreldrene dine klarer å formidle at du er unik, at du er ikke er en del av en navnebølge, men at navnet løfter deg ut av flokken. Jeg har to venninner som heter Marit. Hun ene fortalte meg at da hun kom inn i klasserommet første skoledag og oppdaget at hun var en av fire som het Marit, så var det som en del av hennes identitet ble tappet ut av henne.

Rigmor har sluppet å være en del av en masseprodusert motebølge. Det er dansk, men stammer fra Tyskland. Mektig og mot. Jeg håper hun kan se på navnet sitt som en kraftkilde.