Nyheter

– Når du hører musikk som får håra til å reise seg ... Da får du et minutt ekstra å leve

Rockekonge og romantiker, med musikken i blodet. Normal? Det blir han aldri. Møt Petter Baarli i portrettet.

– Normal is dangerous!

Petter Baarli ser på meg med intenst blikk over bordet på Trikkestallen. Det svarte håret stritter. Har han ikke litt sminke rundt øynene? Gammel moro fra i går? Først får jeg en bamseklem. Så et glass vin. Vi mimrer litt om gamle dager da det var lov å røyke inne. Deretter forteller han at Backstreet Girls akkurat er ferdige med innspillingen av deres neste plate. «Normal Is Dangerous»

– Vi skal ned på Bonanza og høre’n på full guffe i ettermiddag. Og hvis plateselskapet kommer med kortet sitt går vi vel og spiser en bedre middag etterpå.

Portrettet fortsetter under bildet

Hans Petter Baarli. Gitarist og låtskriver.

Hans Petter Baarli. Gitarist og låtskriver. Og rockekonge. Foto: Mimsy Møller

Lørdag kveld er det konsert, men selve plata kommer ikke ut før i september. Da lanserer Baarli også sin egen vin: Petters PingVin, med egendesignet etikett - en idé han fikk da han var på Sydpolen med Jarle Andøy.

– Jeg har alltid vært glad i vin. Øl er jeg ferdig med. Bare en øl om mårran, that’s it. Og når det er varmt. Men vin drikker jeg hver kveld.

Rockekongen er blitt direktør. I Ertesuppehue AS er kona styreleder og Baarli direktør.

– Nå kommer det brev i posten til direktør Baarli! Jeg har til og med fått egen direktørpenn til å signere med. Og firmakort, sier han og klasker to flunkende nye visakort i bordet mellom hvitvinsglass, Klassekampen og en pakke Marlboro rød.

– Min eneste oppgave er å ta vare på kvitteringer. Ja, og male og lage musikk, da. Sørge for at butikken går rundt. Og så bruke penga.

– Å ja?

– Det som er så bra med å ha et AS er at da kan du skrive av alt som er jobbrelatert, ting du må kjøpe og sånn. Som for eksempel en bedre lunsj innimellom. I London.

Les også: For 30 år siden bodde de der. Nå vender de tilbake, denne gangen på scenen (DA+)

Baarli holder koken. Med høyt hår og spisse sko ser han nøyaktig ut som han gjorde på disse tider i fjor. Og i forfjor. Og for tjue år siden. Stilmessig befinner han seg i en sfære som bloggere og influencere bare kan drømme om, han er noe så sjeldent som et norsk stilikon. The real deal. Den gamle Rod Stewart-låta «Sweet little rock’n’roller, never gets any older» kunne godt vært skrevet om han. «Han er Norges svar på Keith. Noen må ha dyppa’n i ett slags ungdomseliksir, for han ser faenimeg helt lik ut som han gjorde på åttitallet» sa Henning Kvitnes til undertegnede i et tidligere portrettintervju. Ungdomskilden?

– Når du hører musikk som får håra til å reise seg...hver gang det skjer tror jeg du får et minutt ekstra å leve, sier Baarli og legger til: – Og så gjelder det å aldri bli normal, da. Ikke bli sånn de andre vil at du skal bli.

Akkurat det har han ikke sagt sitt siste ord om. Han jobber med en bok på Aschehoug forlag. Den kommer ikke før neste år, men han lover at den blir full av røverhistorier.

– Ja, da jeg vokste opp prøvde dem å få meg normal. Til jeg var 15–16. Eller, helt til nå faktisk. Far min sier fortsatt: «Spis opp maten din!» og «Nå legger vi oss.» Og nå er jeg 54, ler han.

Les også: Henning Kvitnes: Det er lov å være blid

– Lurer faren din fortsatt på når du skal få deg en ordentlig jobb?

