Av Annamaria Gutierrez, bystyrerepresentant Venstre og leder av kommunalstyret for kultur og idrett
Når jeg skriver denne kronikken er det fem måneder igjen av 2018, 13 måneder til neste kommunevalg og 17 måneder igjen av valgperioden. Det pågår mye arbeid knyttet til partiprogrammet internt i Venstre, samt viktig strategisk arbeid knyttet til Kulturplanen og Fagplan for idrett i Stavanger kommune. Vi leser oss gjennom hva Venstre hadde lovet til sine velgere i denne perioden for å se hva vi hadde oppnådd, hva vi må fortsatt jobbe med og på hvilke politiske områder må vi justere kurs.
Vi i Venstre jobber strukturert og langsiktig, og det krever mye tålmodighet siden enkelte saker krever mange års iherdig innsats for å komme i mål. Det beste eksempelet for mange års innsats er Tou scene, som snart står klar. Tou scene ikke bare er en kulturscene på Storhaug, men etter at neste byggefase blir gjennomført, vil Tou scene være et viktig kulturlokomotiv for både byen og forhåpentligvis hele landet. Det er her vi har funnet plass til å huse både visuell kunst, musikk, scenekunst og dans i skjønn forening. Det blir spennende å se hva slags frukter samlokaliseringen vil bringe med seg i framtiden.
Befolkningen i Stavanger har høyere utdanningsnivå enn landsgjennomsnittet og skaper etterspørsel etter gode kulturtilbud i byen vår. Byens befolkning besøker festivalene, museene, kinoen, biblioteket, Teateret og Konserthuset flittig og nyter godt av disse. Derfor har byens politikere tverrpolitisk satset på kultur i flere tiår. Derfor bruker Stavanger mer på kultur enn landsgjennomsnittet, og derfor havner Stavanger totalt sett på en 4. plass blant landets 426 kommuner i Norsk kulturindeks 2017. (Kilde: Norsk Kulturindeks 2017, resultater for Stavanger kommune fra Telemarksforskning)
For meg personlig er det viktig å sikre gode arbeidsvilkår for det profesjonelle kulturfeltet i Stavanger. Stavanger skal være en god, inspirerende by å bo i for kunstnere, musikere, skuespillere og dansere. Det er så enkelt, likevel så vanskelig å sette seg et mål. For hvordan kan man oppnå det? Hvordan kan vi politikere både støtte opp de livsviktige kulturpilarene i byen vår, samtidig sikre gode kår for det frie feltet: For festivaler, danseforestillinger, musikkprodusenter og filmskapere m.m.? Det kulturelle landskapet i Stavanger er et stort puslespill der vi alle har en rolle og skal ha en rolle.
Kulturplanen til Stavanger kommune er ute på høring akkurat nå, og jeg ser fram til å lese hva kulturfeltet selv sier hva de trenger av oss for å bli en enda bedre kulturby fram mot byjubileumsåret i 2025. Kulturplanen skal være et overordnet, strategisk dokument som i neste omgang må konkretiseres i delmål og til slutt i pengebeløp. Men det er Kulturplanen som vil si noe om hva vi skal med kultur i Stavanger.
Jeg ser selv i mitt verv som kulturpolitiker hvor skoen trykker: Stavanger har investert i mange kulturbygg de 15 siste årene, og nå skal driften sikres. Jeg har lenge engasjert meg i Must (Museene i Stavanger) sin krevende økonomiske situasjon. Den statlige finansieringsnøkkelen er ikke blitt økt syv år etter sammenslåingen. Jeg har også sett hvor krevende etableringsprosessen til det regionale operaselskapet Opera Rogaland er. Det er heller ikke avklart om Rogaland Teater skal få et nytt bygg, og i så tilfelle hvor og hvordan det skal finansieres. Det regionale kompetansesenteret Filmkraft bør også styrkes, og bygget til Rogaland Kunstsenter på Nytorget bør rehabiliteres. Disse er bare noen eksempler på de store kommende debattene som skal avklares til høsten.
Personlig er jeg glad for at kultursjefen har lovet en egen handlingsplan for det visuelle kunstfeltet. Det er ingen tvil om at det er en svært etterlengtet plan. Debattene om kunst opp gjennom årene viser at byens kunstnere ønsker konkrete tiltak, og det skal de få. Vi ser behov for blant annet om å øke beløpet på kunstnerstipendene, vurdere sammensettingen av Kunstutvalget, samt se på reglene for kunstgaver.
Midt opp i dette må vi ikke glemme det frie feltet, de modige sjelene, frilanserne og festivalene. Flertallspartiene har sørget for en økonomisk styrking av feltet i 2017 da vi økte rammen fra syv til åtte millioner. Men vi ser også at antall av nye festivaler øker, sponsormarkedet har sviktet, og Stavangers eldste festivaler trenger fortsatt kommunens støtte.
Og hva med Finnøy og Rennesøy? Etter 1. januar 2020 blir de en del av Stavanger kommune. Jeg ser fram til gode prosjekter i lag med dem. Ottohuset på Finnøy, kopi av den første Amerika-båten «Restauration» (seilskuten som tok de aller første emigrantene til USA i 1825), det frivillige kulturlivet på øyene og talentfulle kulturskoleelever vil berike oss alle i «Nye Stavanger».
Vi har kort tid igjen til å få alt på plass, men vi skal stå på. Ferien er definitivt over. Det blir en spennende høst og jeg ser fram til mange gode debatter.