– Nei, det har han gitt opp. Han er litt solgt, han syns faktisk det vi driver med er moro nå. Han er blitt 82 og kommer gjerne innom på soundchecken når vi spiller i nærheten av Lillestrøm.

Det var taterblod i slekta. Under oppveksten kan han ikke huske at morens familie ble nevnt en eneste gang. Isteden føltes det som om morfaren bar på en hemmelighet.

– Ikke ett ord ble sagt om det. Faren til mora mi ville ikke engang si hvor han kom fra. Sa bare at han kom fra skauen. Men søstera mi begynte med slektsforskning og fant ut at han kom fra Finnskogen, egentlig. Og at han hadde taterblod. That’s it. Når jeg tenker etter kunne du nesten se det på slekta fysisk. Både mora mi og søstera hennes var helt mørke. Selv kjenner han på rastløsheten. Reisetrangen. Synes det passer inn i historien.

– Tatere er et reisende folk. Og jeg elsker å reise fra sted til sted, det ligger nok i meg. Jeg synes det er deilig, å komme til en ny plass, og så forlate den neste dag.

Om taterblodet var skam, var ikke akkurat drømmen om å bli rockestjerne spesielt populær i barndomshjemmet heller. Men først var det fotballspillere han og storebror Bjørn Terje skulle bli. Petter heiet på Charlie George, var god på banen og ble etter hvert også kaptein på laget.

– Men det ble rett og slett for normalt for meg. Trening og treningstider og gud veit hva.

Isteden valgte han å sitte på gutterommet og høre på musikk. Da pleide han å skru av alt lyset så det ble mørt som i en sekk, og bare det røde lyset fra en gammel marshallforsterker han hadde fått skaffet seg lyste.

– Jeg lukka øya og tenkte: det røde lyset er scenen. Dit skal jeg en dag. Jeg fikk meg gitar og øvde og øvde og øvde. Andre dro på fest, jeg satt bare hjemme og hørte på musikk. Var en ordentlig nerd.

Liten av vekst og punker. Det hendte han fikk litt tyn på skolen.

– Jeg har alltid likt Roxy Music og prøvde en stund å ligne Bryan Ferry, med smal bart og hele ørken-looken fra -76. Men da jeg oppdaga punken gikk jeg rett og klipte meg pigg. Det likte ikke folk noe særlig. Så jeg fikk litt juling. Men karma slo til, gliser han.

– Hvordan da?

– De som var kjipe mot meg har alle sammen havna i Fremskrittspartiet. To av dem har blitt tatt for ulovligheter, han ene for noe heavy økonomigreier og han andre for under age-snusk. Så dem ser jeg ikke lenger. Men jeg, jeg er fortsatt her!

Les også: Rock 'n' roll-liv for åpent kamera

Da Backstreets Girls var nystartet var det med storebror Bjørn Terje – Terte – som trommis. Da kunne det av og til skje at de to røyk i tottene på hverandre backstage og sloss så fillene føyk om viktige ting. Som for eksempel hvem av dem som hadde flest vinylplater. Men Bjørn Terje var også den som gjennom ungdomstiden hadde foret Petter med den virkelig gode kvalitetsmusikken. En dag kom han hjem med en plate med AC/DC. Pekte på bildet av Angus Young.

– «Se på han der a», sa bror min, «han er bare 16 år han. Sånn kan’ke du!». Det er det verste du kan si til meg. Da går en faen i meg.

Han startet punkebandet Sprøyters sammen med en fetter, senere Slips og Riff Raff sammen med broren. Flyttet på hybel i Nittedal for å gå på videregående.

– Jeg kom in på elektro men valgte allmennfag. Egentlig har jeg angret på at jeg ikke tok elektrikerutdannelsen. Men toget gikk. Jeg spiller gitar. Det er i nærheten.

På videregående møtte han Tom Christensen som han startet Backstreet Girls sammen med.

– Så jeg flyttet inn hos han. Da var jeg 18. Etter det har jeg bodd 100 steder. Starta punkerlivet i Oslo.

Hjemmet til moren og stefaren var samlingspunktet i familien. Hjemme hos faren kunne det gå ei kule varmt da gutta var i tenårene.

– Far min og bror min sloss. Det var heavy. Jeg var mer følsom, og arva nok det fra mora mi. Fattern hadde temperament og broren min tok igjen. Det var knusing av ruter og inventar i rekkehuset. Da gikk jeg som oftest på rommet og stengte meg inne. Det verste jeg veit er husbråk.

Petter var spesielt sterkt knyttet til moren. Det vondeste i livet var da hun tok sitt eget liv i 2007.

– Hun støtta meg hele tida. Hu var så bra. Men hun orka ikke mer. Det er ikke noe skam i det, det er bare vondt. Hun hadde det ikke bra på slutten, sier Petter Baarli. Ifølge lillesøster Anne Kari Baarli slo det luften så grundig ut av dem alle, de var i sjokk. Hun mener Bjørn Terje aldri har kommet over det, mens Petter fikk en slags avreagering gjennom å spille. Kanskje er det gitaren som har visst best hvordan Petter har det.

– Jeg har ikke sett Terte på en stund. Håper han snart begynner å le litt igjen. Han er fortsatt verdens beste trommis, spiller på soloplatene mine og burde ha et band ved siden av. Men det er selvfølgelig han som bestemmer det. Han er jo 60 år snart.

– Og du er 54 og verdens beste gitarist?

– 54 er fint. Har det bra jeg. Skål! Jimi Hendrix er best. Så kommer jeg i midten og alle de andre under. Hæ hæ hæ.

– Selvtilliten er i orden?

– Ja du kan’ke leke vet du. Du må gjøre det ordentlig.

Les også: Øystein Greni – norsk noir

«Eeeg og meeg og deeg ... Føkk off. Fy faen!» Baarli er kompromissløs. Lar seg ikke affisere av trender, visebølger, eller politisk og intellektualisert tullball. Kommer ALDRI til å låne bort sin konjakkmarinerte gitar til en som synger ballader. Og hevder hardnakket at det er feit boogierock vanlige arbeiderklassefolk vil høre når de forlater gruvene og samlebåndene på fredag ettermiddag. Da skal det drekkes, sjekkes og spelles «boogie til you puke». Selv har han ikke hatt noe fast jobb siden han jobbet som baker tre uker i førjulssesongen i 1982. Dro rett fra Smuget og bakte rundstykker og julekaker grytidlig klokka 05.00. Lille julaften sa han opp. Etter det har han vært musiker på fulltid. I dag spiller han i flere band, men moderskipet er Backstreet Girls. Historien om bandets oppturer og nedturer både ute og hjemme er grundig fortalt og gjenfortalt i norsk presse. Norge er ikke et land der rockemytene står i kø, så backstreetguttas kamp mot røkla – alltid med like høy kølle – er godt stoff: Utkastelser, fyllekuler, feilslåtte utenlandslanseringer – det har vært et uglamorøst liv i rockens tjeneste. Baarli har ikke problemer med å rippe opp i noe.

– Altså de derre USA, greiene sier han og ler.

– Vi dro til feil sted. Det var i 1989 og vi dro 20 år tilbake i tida. Til Austin, Texas. Der gikk det mest i sånn litt kjedelig blues, rutete skjorter og slengbukser. Vi skulle selvfølgelig dratt til New York eller Los Angeles. Da var det Guns N’ Roses og sånn. Men, hadde vi gjort det hadde vi sikkert vært daue. Og steinrike. Alternativt hovne. Normale! Kanskje like greit at det ikke ble sånn, grøsser han.

Les også: Elte-Petter

Fyll og dop og tap av bestekompiser har satt sitt preg. Det hender ofte han gråter en skvett, spesielt når han tenker på folk han har mistet.

– Jeg tenker på Jokke hver dag, jeg. Savner’n ennå. Det kommer aldri til å gå over.

Som kapellmester for forestillingen «Verdiløse menn» basert på Joakim Nielsens sanger har han kunnet være med å bringe kameratens musikk ut til nye publikumsgrupper.

– Vet du, Lars Lillo kom bort til meg etter en forestilling. Han sa: «Faen du kan jo spille gitar, jo!». «Takk skal du ha, det var seint men godt» sa jeg. Jeg har kjent’n i 30 år.

– Men han tulla vel med deg?

– Nei, tror ikke det.

– Opplever du at det å spille med Valentourettes er som å spille i et tributeband?

– Nei. Jeg vet at Jokke svever rundt her nå og han sier bare: «yess!» Så lenge vi spør familien og de sier det er greit så er det greit. Det er fulle hus overalt, folk elsker det. Men vi gjør det på vår måte, ingen av oss prøver å være Jokke. Og ingen konsert er lik. Backstreet er maraton, Valentourettes er mer som to fulle menn.

Romantikeren våkner. For 19 år siden år siden møttes vi i bryllupet til en felles venn. Jeg var så heldig å ha Baarli-brødrene til bords, og lot meg underholde sammen med resten av gjestene på langbordet om historier om Ozzy Osbourne og teorier om hvorfor Chuck Berry og såkalt «dært’n dært’n riffs» er overlegent i musikkhistorien. Etter hovedretten spurte Petter om jeg kunne ta et brudebilde av han og kona Fida el Jeries, eller Fofo som hun blir kalt. De hadde giftet seg året før, men kom aldri så langt som til fotografen. Så etter maten gikk vi ut på terrassen, hvor det forelskede paret poserte: hun i lilla silkekjole, han i lilla silkedress.

– Å ja, den dressen, den kjøpte jeg i Thailand den, smiler Baarli.

Les også: Han har ikke jobba siden lille julaften 1982

– Dere er fortsatt lykkelig gift, hva er hemmeligheten?

– Gi hverandre tid og rom. Nyte gode stunder sammen, men skjønne at den andre trenger å gjøre sine egne ting innimellom uten at den andre må være med.

– Ikke henge rundt i studio?

– Nei, det er det verste jeg veit, det fins nok av eksempler på det, uten at jeg skal nevne navn.

Han møtte Fofo i den tiden da han camperte hjemme på sofaen til Joachim Nielsen. En kveld på Garbo var han litt i slaget og prøvde sjekke opp søsteren hennes.

– Jeg var litt frekk, sa hu hadde fine pupper. Hun var så jævlig pen. Kjæresten hennes blei irritert. «Men jeg har ei søster» hviska hu til meg. Jeg sa at da ville jeg gjerne møte henne. Det var Fofo og hu var jo like pen!

Hun inviterte han hjem på middag. Han hadde med seg musikk til maten. Steve Earle «El Corazone». Resten er historie.

– Hun hadde laget en kyllingrett. Tror det må ha vært ei høne, for den var så seig. Men, hun hadde Iggy Pop og Ramones-plakater på veggen, og jeg skjønte at dette kom til å bli bra. Siden har vi vært sammen.

Det hender de skriver de små overraskelseslapper til hverandre, som de tegner hjerter på. Hun lager te på sengen.

– Er du en romantiker?

– Ja. Definitivt. Jeg kjøper blomster. Og når hun drar på jobben rundt ti over sju, da kommer hun med en termos med te til meg på senga. Er det bra, eller? Det handler om å gi og ta.

Les også: Rockeikonet

Facebook anno 2019: Han har på seg tweedjakke og sixpence. En nyskutt rype i den ene hånden, og en hagle i den andre. Fra leppa dingler en pipe og ved føttene sitter en fuglehund. Ikke bare har han begynt å henge med norsk skiadel, han har også begynt å gå på jakt.

– Jeg holder meg bak Thomas og konser mest på å se bra ut, som en britisk lord.

Thomas er altså Thomas Alsgaard. De to har funnet tonen over det såkalt gode liv. En underlig match.

– Jeg har ikke skutt noe, da. En gang heiv Thomas opp ei due i lufta som jeg skøyt. Men den var allerede dau. Ellers er vin helt klart en felles interesse hos Thomas og meg. Dessuten er han fan av Backstreet Girls. Og så pleier’n å si til meg: «Døh, du kan’ke være Jimmy Page, du vet du, spille sånn.» Og man må altså ikke trigge meg, for da må jeg bare gjøre det. He he.

– Han liker Led Zeppelin han også?

– Ja, ja, ja. Alle fornuftige folk gjør det.

– Og du er fan av langrenn?

– Jeg er fan av Thomas ja, ikke han andre, han rødhåra businessfyren. Men Thomas er glad i vin.

– Du glir liksom inn i alle sosiale lag, har du alltid vært sånn?

– Ja, det tror jeg. Jeg liker å treffe folk, gjerne nye mennesker. jeg er en sosial fyr. Elsker å hoppe inn i nye miljøer. Særlig om det er folk som er motsatte av meg sjøl. Forfattermiljøet på Aschehoug for eksempel. To Paracet og gå rett inn, no problem. Å møte annerledes miljøer gir meg nye inputs.

– Hvor kommer selvtilliten fra?

– Musikken. Jeg er dritgod til å spelle gitar, det er ingen som kan ta meg der. Hver konsert prøver jeg å gjøre det nytt, annerledes.

«Alle elsker androgyne middelaldrende menn.» Bitende ironi og ikke minst selvironi står sterkt blant gutta i Backstreet Girls. Utsagnet ramler ut av munnen på vokalist Bjørn Müller i «Tilbake til Muotathal», den hudløse rockumentaren om bandet som får spillefilmene om Queen og Mötley Crüe til å framstå som «Hurtigruta minutt for minutt».

– Hvordan har du klart deg så bra? Bor det en liten streiting inni all galskapen din likevel?

– Kanskje? Jeg drikker for mye, ifølge legen min. Men jeg har det godt. Jeg er bare ikke helt i mål. Det er alltid nye, bedre låter å skrive, fetere gigs. Det er en stjerne langt der fremme som jeg jakter fortsatt, jeg er bare ikke helt der ennå. Men jeg er såå nær.

Fem favoritter

Musikk: AC/DC, Chuck Berry, John Lee Hooker, Sex Pistols, Sham 69, Keith Richards, Johnny Thunders, The Who og mange fler. Bare én skive? Sex Pistols «Never Mind the Bollocs» og «If you want blood», AC/DC.

Film: «Gudfaren 2» og «Norske byggeklosser» med Wesenlund. Jeg ble kjent med Thea Stabell, da ble fatter'n sjalu. Samme med Åse Kleveland, da spurte'n: «Hu har ei søster vel?»

Bok: Liker biografier, Keith Richards-boka. Og Steven Tyler-boka «Does The Noise In My Head Bother You?». Jeg digger Tyler, han er punk selv om han har langt hår.

Mat: Flesk og duppe. Og ertesuppe som forrett.

Sted: London. Liker meg godt i Camden. Sidegatene.

---

Hans Petter Baarli (54)

  • Gitarist og låtskriver.
  • Spiller konsert i Oslo lørdag kveld.
  • Født og oppvokst på Skedsmokorset sammen med storebror Bjørn Terje og lillesøster Anne Kari.
  • Var opptatt av rock og fotball.
  • Spiller gitar i Back Street Girls.
  • Spiller også i flere andre band, blant dem Valentourettes.
  • Har gitt ut en rekke plater og soloplater, blant annet soloplata «You Petter B. Goode».
  • Bor i Oslo sammen med kona Fidaa el Jeres Barli.
  • Jobber med selvbiografi som kommer ut neste år.
  • I september kommer han med ny Backstreet-plate og egen vin: Petters PingVin.
  • I slutten av juni holder han salgsutstilling av malerier under Odalen rockefestival.

---

Mer fra Dagsavisen